junkfoodjunkie.no

Velvel… det er seint (okei, egentlig ikke, men vi later som) og jeg kjeder meg… når jeg kjeder meg, så bruker jeg ofte litt tid på å gå igjennom noen av de tusenvis av postene som liksom bare blir liggende i RSS-leseren min, de feed’ene jeg ikke egentlig bryr meg om å lese jevnlig, deriblant feeden fra Break.com – Break.com er for de som ikke vet det, en lignende side til YouTube, dog kanskje med en litt annen profil.

I alle fall – en av videoene som fanget min interesse (ja, det var en lettkledd dame i sexy undertøy i forhåndsvisningen), var altså denne lille perlen, som skal minne oss menn på hvorfor vi ikke skal glemme Valentinesday. Greit nok at den jo er en smule utdatert i disse dager, men det kan jo være greit å ta den med likevel – dessuten er sangen fet (Dirty Stop Out – Tie Me Up)

Av andre Agent Provocateur-klassikere så har vi jo gode gamle Kylie Minogue (The Hives – Main Offender):

Og så har vi jo “She’s lost control again” som både har rå musikk og Dita Von Teese… kan det bli noe særlig bedre? (Sangen i videoen er en cover av Joy Divisions original, sunget av Siobhan Fahey):

Ingen kommentarer  

Lignende poster:

• Musikk: Norsk Rock!
• Sexy musikk!
• Bond, James Bond!
• Naken Britney i ny (plagiert) video.

“I Norge er det ingen som er fattige”, er det mange som sier. “Tenk på hvor ille de har det i Afrika og i Midt-Østen”. Det de fleste som sier dette har til felles, er at de selv ikke er fattige. I hvert fall ikke på penger.

Mange tenker at fattigdom i Norge ikke kan måle seg med fattigdom i u-land. Det stemmer det. Selv de fattige i Norge har det langt bedre (sett med vestlige øyne, i alle fall) enn de fattige i u-land. Problemet ligger i hvilken sammenheng man ser ting i. Sammenligner man fattige i et av verdens rikeste land med fattige i u-land, så vil det så klart slå skjevt ut. En slik sammenligning hører ingen steder hjemme. De fattige i Norge er fattig i Norge. Det er her problemet er, det er her de sliter.

Når man må vurdere å kjøpe seg nye sko på billigsalg, eller om man skal koste på seg å gå til legen for å få fornyet resepten, eller når man lurer på om ikke man kan klare seg uten den varmeovnen påslått til det i alle fall er minusgrader ute, og heller kle på seg litt mer, så man ikke fryser så veldig – da er man fattig – i alle fall på penger. Og penger er det som forteller andre hvor vellykket man er i dagens samfunn. Har man ikke penger, så er man automatisk på et av de laveste trinnene på rangstigen.

Det er forresten interessant hvordan nestekjærlighet, forståelse for sine medmenneskers problemer, hjerterom og evnen til å gjøre mye utav lite er omvendt proporsjonal med hvor på denne rangstigen man befinner seg. Jo lavere man er, pengemessig sett, jo flinkere er man til å få ting til likevel å fungere, man forsøker uansett å hjelpe andre som også sliter, og man evner å forstå andre menneskers problemer – så lenge de er av reell art, såklart. Det at man ikke klarer å velge champagne-type til festen neste helg er ikke et reellt problem. Greit, nå generaliserer jeg, og påstår vel også til en viss grad at rike mennesker ikke har særlig med problemer, men jeg vil samtidig komme med påstanden om at det egentlig er veldig sant.

Penger letter livet, enkelt og greit.

De fattige i Norge er ikke nødvendigvis de mest synlige i samfunnet – de bor ikke i brakkebyer, de tigger som regel ikke på gata, og de færreste er narkomane. De fleste fattige i Norge er vanlige mennesker, som av ulike årsaker har opplevd motgang. De sitter gjerne med gjeld, og har gjerne barn, noe som vanskeliggjør situasjonen – barn er kostbare, og man vil jo som regel det beste for sitt barn, noe som igjen gjør at man ofrer andre ting for at barnet skal få den oppfølgingen som trengs. Og i dagens materialistiske samfunn er det ganske mye som trengs, dessverre.

Det norske samfunnet er bygget opp rundt fantasien om at vi er et sterkt folk, at alle skal arbeide, og at alle skal yte sitt – velferdsstaten er der for å ta imot de som av ulike årsaker faller utenfor. Vi liker å skryte av vår velferdsstat, at vi har enorme ressurser, og at vi hjelper de svakeste i samfunnet. Hvorfor har vi da fattige i Norge? Fattige som sliter med å betale de månedlige faste avgiftene, som sliter med å ha råd til både mat og strøm? Av mange grunner – for det første er “hjelpen” ofte mangelfull, særlig når det kommer til økonomiske bidrag – deretter kommer det at mennesker som befinner seg i vanskelige situasjoner ikke har overskuddet som trengs for å hamle opp med et utall byråkrater og uoversiktlige regelverk, og dermed mister tilskudd, støtte og oppfølging de faktisk har rett på, men ikke vet om.

Ja, mange mennesker rundt om i verden lider langt mer enn noen her i landet gjør (igjen, generaliseringer), men det betyr ikke at vi helt skal ignorere de som i Norge er fattige. Det å forsøke å påvirke myndighetene til å innse at det å være fattig ikke er det samme som å være en snylter, eller dum, eller lat (siden man gjerne går på tilskudd fra det offentlige, ikke har fullført skolegang, eller for den del ikke har jobb), er en langvarig prosess, og det å få stønader og trygd justert i forhold til normal prisstigning en annen – det betyr ikke at vi må gi opp denne kampen.

Jeg er av den mening at verdensproblemene er vi her i Norge flinke til å engasjere oss i – der det skorter er å engasjere oss i skjebner innenfor landets grenser. Dessverre er det slik at man i dag må gå til media og få skrevet om saken sin der før man kan forvente et tilsvar eller den oppfølgingen man fortjener – det er ikke Norge som nasjon verdig, og norske politikere burde få hodet opp av sanden, og innse det at en politikerhverdag i Norge er meget fjern fra hverdagen til det meste av innbyggerne her.

7 kommentarer  

Lignende poster:

• Innvandring, løgn, statistikk og bloggere
• En prostituert uttaler seg!
• Gro "avslører" det vi andre har visst lenge…
• Politikerforakt og pensjon – og gode sitater!

Kristendom? Treigt og gammeldags, og for mange fraksjoner. Østens religioner? For langt utenfor vår daglige opplevelsesverden. Islam? Skumle terrorister.

Vi går tom for religioner – og da kommer “nye” ideer på banen – som f.eks.
The Law of Attractions (heretter forkortet LoA). Både Virrvarr og Lin (Fullt Hus) har kommentert denne religionen (før noen kommenterer “jamen, det er jo ikke en religion” – la meg si det slik at teoremer som overhodet ikke kan bevises vitenskapelig, og kun baserer seg på nettopp tro, helt klart kan kalles en religion) i dag. Jeg hisser meg litt opp over Sindres kommentarer hos Virrvarr, der han lovpriser LoA – selv om han egentlig må gå tilbake på flere ting han sier etterhvert som tingene utvikler seg. Glabladet har hatt en rekke artikler om emnet, og forherliger LoA som den rette vei å gå dersom man vil få til noe.

Sindre har mye bra på hjertet, men akkurat når det gjelder LoA så mener jeg at han er på bærtur. Man har eksempelvis The Secret – filmen som virkelig gjorde LoA kjent for massene. Den kom i 2006, og har (heldigvis) gått meg hus forbi. Mange har tatt til seg “lærdommen” fra LoA, og enkelte gjør til og med en del penger på det. At hun (les linken) opprinnelig er utdannet homeopat, gir vel ikke et mer solid inntrykk. Men så klart, om du har lyst til å betale 998,- for et kurs i LoA, så go ahead.

Jeg tror jeg stiller meg i skeptikernes rekker, og sier “bullshit” om hele opplegget. Jeg er sterk motstander av ting som ikke kan bevises, deriblandt tro på guder og forherligelsen av religioner. Jeg ser på LoA som en religion, i den forstand at den får mennesker til å tro på noe som ikke kan bevises, og i tillegg spiller på skyldfølelsen til hver enkelt dersom det “ikke virker”. For da har man ikke “trodd hardt nok”. Ergo er det ikke mulig å bevise teorien bak LoA – dersom ting går bra, så er det så klart pga. LoA – og dersom det går dårlig, så er det ikke eksterne faktorer som er skyldig, nei, man har rett og slett ikke trodd hardt nok på de gode tingene, men fokusert på de negative.

Jeg lurer på en ting: dersom LoA gjelder alt (og det må det jo gjøre, siden det er snakk om universelle krefter her), hvordan forklarer man “freak accidents” med LoA? Er det at man går bortover gaten, og plutselig får en del av et stillas i hodet og enten blir lam eller dør av det, pga. at man “tenkte negative tanker om stillaset”? Hva om man faktisk tenkte at “nå skal det bli fint å komme hjem til katten igjen etter en lang dag på jobb”? Hvor er logikken?

LoA er igjen en “trosretning” som fungerer veldig bra for de som har det bra allerede, men ikke i nærheten så bra for folk som sliter, som har problemer, som ikke har overfloden som trengs for å ha overskudd til å tenke positivt hele tiden, selv når livet smeller med dørene, og man går med nesa først rett i nettopp en slik dør.

Jeg mener ikke at man ikke skal forsøke å tenke positivt. Som regel gir det deg bare fordeler om du tenker positivt om en sak, i stedet for å trekke frem negative aspekter. Positive tanker får deg til å tenke mer kreativt, og gir gjerne en innstilling om at “dette skal gå bra”, som igjen gir et incentiv for at man skal lykkes. Akkurat den delen av LoA kan jeg stå inne for – det hjelper å tenke positivt. Men at man kan påvirke ting med ren tankekraft, er bullshit.

Dersom man lyster, så kan man forsøke å lese følgende artikkel: The Secret Behind “The Secret”, en artikkel om The Secret, og hva som er feil med hele opplegget, ført i pennen av Ingrid Hansen Smythe. Bl.a. har hun listet opp de mest absurde punktene av de 100 punktene som danner “ryggraden” i LoA, og tar for seg en rekke forskjellige påstander mm. Lang artikkel, men vel verdt lesingen.

For å ta et lite eksempel fra teksten:

Pity the believer in The Law of Attraction, therefore, who is in the unenviable position of having both to congratulate a little boy on attracting a bike, and also explain to all those other unfortunates that, due to their negative feelings, they attracted an airplane piloted by terrorists, a tsunami, muscular sclerosis, cancer, genocide. Ingrid Hansen Smythe

For LoA har ingen gråsone. Det er enten eller. Enten er man negativ, og får negative ting til å skje, eller så er man positiv, og får positivie ting til å skje.

Jeg stiller meg bak de som stiller kritiske spørsmål. Jeg stiller meg bak de som sier “bullshit” om hele “hemmeligheten”. Jeg stiller meg bak de som ser på verden med et realistisk blikk, og som likevel klarer å være kreative, skape verdier, og ha et godt liv – alt mens man kjefter på samboer/ektefelle, tenker negative tanker om regninger, håndtverkere, telefonselgere og svigermor.

Jeg tror ikke på LoA. Burde jeg kanskje gjort det? Hadde jeg da sluppet å få alvorlige, kroniske sykdommer, ha gjeld, og tjent fett med penger? Neppe. Det er også artig at LoA helt har sett bort i fra Einsteins berømmelige teorem: E=mc² – at energien er konstant, den bare skifter form/type. LoA tilsier at universet er en slags bevissthet, som hele tiden vet hva man føler, og hva man ønsker seg, og har mulighet til å øke f.eks. godene som eksisterer for å dekke inn alle ønskene til folk.

Jeg sier som Scrooge: “Bah, Humbug!”.

Edit: Det har dukket opp flere innlegg om nettopp dette, bl.a. har Rablebloggen skrevet et meget godt innlegg. Også Tankekorset har skrevet om LoA. Glabladet / Sindre har dessuten kommet med et tilsvar til diskusjonen.

7 kommentarer  

Lignende poster:

• Religion – roten til alt ondt!
• Endelig!
• Goth-sex i kirken!
• Hvor dum må man være for å være fanatisk religiøs?

I dag har vi kjedet oss, og kjedsomhet fører til at man leter etter innhold rundt om på nettet. Det er selvsagt ingen sannhet uten modifikasjoner, men jeg vil si at det i alle fall for mitt vedkommende ofte er nettopp det som skjer – man surfer rundt til man finner noe som fanger oppmerksomheten.

I dag har vi kommet til sleaze and tease – 50, 60 og 70-talls “pornoestetikk” – åpent og (u)ærlig stjålet fra den eminente fotobloggen “If Charlie Parker Was a Gunslinger…“, mer presist fra serien The Golden Age of Prurience. Copyright er tatt direkte fra bloggen bildene er kopiert fra.

6 kommentarer  

Lignende poster:

• Sex! Prostitusjon! Porno! Tabloid… Selger det? Javisst!
• Bok: Ender’s Game, av Orson Scott Card
• Pirates II – Stagnetti’s Revenge – porno for massene?
• Karita Bekkemellem åpner munnen igjen…

Esben Esther Pirelli Benestad - Foto: © Sigurd FandangoMagasinet har et portrettintervju med Esben Esther Pirelli Benestad som er vel verdt å lese. Han er en mann som har vært mye i media, av forskjellige grunner, og jeg er av den oppfatning at han bør lyttes til, da han har mye vettugt å komme med, og han har et ganske så unikt utgangspunkt for mange av sine meninger.

Esben Esther er en mann det står respekt av, og jeg oppfordrer alle til å lese intervjuet, evt. se “Alt om min far” – filmen som virkelig brakte ham kjendisstatus, og som medførte en rekke oppslag i norske aviser (og noen utenlandske).

Ingen kommentarer  

Lignende poster:

• Nemi er tilbake! (Og Lise da, selvfølgelig).

Magasinet har intervjuet Lise Myhre, som er tilbake etter fødselspermisjonen!

Lise Myhre. Annerledes-dama jeg første gang så og traff på slutten av 90-tallet, på Raptus-festival i Bergen. Den gangen var nok spranget mellom Lise og Nemi kortere enn det er i dag, selv om hun også den gangen presiserte at hun og Nemi ikke var samme person – at Nemi var den personen Lise innimellom ønsket å være – det å kunne være dønn ærlig, og si til verden at “fuck off, jeg er den jeg er, lev med det”.

Nemi er flink til å si i fra – det er for så vidt Lise og, selv om hun er en ganske beskjeden og rolig person til vanlig. I hvert fall til noen plasserer henne i en bar sammen med Frode Øverli – det er dog en stund siden dette har skjedd, det jeg vet.

I dag har Lise fått barn, har kjæreste og et tilnærmet A4-liv – såfremt man tenker at en black-metaler og en tegneserieskaper er “vanlig” så klart.

Personlig har jeg hatt et crush på Lise siden jeg så henne første gang, og Nemi er en av de beste tegneseriene i Norge i dag. Som Lise sier i intervjuet, så er Nemi stolt over å være annerledes. Hun er en person som alle fra goth-baben til black-metaleren til A4-3barnsmoren til 80-åringer på gamlehjem kan identifisere seg med. Hun har en sårhet og et samfunnsengasjement gjemt bak tung makeup og svarte klær som gjør henne tilgjengelig for alle. Hun sier det vi ikke vil høre, men likevel vet er sant.

Lise sier det er godt å ha en stemme, som når ut til langt flere enn hun klarer å nå ut til når hun stiller som seg selv. Helt klart – Nemi er en stor tegneseriefigur, og tingene hun opplever og tar opp er universale, og trenger sjelden å forklares. Lises skeive blikk og underfundige humor fanges i Nemis opplevelser, og gis en kraftig stemme, som når mange.

Jeg har snakket en del med Lise selv opp gjennom årene, selv om hun neppe husker meg, og det inntrykket jeg har fått blir noe ala “Lise er Lise, Nemi er Nemi, og de er ikke den samme personen – men de kunne nok vært veldig gode venninner”.

Jeg synes det er flott at Lise har klart å utvikle Nemi til en fungerende figur, og har klart å gjøre Nemi til noe hun kan leve av, og at hun føler at hun ikke går tom for ideer. Jeg vet ikke om Lise har planer for Nemi, eller bare tegner ideen der og da, men jeg håper at hun, når tiden en gang kommer, tar og gir Nemi et endelikt som kler henne. Ikke la henne forsvinne på en blek, forglemmelig måte. La henne sprenge stortinget, ta knekken på pelsdyrindustrien, bli med første raketten til Mars… noe som gjør at hennes spesielle fremtoning ikke blir glemt.

Jeg vet i alle fall at jeg kommer til å fortsette å lese Nemi, og glede meg over at Lises sære humor manifesteres i Nemis skeive hverdag, og jeg håper hun fortsetter å gi Nemi både opp- og nedturer, slik at det ikke blir for glatt og enkelt. Livet er ikke enkelt, og Nemi gir et godt bilde på nettopp det!

3 kommentarer  

Lignende poster:

• September When er tilbake!
• Nigger!
• Emo-kidsa skyter seg på julaften!
• TV-serier som bare må sees!

Tatoverings-affecionadoer har ikke hatt så mye kvalitetslektyre å bla i – Narvesen forsøker, etter beste evne, med Tattoo, Body Art, Ink! og andre blader – men det er som det sies ganske tarvelige blader – det virker som regel som om de først forsøker å selge nakne jentekropper, så konseptet tatovering / bodymod.

Ikke at vi har noe i mot nakne jenter – det har vi definitivt ikke, det er noe av det vakreste på denne jorden, og så lenge det er pent gjort, så blir det ikke noe dårligere av litt blekk på seg

Maxime Buechi har startet opp magasinet Sang Bleu (Blått blod) som et motstykke til de vanlige tatoveringsbladene som gjemmes vekk blandt pornobladene på øverste hylle. Sang Bleu er ment som en hyllest til kunsten, til de som velger å tatovere seg, og som Buechi sier, han har forsøkt å gjøre dette uten å “bli helt Suicide Girls”

Les hele intervjuet med Buechi!

Ingen kommentarer  

Lignende poster:

• Dask på pung!