May 21 2008
"Er du HOMO sier du?!?"
Etter å ha bladd igjennom et par-tre forskjellige websider, så sitter jeg igjen og er skremt. Jeg blir sjelden skremt – et langt Internet-liv har gjort meg ganske så tykkhudet, og jeg blir ikke lenger indignert, skremt, irritert eller forbanna – jeg bare rister på hodet og beveger meg videre.
Vel… innimellom så skjer det ting som treffer likevel. Det skal ikke så mye til – f.eks. kan gjennomført idioti gjøre ganske mye for å få meg forbanna. Noen av de som oftest treffer meg på slike måter, er sneversynte religionsfanatikere, som pga. en blind tro på en fantasifigur som kanskje skal ha guddommelige krefter, men likevel skulle gidde å bry seg med oss forsøksmaur her nede på jorden, har kommet til at det kun er deres syn på verden som er det rette.
Vel… jeg datt da innom Kristenblogg.no (noe som skjer innimellom, som regel når andre har kommentert noe som skjer der) og kom der over et lite banner på siden, som viste til Foreldrerett.no, en side som er dedikert til et opprop mot den nye ekteskapsloven, fjerningen av kristen formålsparagraf i skoler og barnehager mm.
Jeg blir irritert, gretten, amper og grinete – hva er det med disse menneskene som gjør at de er nødt til å forsøke å hindre fri flyt av tanker, meninger mm.? Dersom det skulle bli fritt frem for homofile å gifte seg, og kanskje til og med, via kunstig befruktning og surrogatmødre, ha mulighet til å bli foreldre… hva er problemet? Føler de seg truet? Føler de at den idylliske A4-familien, med 2,4 barn, nok skjeletter i skapet til å fylle en middels stor gravplass, og faktisk idyll i kanskje 2 av 10 tilfeller – at den trues av solide homofile parforhold?
Og hva med den berømmelige kristne formålsparagrafen? Jeg er ateist – jeg tror overhodet ikke på en “gudeskikkelse” som skal ha all makt, og som da (om han skulle eksistere) har en ganske syk sans for humor. Jeg har ikke behov for noen krykke, eller unnskyldning (og det er jo det “gud” vanligvis blir brukt til – en krykke, som i at han er “den man skal hjem til” når man dauer, eller en unnskyldning “gud fikk meg til å gjøre det” – og så blir man bare sperret inne på psykiatrisk avdeling til man dauer i stedet).
Jeg har for lengst gitt opp. Det finnes heldigvis en hel haug med helt normale mennesker som kaller seg selv personlige kristne – men dessverre er de sjelden i media, og sjelden de som utbasunerer sin tro høyest – for dem, disse som jeg vil kalle “gode menneskene”, så er det nok å vite med seg selv at de tror – jeg har ingen problemer med disse, jeg har faktisk en rekke venner som er personlige kristne.
De jeg har problemer med, er de som stiller opp i media, de som hyler høyest om synd og skam, og som kjapt hopper bukk over sine egne utsagn om “nestekjærlighet” og “gud tilgir alt” (vel, han gjør visst det, men bare om syndene passer inn i de troendes predefinerte verdensbilde).
Jeg gir opp… fri meg fra de religiøse, for de er hyklerske og vet så alt for godt hva de driver med!
