Mar 7 2010
in reply to IndusLogic #Mar 7 2010
BT har i dag en artikkel som har som overskrift “Tvillinger med like lang utdanning – og ulik lønn“. Først tenkte jeg at “jaha? Dette høres jo ikke riktig ut”. Så leste jeg artikkelen, og ble faktisk ganske så irritert.
Det er greit at likelønn bør være målet, og at det er et faktum at kvinner gjerne ikke tjener like mye som menn. Ingen krangler vel på akkurat det, lenger.
Men når BT slår opp en sak som dette, da forventer jeg litt saklighet fra journalistens side. Når vedkommende sammenligner to personer, som riktignok er tvillinger og født på samme dag (hvorfor dette skal ha noen direkte betydning utover at de er like gamle – de kunne like gjerne hatt helt forskjellige livsløp, den ene kunne vært handikappet, f.eks., eller de kunne gått i ulike årskull på skolen – begge deler er fullt mulig), og tydeligvis ikke eneggede tvillinger, for å få frem at jenta tjener ca. 70% av det gutten tjener, da blir det for dumt når de jobber i to helt forskjellige yrker, og overhodet ikke har sammenlignbare utdanningsløp og yrkeskarrierer.
For det kan da ikke være slik det er meningen man skal tjene nøyaktig det samme uansett hvilket yrke man velger, hvilken utdanning man har etc.? Det kan da ikke være det som skal være målet?
At kvinner velger “lavstatus”-yrker, med dårligere lønnsbetingelser, samt at kvinner generelt gjerne til og med tjener mindre i samme bransje, det er fakta. Da må kanskje kvinnene for det første velge andre yrker, og for det andre bli flinkere til å kreve det de har rett på, og å selge seg selv? Menn har sjelden bedre evner eller høyere utdannelse enn kvinner som søker på samme jobber, eller som jobber i tilsvarende stillinger i samme firma – det er bare det at menn gjerne er frekkere, større i kjeften, og ikke er så redd for å stå på krava som kvinnene er. Det gir forskjeller. Spørsmålet er om man egentlig er tjent med at kvinnene bare skal få oppjustert sine lønninger (greit nok at man på generell basis gjerne må jobbe for å få justert offentlige lønninger mm. slik at de er tilsvarende for både menn og kvinner, men i generelle lønnsoppgjør?) uten å måtte jobbe seg til dem.
Dersom man føler at man har for lav lønn, så må man da kunne gå til sjefen sin og kreve høyere lønn. Bevise at man er mer verdt ved å fronte sine positive kvaliteter, og vise at man er verdt det man blir betalt – eller aller helst mer enn man blir betalt. Menn er flinkere til å pushe sine gode kvaliteter, og er gjerne heller ikke redd for å smøre ekstra tjukt på når det gjelder. Akkurat der tror jeg kvinnene gjerne skulle lært litt, for det er få som er så flinke til å “second-guess”‘e seg selv, og ikke tørre å fronte sine kvaliteter.
Jeg blir ekstra irritert når en såpass seriøs avis som BT fronter slike artikler, som overhodet ikke har noen verdi. Joda, greit nok, de har begge en bachelorgrad (javel? Og hva så?) og dermed også i hvert fall i teorien noenlunde det samme utdanningsløpet tidsmessig sett. At de har forskjellig lønn betyr bare at det er forskjellig etterspørsel, og lønnspott i de respektive yrkene. Det som hadde vært interessant hadde vært dersom de begge jobbet innen helsefag, eller IT-bransjen, og da sett på om de tjente forskjellig. Dersom lønningene da var tilnærmet like, så hadde det kanskje ikke vært så spennende å trekke dem frem…?
Feb 28 2010
Feb 14 2010
Feb 12 2010
… hvem er det egentlig som ansetter folk i lederstillinger i NAV?
Ja, altså – har de ingen formell ansettelsesprosess? Hva er det som er kriteriene for å skulle forvalte en mengde ansatte, ganske mye penger, holde kontroll på mange avdelinger som fatter uhorvelige mengder vedtak hvert år, og som gjerne “makes or breaks” folks liv?
Grunnen til at jeg lurer på disse tingene?
Aftenpostens siste oppslag om Johanne Dubois. Som enkelte kanskje fikk med seg, så skrev Aftenposten tirsdag 9. februar om hvordan Dubois fikk kuttet sosialstøtten helt, etter at hun mottok 101.000 kroner i voldsoffererstatning fra Staten.
Jeg valgte å ikke kommentere denne saken da, ettersom jeg fant at det bare var nok et eksempel på regelryttere som i stedet for å tolke lovverket til det beste for de individuelle søkerne, virker å tro at pengesekken de sitter på er deres personlige formue, og dermed forsøker å spare inn alle steder det er mulig. Mange som har vært i kontakt med NAV, Aetat, Sosialkontoret eller Trygdeetaten kjenner nok igjen denne følelsen – det å måtte sloss for hver krone for å få endene til å møtes, og bli møtt med stadig mer urimelige krav til dokumentasjon, levestandard etc. Det er ikke, som mange virker å tro, noen dans på roser å være avhengig av NAV for å overleve. Greit nok at enkelte snylter grådig på systemet, og henter ut langt mer enn de har krav på – men de er unntakene. De vanlige brukerne av sosiale tjenester er gjerne allerede nede av forskjellige årsaker – det kan være sykdom, det kan være man har mistet jobben, man har gjerne problemer som gjør at man ikke har verken overskudd eller vilje til å kjempe for sine rettigheter. Og ofte virker det som om det er nettopp det disse servicetilbudene ønsker – det at folk ikke kjenner til, eller orker å sloss for, sine rettigheter – det forenkler gjerne jobben deres, og det gjør gjerne at de slipper å betale ut de summene som er korrekte. Der kommer igjen denne fascinasjonen for å spare inn penger som ikke engang er sine egne inn.
Uansett. I går, 11. februar, så skrev Aftenposten en oppfølgerartikkel, som fikk meg til å reagere. Både en SVer og en FrPer (som begge sitter i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget) har tatt initiativ for å få omgjort loven, og få satt klare regler for hvordan slike saker skal behandles. Dette etter å ha oppdaget at det er grov forskjellsbehandling i slike saker(!) For oss som har vært gjennom kverna noen ganger, så er jo ikke dette noe nytt. Sosialsatser, og tolkning av regelverk er forskjellig fra by til by, og innimellom til og med forskjellig fra bydel til bydel.
Det viser seg nemlig at Trondheim tolker regelverket helt annerledes, og der har det blitt satt praksis på at voldsoffererstatninger o.l. ikke på noen måte skal ha noen effekt på eventuelle sosiale støttemidler man mottar. Noe som så helt korrekt er nevnt i artikkelen, er mer i henhold til folks rettsoppfatning enn Oslo sosialtjeneste sin håndtering av problemet.
Det verste er at de beskytter seg bak regelverket, og selv om regelverket er veldig åpent for tolking, slik vi kan se når Trondheim og Oslo behandler saker så forskjellig, så velger de å ikke innrømme noen feil, og si at “vedkommende kan levere en klage, så skal vi se på saken på nytt”. Dette er byråkratvrøvl. Gå inn, omgjør vedtaket, og få litt goodwill med på kjøpet. Greit nok – det er egentlig allerede for sent. Hadde de grepet inn og gjort noe med dette med en gang saken ble kjent, så hadde de kanskje klart å vinne litt, skaffet seg litt god PR. Dessverre er disse statlige byråkratene litt for godt vant med sin monopolsituasjon – de bryr seg ikke om mennesker, kun om resultatene de kan vise til – og jeg mistenker at “gode resultater” for en leder av en NAV-avdeling er å ha færrest mulig “kunder” og ha brukt minst mulig penger til utbetalinger i løpet av et år.
Jeg blir oppgitt, men jeg blir ikke overrasket lenger. Det er for lengst opplest og vedtatt at skal man sloss mot systemet, så skal man virkelig være “fit for fight”. Det gjentar seg år etter år. Det er alltid de som egentlig ikke har overskudd eller vilje som blir nødt til å kjempe for å få det de har krav på. Jeg er personlig drittlei, og skulle virkelig ønske at noen tok fatt i de som har ansvaret for disse etatene, og lot dem overleve på det vanlige folk er ment å overleve på noen måneder. Faktisk mener jeg at alle som skal lede ting som f.eks. sosialkontor, NAV o.l. burde vært tvunget til å overleve på eksistensminimum en stund – faktisk føle det på kroppen. Kanskje de kunne vist litt mer empati med mennesker som faktisk trenger det!
