junkfoodjunkie.no

Hm… det var vel dette som var fy-fy, var det ikke. Å bruke en annen bloggers navn (eller kallenavn) i innleggets tittel. Det får så være. Jeg har aldri vært flink til å holde meg til normene. PK er ikke helt meg, for å si det slik.

Uansett. Det jeg egentlig skulle skrive om var altså ikke meg og mine manglende evner til å ta hint og følge regler – det var Virrvarrs post om hvilke bloggere som bidro til at hun i dag er noenlunde oppegående

I den posten beskriver hun et par ex-venner som oppførte seg fullstendig uforståelig. Greit nok, mennesker med psykiske sykdommer kan være slitsomme å være venner med, til tider. Helt klart. Men det å gå til det skrittet å bare stryke dem helt fra vennelisten, fjerne dem fra alt av IM-lister, Facebook, mobiltelefon etc. – det skjønner jeg ikke. Om man har et problem med noen, så kan man da i det minste ta det opp face-to-face. Ikke bare forsøke å slette den andre personen fra verdenen sin.

Selv lider jeg av “knight in shining armor”-konseptet. Jeg har en dypgripende trang til å redde “damsels in distress” – og “distress” kan veldig ofte være f.eks. psykiske sykdommer. En bipolar ex, deprimerte venninner og andre jeg har forsøkt å hjelpe opp gjennom årene har etterhvert gitt meg mye erfaring med det å være venn med disse menneskene. Det kan til tider være slitsomt. Det kan til tider føre til høylytte argumenter, tårer, slamring med dører, fortvilt ringing til ambulanse midt på natten, og andre mindre koselige ting. Det betyr da ikke at man gir opp, eller kaller sine venner for undermålere, tapere og “mongiser”.

Man har innimellom behov for fri fra slike venner. Det er helt klart ikke alle som takler å være der og stille opp til enhver tid for mennesker med psykoser og andre psykiske lidelser. Men om det skjer, at man føler at man trenger litt tid, så går det som regel an å formidle dette på en god måte. Som regel er de som er syke veldig klar over sin sykdom, selv om de gjerne ikke vil innrømme det alltid – de har også som regel en forståelse for at de kan være slitsomme, og at andre trenger litt “fri”.

Jeg leser Virrvarrs bloggposter, og jeg tenker med meg selv at “heldigvis fant Virrvarr noen der ute i “cyberspace” som hadde opplevd lignende ting, og som valgte å være åpen og skrive om tingene de hadde opplevd”. Heldigvis. For hadde ikke det skjedd, så er det ikke sikkert at jeg (jada, alltid egoistisk støtt!) hadde kunne lese Virrvarrs poster, og glede meg over dem.

Derfor sier jeg det samme som Sigrun gjør i sin bloggpost: En stor takk til Virrvarr!

Tags: bloggere, godt lesestoff, livet, psykisk helse, Sigrun, Virrvarr

7 kommentarer

Forrige innlegg:Neste innlegg:   « "De saktmodige skal arve landet…" heter det… Kjedelig på jobb… »

Lignende poster:

• Psyting om psykisk helse?
• Virrvarr har konkurranse!
• Skudd fra hofta
• Etikk på nett – blogging og debatt