junkfoodjunkie.no

Da er exen mer eller mindre ute av leiligheten. Hun har fått seg en liten leilighet ikke så altfor langt unna, men likevel langt nok til at vi ikke støter på hverandre på butikken. Jeg er alene i leiligheten, og det er… godt. Men stillheten tar litt på. Det er uvant, det å ikke høre små hundeføtter som løper rundt, Marianne som ber meg om å hente noe på kjøkkenet, musikk som jeg ikke har satt på selv…

Det er uvant å ikke ha noen å gi en klem, eller bare det å ha noen å feste blikket på, for å forsikre seg om at man ikke er nettopp det – alene.

Det var noe med dette med å komme seg opp på hesten igjen etter et fall – ikke miste troen, ikke bli redd. Selv er jeg ingen av delene – bare litt nummen, litt trist, litt såret. Og jeg har en mistanke om at denne teksten kommer til å bli en metaforblanding av de helt store – det er midt på natten, og jeg er for trøtt til å tenke nøye igjennom tingene jeg skriver. Live with it! (Eller bare la være å lese – det er også en mulighet, har jeg hørt).

Jeg er lei meg, jeg er det. Jeg hadde vel et håp om at vi kanskje skulle kunne klare å redde oss i land. Det ble det dessverre ikke noe av, og jeg føler at jeg flyter fritt midt ute på det åpne havet, uten noen redning i sikte. Jeg har som regel alltid vært flink til å holde på “venninner” – folk jeg har hatt et veldig flørtete forhold til, som jeg på en måte har hatt gående på gress (take no offense, ladies – det er en sannhet, ingenting å lure på). Jeg har ikke gjort dette mens jeg har vært med Marianne. Joda, for all del – jeg er et flørtete vesen. Jeg flørter med alt og alle, egentlig. Men jeg har ikke lagt noen særlig vekt på om det har vært vellykket eller ikke. Jeg har ikke spart på telefonnummer, epostadresse, msn-adresser, etc. Jeg har liksom ikke følt at jeg har hatt noe behov for det. Akkurat nå kjennes det litt ut som om jeg har kuttet livlinen min…

Savnet etter noen å krype inntil når det er bikkjekaldt på soverommet er egentlig ikke overveldende, men det hadde vært fint å ha noen man kunne invitere over, som ikke tok ting for gitt, som ikke forventet noe annet enn der og da, og som var på samme stadie i livet som meg; altså fullstendig uten styring, uten kompass og uten tanker for hvor man ender opp i morgen. Uansvarlig? Godt mulig. Jeg er en gutt, kommer nok alltid til å være en gutt, og har lite til overs for A4-livet.

Life goes on, and all that. Jeg tenker i alle fall at jeg kommer til å gå på veggene etter maks 3 måneder… vi starter nedtellingen fra og med i morgen!

På spilleren: Billy Idol – Mony Mony

Tags: ex, forhold, livet, Marianne, metaforer, samliv

4 kommentarer

Forrige innlegg:Neste innlegg:   « Forrige ukes Tweets – 2010-01-17 Diabetes og det å leve alene »

Lignende poster:

• Opp og ned også litt bortetter…