Nov 5 2008
Blog-disclaimer – hvordan du ikke skal gjøre det!
Jeg leste i bloggen til Elisabeth Iskrem, og tittet innom infosiden hennes. Dette er en typisk/atypisk “om meg”-side, og selv om hun har noen gode poenger, så mener jeg personlig at hun går for langt i å forlange at kritiske røster holder kjeft (slik jeg leser det, i alle fall). EDIT: Etter litt utdyping og diskusjon i kommentarfeltet, så trekker jeg tilbake utsagnet, da Elisabeth har endret ordlyden. 
Uansett – hun lenker til en “generell” disclaimer for bloggere (obs! på engelsk), som for så vidt er en god ide. Den virker velskrevet, og den har en del greie poeng. Det som derimot fikk meg til å måpe litt, var et par av setningene. Bl.a. dette her:
If you have a real life relationship with the writer, remember that communication is very important. View weblogs as online journals, no less sacred than a diary hidden between the mattresses. First of all let them know that you read their site, especially if they did not tell you personally.
som da fortsetter med følgende:
If they do not want you reading it, or suddenly stop posting entries, ask them why and if necessary, stop going to the site. It is important that as a friend, relative, co-worker or whatever you may be to the writer, that your presence at their weblog not impede their ability to express themselves. Remember this is their outlet. They may not want you to read certain things they might write about you or others you care about, in order to spare your feelings, avoid drama or maintain their privacy. You should respect this and immediately stop going to the site, and never relay any information you gather at their site to others who might use it against them.
Jeg regner med at dette er skrevet i beste mening, men sammen med et par andre ting lenger nede i disclaimeren, så tyder det på at noen har hatt et noe feilaktig bilde av Internet.
Legger man ut noe på nett, så må man regne med at det blir lest. Det være seg av en eller “alle”. Legger man ut noe personlig, eller som kan kobles til arbeid, skole, familie e.l., så bør man være obs på at det ikke nødvendigvis blir satt pris på av de det gjelder.
Det å kreve at leseren skal stå ansvarlig for om forfatteren føler seg “mistilpass” ang. det som er skrevet, er i beste fall blåøyd, i verste fall fullstendig idiotisk.
Neste avsnitt viser også at personen(e) som har skrevet dette gjerne har en litt merkelig virkelighetsoppfatning:
Ex-friends, lovers and estranged family members who have been cut out of the writer’s life should refrain from reading their journal. If the relationship has ended, there is no reason you should get daily updates on the person’s life. If you simply can’t help yourself, do it quietly, and never repeat what you read or use it to hurt the writer.
Altså… menneskelig, anyone? Har man muligheter til å “følge med”, så velger veldig mange å gjøre nettopp det – det er en grunn til at tjenester som Facebook og Twitter er så populære som de er, og at kjendis-nettsteder får så ekstremt mange besøkende som de gjør.
Jeg linker til disclaimeren i sin helhet, slik at den kan leses (og linkes) av de som ønsker, men jeg tror egentlig ikke jeg ville benyttet den – den har som sagt noen gode poenger, og et par “pekefingre” som nok kan være til litt hjelp, men samtidig virker det som om den har litt sære oppfatninger om hvordan nettet fungerer, og hva som er forfatterens og hva som er leserens rolle.
Merk også at copyright-infoen som er nevnt ikke gjelder 100% – de har bl.a. ikke sagt noenting om “fair use”, som tilogmed er nevnt i den amerikanske copyright-lovgivingen.
Tags: A Blogger's Disclaimer, blog, disclaimer, Elisabeth Iskrem, Facebook, Sammensurium.net, Twitter
Christian November 5th, 2008 08:35
Det var en del interessante poenger i den teksten ja, er ikke poenget at ALLE kan lese da?
Christians siste ytring: Menn mot voldtekt; organiser dere!
[Reply]
PoPSiCLe Reply:
November 5th, 2008 at 09:56
Jo, noe sånt. Altså, det nytter ikke å begrense hvem som leser noe man publiserer på nett – det har jo både privatpersoner og organisasjoner brent seg på tidligere. Dermed ligger det på forfatteren å forholde seg til det faktum at alle kan lese det en skriver, og ikke leseren.
Skal man holde noe hemmelig, så bør man enten la være å publisere det, evt. velge å passordbeskytte ting. Dertil er det jo også ganske håpløst å forvente at det man skriver skal “holdes privat” av de som leser det – leser mennesker noe de finner interessant, skandaløst e.l., så vil det bli delt med andre, som igjen deler det med andre, etc. ad nauseam.
[Reply]
Elisabeth Iskrem November 5th, 2008 10:35
Jeg står for det jeg har skrevet, men liker ikke måten du har stilt meg fram på.
[Reply]
PoPSiCLe Reply:
November 5th, 2008 at 10:40
Javel? Kan du utdype litt? Jeg nevner egentlig bare litt om det som står på info-siden din – resten av innlegget handler om siden du linker til – er det evt. du som har skrevet den engelskspråklige disclaimeren? I såfall går “angrepet” i innlegget på deg – dersom ikke, så kan jeg ikke helt se at jeg har fremstilt deg på noen som helst måte – jeg har bare kommentert at jeg mener du virker for kategorisk negativ til kritikk – dersom jeg har misforstått det du skriver, så må du gjerne opplyse meg.
[Reply]
Elisabeth Iskrem November 5th, 2008 11:22
Jeg kan nok skjønne hva du mener med at jeg gir inntrykk av at kritiske røster skal være stille, det er nok en skrivefeil fra min side. Jeg har ikke skrevet den engelske versjonen, men jeg er enig med den. Grunnen til at jeg skrev siden på bloggen var at jeg fikk flere mailer hvor en person gikk utifra bloggen min og da skulle fortelle meg hvordan jeg var og hvordan jeg skulle leve livet mitt. Dette følte jeg var feil, for jeg skriver jo bare en enkel dagbok. Ja, jeg liker ikke alt for mye kritikk, men jeg er ikke negativ til det. Skal nok omformulere meg litt på siden. Hjalp det?
[Reply]
PoPSiCLe Reply:
November 5th, 2008 at 11:32
Høres jo bra ut
Altså – det å motta uønsket oppmerksomhet er aldri gøy, og det å bli fortalt av noen som overhodet ikke kjenner en hvordan, hvorfor og hvor er ikke spesielt morsomt det heller.
En av grunnene til at jeg presiserte at det var min oppfatning, og ikke nødvendigvis det det var ment som. Uansett – den engelske teksten er etter min oppfatning enten veldig naiv, eller ikke helt i takt med verken mennesker generelt eller Internet spesielt. Jeg er helt for å ha en slags generell disclaimer for bloggere, som da kan linkes til, men samtidig ønsker jeg at den både skal ha fornuftig innhold, og ikke minst realistisk innhold. Selv om den engelske teksten hadde noen gode poenger, som bl.a. det som sies om å respektere forfatteren, og å sette seg inn i det som allerede har blitt fortalt av forfatteren, før man stiller spørsmål, det er noe de fleste nok kan stille seg bak.
Det å legge “ansvaret” over på leseren blir derimot for dumt. Man kan ikke nekte noen å lese ting som er offentlig tilgjengelig, og det å appellere til folks moral blir bare tåpelig i min bok.
[Reply]
Elisabeth Iskrem November 5th, 2008 11:36
Men nå har jeg fjernet en dum setning i posten min, så hvis du kan redigere der du skrev at jeg ber leseren holde kjeft? Du *må* ikke, dette er bare en ung 20 åring som spør pent.
[Reply]
PoPSiCLe Reply:
November 5th, 2008 at 11:42
Jeg fjerner av prinsipp ikke ting som er skrevet, men jeg har streket over det som stod der, og skrevet en liten endringsmelding. Godt nok?
[Reply]
Elisabeth Iskrem November 5th, 2008 11:52
Funker som f.
[Reply]
Iversen November 5th, 2008 13:02
Deilig å se en som står på ikkefjerneprinsippet. Noe av det mest irriterende, rent bloggmessig, jeg vet er folk som skriver et innlegg, for så å redigere det uten forklaring eller varsel, for ikke å snakke om folk som sletter innlegg de plutselig syns er pinlige.
Iversens siste ytring: VG følger med i filmtimen
[Reply]
PoPSiCLe Reply:
November 5th, 2008 at 14:13
Enig. Jeg kan se grunner for å fjerne innlegg (jeg kommer bare ikke på noen akkurat nå
), men i såfall må begrunnelsen ta plassen til selve innlegget, og aller helst bare komme som en påplussing – altså at man ikke fjerner ting, men bare legger til.
Jeg har gått så langt som til å redigere en kommentar en gang på denne bloggen, rett og slett fordi det var en ufin kommentar, som gikk på en person på et bilde (tror jeg) i stedet for det saken handlet om.
Utover det så velger jeg å beholde “alt” – også ting jeg kommer med som jeg muligens ikke lenger er så stolt over – og da forventer jeg også at andre tar ansvar og ikke “feiger ut”.
Det mest irriterende er vel folk som opplever at “Oi! Dette fikk jo mye mer oppmerksomhet enn jeg forventet! *fjerne* Det medfører som regel bare komplikasjoner i det de finner ut at 1. det finnes visst kopier og 2. det blir bare tull.
[Reply]
Frøken Makeløs November 8th, 2008 13:39
Jeg er enig med deg i hovedpoenget ditt, nemlig at man må regne med at det man legger ut på nett blir lest. Imidlertid syns jeg at leseren også må ansvarliggjøres. Dersom man ikke liker det som skrives så får man la være å lese, ikke forvente at bloggeren skal justere innholdet etter lesernes ønsker.
Et eksempel kan jo være Mihoes datehelvete-serie. Nå vet jeg ikke om de mennene hun omtaler leser bloggen hennes, men hvis de gjør det så ville det vært helt uakseptabelt at de skulle legge føringer på hennes blogging fordi de ikke likte det hun skrev. Da får de la være å lese – og det er deres ansvar.
Frøken Makeløss siste ytring: Kongokonflikten for dummies
[Reply]
PoPSiCLe Reply:
November 8th, 2008 at 13:45
Jada, jeg er helt enig i det – at leseren kan velge å ikke lese bloggen. Men leseren skal ikke måtte ta hensyn til om personen som skriver tingene ikke ønsker at de skal lese dem – ligger det allment tilgjengelig, så ligger det allment tilgjengelig. Deri ligger min påstand om at det er forfatteren som selv må avgjøre hva vedkommende ønsker å publisere eller ikke, så er det opp til leseren å avgjøre om vedkommende ønsker å lese det.
[Reply]