Sep 2 2008
Irritabel, jeg? Aldri…
Hva er det nå som plager meg, som får meg til å grave tærne ned i teppet, spenne alle muskler i kroppen, bite tennene sammen, og virkelig konsentrere meg for ikke å bjeffe til samboeren, som ikke har gjort noenting galt?
Dårlig språk. Det er det som irriterer meg. Det være seg innlegg eller kommentarer der skribenten ikke klarer å bruke stor bokstav etter punktum, da/når-feil, hvis/viss (ja, jeg vet det er lov å skrive viss, men… urk), og/å-feil, feil bruk av ord, som f.eks. “forfordele” (og nei, folkens, det betyr ikke at de som er forfordelt får fordeler).
Slike ting irriterer meg.
Dårlig språk brer om seg – i aviser, i nettaviser, i blogger, kommentarfelt, IM-diskusjoner – overalt hvor det benyttes skriftlig språk, egentlig. Orddeling er jo et kjent problem, og jo verre det blir, jo mindre ser folk ut til å bry seg. “Før i tiden” (får meg til å høres ut som jeg er nærmere 50årskrisen enn 30årskrisen) så var det regnet som slapt og et tegn på laber kvalitet at det var skrivefeil – dette gjaldt alt fra reklameplakater til aviser til brev mellom privatpersoner – man la faktisk arbeid i at ting skulle se ordentlig ut.
Selvsagt finnes det unnskyldninger for ikke å skrive korrekt. Dysleksi er en utbredt diagnose, og det er mange som sliter med dette. Det var faktisk en artikkel i Aftenposten om lederen i Innovasjon Norge, Gunn Ovesen, som sliter med dysleksi. Eller, sliter er vel ikke det riktige ordet. Lært seg å leve med dysleksi er vel kanskje mer treffende. Bør leses.
Poenget mitt er – dersom man befinner seg i en situasjon der man blir bedt om, eller har ansvar for å publisere materiale, og man vet at man har dysleksi, eller i alle fall at man skriver elendig, så kan det kanskje være lurt å få noen til å lese korrektur, eller kanskje skrive hele greien?
Og når det gjelder dagens journalister, da særlig nettjournalistene, så er språket til tider så dårlig at jeg blir trist. Så vidt jeg husker fra mine egne skoledager, så var Journalisthøyskolen (heter det fremdeles det?) vanskelig å komme inn på. I min verden burde det bety at de skulle ha gode norskkunnskaper i tillegg til mange andre ting.
Dessverre, må man vel si, så skorter det på basiskunnskapen. Og så var det dette med retteprogrammer – når folk vet de kanskje sliter litt med å skrive ting, så kan det være en god ide å bruke retteprogrammer – det vil innimellom medføre f.eks. orddelingsfeil, og enkelte ting blir likevel ikke fanget opp, som f.eks. når man skriver feil ord, men selve ordet er skrevet riktig, men likevel – det er en stor forbedring.
Jeg blir bare så oppgitt. Har jeg virkelig ikke noe bedre å irritere meg over, sier du? Joda. Jeg kan sikkert finne på noe. Men akkurat nå var det altså dette som var fremst i hjernebarken min, og forlangte å bli skrevet ned.
Tags: dysleksi, forfordeling, grammatikk, journalister, ord, retteprogrammer, skriftspråk, skriveferdigheter, språk, Word
OutOfBounds September 2nd, 2008 12:50
Takk for at du ga meg noe å irritere meg over
Jeg er helt enig med deg og jeg irriterer meg også over hvor dårlig språket er blitt. Jeg har nok langt fra perfekt selv, men jeg gjør i det minste et forsøk på å følge det min norsklærer en gang lærte meg på skolen. Det er jo nærmest umulig å lese enkelte innlegg fordi de mangler både punktum og komma.
Men det som irriterer meg mest er den utbredte bruken av smsforkortelser. Da modem var måten å komme seg på nett på, så skjønte jeg bruken av alle forkortelsene på irc og nyhetesgrupper. Men nå som vi sitter med bredbånd så og si hele gjengen, så burde det da være mulig å skrive en hel setning.
OutOfBoundss siste ytring: Sykefravær og dårlig samvittighet
Svar på denne kommentaren
Petter September 2nd, 2008 17:42
Flott å få med seg at andre også lar seg irritere over bagateller. Så kjedelig det hadde blitt om vi ikke gjorde det.
Klerar du å fosrtå en skkilekig vasnkelig senting?
Svar på denne kommentaren
PoPSiCLe reply on September 3rd, 2008 00:04:
Jepp. Helt ekstremt kjedelig, faktisk. Og selvsagt forstår jeg setningen – det er jo faktisk vitenskapelig bevist at de aller, aller fleste mennesker kun leser begynnelsen og slutten på et ord – dvs. at så lenge første og siste bokstav i ordet er korrekt plassert, og alle de andre bokstavene i det gjeldende ordet er med, så leser vi ordet slik vi antar det skal leses. Hvilket vil si at det sjelden er noe problem å lese slike setninger som den over.
Svar på denne kommentaren