junkfoodjunkie.no

Jeg har mistet blog-mojoen min. Så totalt og til de grader at jeg har vurdert å legge ned hele greien. Men så drypper det inn en kommentar, eller jeg får en akutt skrivekløe (som forsvinner like fort som den kom), og jeg ender opp med å ikke slette bloggen likevel. Mye pga. at jeg ikke aner hva jeg egentlig skulle gjort med domenet, om jeg kvittet meg med bloggen.

Patetisk? Jeppda, er da klar over det!

Jeg har en følelse av at jeg burde skrive om så mange ting! Problemet er at det meste allerede er skrevet om, av andre, så utrolig mye bedre enn jeg hadde klart å få til.

Ikke finner jeg noe særlig å engasjere meg i heller. DLD var jo en ting, men ettersom Høyre feiget ut og bøyde seg fremover og sa værsågod til AP, så ble det også en ganske kort kamp – jeg vet at krigen ikke er over ennå, men jeg må nok innse faktum, og det er at de som har vett nok til å skjønne hvilket overgrep DLD er mot det norske folk, dessverre var i mindretall, og har tapt. Velkommen til 1984.

Ellers ser jeg at norske medier har ropt høyt om at Spotify nå skal påtvinge betaling til sine brukere (etter en viss tid, i alle fall) – og jeg ser ikke problemet der heller. Det koster mellom 50 og 100 kroner i måneden. Om du seriøst ikke har råd til det, så bør du kanskje revurdere inntektskildene dine, evt. pengebruken. Stop whining already!

Japan eksploderte, knaket i sammenføyningene og ble selvlysende mer eller mindre over natten for noen uker siden. Selv om jeg har tilbrakt måneder av livet mitt der, så klarte jeg ikke å engasjere meg over det heller. Jeg kjenner det japanske lynnet – jeg har ingen tvil om at de vil komme seg, relativt fort. Japanere er vant til motgang, og skjønner ikke ordene “gi opp”. Så, nei, jeg skrev ikke noe om det heller.

Ellers er det ski meg her, fotball meg der, vær overalt, og i det hele tatt så går verden videre, som den vanligvis gjør – og alt jeg klarer å bekymre meg over er hva jeg skal finne på når TV-seriene jeg følger med på tar sommerferie.

Ja, det, også det faktum at jeg har planer om å flytte til Wales i løpet av høsten da. Akkurat det kan bli spennende. Litt for, i forhold til hva jeg finner akseptabelt når det gjelder spenningsnivå. Men det blir gøy også – ikke minst får jeg faktisk se kjæresten mer enn en uke eller to av gangen. Så spørs det om man får seg en brukbar jobb – det hadde vært greit med litt inntekt også, gjerne noe som ikke involverer at jeg jobber for Tesco…

Av andre ting, så kan vi jo si det slik at jeg også kommer til å gi opp leiligheten i nærmeste fremtid. Jeg flytter hjem til foreldrene mine. Jada, det suger. Det suger så innforj*vlig. Men jeg sparer en haug med penger på det, og det betyr at jeg faktisk kanskje kan bygge opp litt kapital før jeg flytter til England. Hadde jo vært fint!

Sånn. Da har man i alle fall skrevet noe, selv om det ikke har noen som helst sammenheng, eller er velformulert, eller har noen dypere mening.

Ingen kommentarer   Jeg har mistet blog-mojoen min. Så totalt og til de grader at jeg har vurdert å legge ned hele greien. Men så drypper det inn en kommentar, eller jeg får en akutt skrivekløe (som forsvinner like fort som den kom), og jeg ender opp med å ikke slette bloggen likevel. Mye pga. at jeg ...

Lignende poster:

• Når man stanger hodet mot tastaturet i frustrasjon…
• Datalagringsdirektiv, sier du?
• Gro "avslører" det vi andre har visst lenge…
• F*ckit! Drittlei nå ja!

Det kan virke som det norske folk sover i timen – eller at de rett og slett ikke bryr seg om at styremaktene ønsker å kunne få lov til å overvåke oss enda litt mer. Det typiske argumentet er “jamen, jeg har ingenting å skjule”.

Nei, det kan godt hende det stemmer. Men det betyr ikke at du aldri kommer til å ha noe du ønsker at allmennheten ikke skal vite noe om, eller at naboen din, kollegaen din, eller dine foreldre eller barn heller ikke har noe de vil skjule. Det mange bommer på er dette: det å ikke ønske å innføre Datalagringsdirektivet (DLD), betyr ikke at man gjør noe galt!.

Mange har skrevet om dette her før, og jeg har ikke oversikt over hvor mange blogger og leserinnlegg jeg har sett der dette har vært tatt opp.

Noen av de bedre finner dere her:
Børge A. Roum på blogg.forteller.net
Virrvarr har skrevet masse om dette – spesielt: Engasjer deg mot Datalagringsdirektivet og Du bør bruke tiden din på:
Ellers har man andre:
Vox Populi skriver om “Kriminell Frihavn”
Carlchristian.net har en tekst som kan kopieres og brukes på egen blogg: Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!
Joakim Hammerlins sluttappell til arrangementet “Stopp DLD”

Det finnes mange flere, og om du har linker til andre, så må du gjerne poste disse i kommentarfeltet.

Poenget er i alle fall at DLD er et direkte overgrep mot det norske folk – og at det kamufleres med en rekke påstander om at Norge blir en frihavn for kriminelle, at politiet ikke får muligheten til å løse saker, ettersom de ikke lenger får tilgang på bevisene de trenger, etc. – dette har gang på gang blitt motbevist, for ikke å snakke om gjentatte ganger blitt påpekt at politiet bruker for lang tid – når man sitter og ikke krever tilgang til datatrafikk/logger på 8 måneder eller mer, så har man ikke gjort jobben sin.

DLD bidrar til at enda mer informasjon kan komme på avveie. Sannsynligheten for at informasjonen kommer på avveie, er også foruroligende stor – ettersom det i lovforslaget ikke er pålagt noen form for kryptering eller sikker lagring av dette – og staten har gjentatte ganger bevist at de ikke er spesielt flinke til å ivareta individets rett på personvern.

Jeg anbefaler i alle fall å lese de innleggene jeg har linket til over, og sette seg inn i saken – og ikke minst, signere oppropet mot Datalagringsdirektivet, som du kan finner hos Stopp DLD.

4 kommentarer   Det kan virke som det norske folk sover i timen - eller at de rett og slett ikke bryr seg om at styremaktene ønsker å kunne få lov til å overvåke oss enda litt mer. Det typiske argumentet er "jamen, jeg har ingenting å skjule". Nei, det kan godt hende det stemmer. Men det betyr ...

Lignende poster:

• Norsk overformynderi
• Evig lagres… alt?
• Mads Larsen, eller hvordan gjøre seg til djevelen selv
• Det var en gang…

VG kunne i går melde at i løpet av vinteren vil en ny lov som forbyr alle under 18 år å spille alle spill hos Norsk Tipping.

Nok et tiltak for å beskytte folk mot seg selv, virker det som. Flere andre har skrevet om dette, både for og imot dette forslaget.

Personlig synes jeg dette er helt bak mål. Dette er kun nok en spiker i kisten for personlig frihet i Norge – litt som da man vedtok forbudet mot bruk av norske kredittkort i spillsammenheng i utlandet.

Det bør være opp til hver enkelt å benytte seg av lovlige tjenester – at jeg i tillegg mener at det statlige spillmonopolet i Norge er en uting er selvsagt ikke noe som skaper formildende omstendigheter her. Jeg mener personlig at statlige monopol sjelden / aldri er en god ting, og jeg føler stadig mer at norske regler for alkohol, tobakk, spill og andre småting som myndighetene trenger å kontrollere i alle henseender begynner å bli litt latterlig.

Selv husker jeg tilbake til ungdomsskolen, og videregående, da jeg og et par-tre kompiser hadde et tippelag gående. Det var ikke snakk om store summer, men det ble spilt system, og vi vant da litt innimellom – vi spilte for gøy, og fordi vi spilte tipping, så var det ikke bare sjansespill, om man fulgte litt med. Det var kun for å ha det morsomt, og vi brukte selvsagt ikke mer penger enn vi hadde råd til å bruke. Jeg skjønner ikke helt hvorfor dette nå skal bli forbudt for folk under 18 år.

Og jeg må også si at jeg heller ikke forstår denne dobbeltmoralen med aldersgrenser i Norge – fra man er 18 kan man kjøre bil, stemme ved alle valg, gifte seg – i bunn og grunn gjøre det meste av ting lovlig; utenom det å kjøpe sprit på polet. Der har man valgt å legge listen til 20 år. Uten noen spesielle rasjonelle grunner. Er det rart man blir litt oppgitt over norske myndigheter?

1 kommentar   VG kunne i går melde at i løpet av vinteren vil en ny lov som forbyr alle under 18 år å spille alle spill hos Norsk Tipping. Nok et tiltak for å beskytte folk mot seg selv, virker det som. Flere andre har skrevet om dette, både for og imot dette forslaget. Personlig synes jeg dette ...

Lignende poster:

• Fattigdom i Norge – fremdeles tabu
• "De saktmodige skal arve landet…" heter det…
• Datalagringsdirektiv, sier du?
• Lemfeldig omgang med lovverket?

Jeg blir så forbanna. Flere aviser har trykket en fordomsfull, søplete skrevet artikkel, som tydeligvis baserer seg på stereotypier, sannsynligvis for å selge bedre, angående emo-miljøet i Jæren-traktene.

Joda, jeg forstår at journalistisk integritet har blitt nedprioritert som fag på journalistutdanningen de siste 10-15 årene, men… herrefred da.

Jeg har valgt å poste min epost til journalisten, Tommas Torgersen Skretting, her (kilder og linker til artiklene i de forskjellige avisene nederst):

Er det virkelig mulig å skrive om noe man har så liten peiling på? For ikke å snakke om skrive så pretensiøst? Overfladisk kjennskap til “disse dystre ungdommene som liker å kutte seg, har emosveis og generelt er deppa”… herrefred for en kvalitet på denne artikkelen. Det verste er egentlig at den ukritisk har blitt tatt inn av både Aftenposten og BT – Aftenbladet er det strengt tatt ikke mange som leser, og hadde den kun blitt publisert der, så hadde den vel gått de aller, aller fleste hus forbi.

Kunne det kanskje være verdt å undersøke bittelitt om en subkultur før du bruker stereotypiske beskrivelser om den? Kunne det være en ide å linke til kildemateriale, fremfor å sitere en bok som er omdiskutert, og som har trukket frem de negative sidene og fremhevet dem? Kanskje linke til Wikipediaartikkelen du så overbevisende kopierer, der de faktisk har påpekt at stereotype oppfatninger om emo er nettopp det du skriver.

Evt. ta en titt på http://www.luv-emo.com/ for et litt annet synspunkt?

Jeg er ikke en del av emo, straightcore, hardcore, goth eller noen andre lignende subkulturer. Likevel blir jeg irritert og forbannet når jeg leser slike artikler, som forsøker å generalisere en hel subkultur, og som er så fullstendig uten forståelse og så full av fordommer at det blir forstemmende å lese artikkelen.

Søplete håndtverk, rett og slett.

Siden vi nå først skaper litt oppmerksomhet om dette her, forhåpentligvis for å spre litt mer forståelse, så velger jeg også å poste denne kritikken på min egen blog (link i kildehenvisningene), samt på Facebook – det er jo greit å vite hva man IKKE bør lese også…

Kilder:
Wikipedia-artikkel om emo-kulturen
Luv Emo.com – klart noe “biased”
Emo Culture – not something to worry about

Aviser med artikkelen:
Aftenbladet
BT
Aftenposten

mvh
Ørjan Langbakk

Ingen kommentarer   Jeg blir så forbanna. Flere aviser har trykket en fordomsfull, søplete skrevet artikkel, som tydeligvis baserer seg på stereotypier, sannsynligvis for å selge bedre, angående emo-miljøet i Jæren-traktene. Joda, jeg forstår at journalistisk integritet har blitt nedprioritert som fag på journalistutdanningen de siste 10-15 årene, men... herrefred da. Jeg har valgt å poste min epost til ...

Lignende poster:

• Emo-kidsa skyter seg på julaften!
• Likelønn, 8. mars og tabloide virkemidler
• Jeg lurer på en ting…

BT har i dag en artikkel som har som overskrift “Tvillinger med like lang utdanning – og ulik lønn“. Først tenkte jeg at “jaha? Dette høres jo ikke riktig ut”. Så leste jeg artikkelen, og ble faktisk ganske så irritert.

Det er greit at likelønn bør være målet, og at det er et faktum at kvinner gjerne ikke tjener like mye som menn. Ingen krangler vel på akkurat det, lenger.

Men når BT slår opp en sak som dette, da forventer jeg litt saklighet fra journalistens side. Når vedkommende sammenligner to personer, som riktignok er tvillinger og født på samme dag (hvorfor dette skal ha noen direkte betydning utover at de er like gamle – de kunne like gjerne hatt helt forskjellige livsløp, den ene kunne vært handikappet, f.eks., eller de kunne gått i ulike årskull på skolen – begge deler er fullt mulig), og tydeligvis ikke eneggede tvillinger, for å få frem at jenta tjener ca. 70% av det gutten tjener, da blir det for dumt når de jobber i to helt forskjellige yrker, og overhodet ikke har sammenlignbare utdanningsløp og yrkeskarrierer.

For det kan da ikke være slik det er meningen man skal tjene nøyaktig det samme uansett hvilket yrke man velger, hvilken utdanning man har etc.? Det kan da ikke være det som skal være målet?

At kvinner velger “lavstatus”-yrker, med dårligere lønnsbetingelser, samt at kvinner generelt gjerne til og med tjener mindre i samme bransje, det er fakta. Da må kanskje kvinnene for det første velge andre yrker, og for det andre bli flinkere til å kreve det de har rett på, og å selge seg selv? Menn har sjelden bedre evner eller høyere utdannelse enn kvinner som søker på samme jobber, eller som jobber i tilsvarende stillinger i samme firma – det er bare det at menn gjerne er frekkere, større i kjeften, og ikke er så redd for å stå på krava som kvinnene er. Det gir forskjeller. Spørsmålet er om man egentlig er tjent med at kvinnene bare skal få oppjustert sine lønninger (greit nok at man på generell basis gjerne må jobbe for å få justert offentlige lønninger mm. slik at de er tilsvarende for både menn og kvinner, men i generelle lønnsoppgjør?) uten å måtte jobbe seg til dem.

Dersom man føler at man har for lav lønn, så må man da kunne gå til sjefen sin og kreve høyere lønn. Bevise at man er mer verdt ved å fronte sine positive kvaliteter, og vise at man er verdt det man blir betalt – eller aller helst mer enn man blir betalt. Menn er flinkere til å pushe sine gode kvaliteter, og er gjerne heller ikke redd for å smøre ekstra tjukt på når det gjelder. Akkurat der tror jeg kvinnene gjerne skulle lært litt, for det er få som er så flinke til å “second-guess”‘e seg selv, og ikke tørre å fronte sine kvaliteter.

Jeg blir ekstra irritert når en såpass seriøs avis som BT fronter slike artikler, som overhodet ikke har noen verdi. Joda, greit nok, de har begge en bachelorgrad (javel? Og hva så?) og dermed også i hvert fall i teorien noenlunde det samme utdanningsløpet tidsmessig sett. At de har forskjellig lønn betyr bare at det er forskjellig etterspørsel, og lønnspott i de respektive yrkene. Det som hadde vært interessant hadde vært dersom de begge jobbet innen helsefag, eller IT-bransjen, og da sett på om de tjente forskjellig. Dersom lønningene da var tilnærmet like, så hadde det kanskje ikke vært så spennende å trekke dem frem…?

2 kommentarer   BT har i dag en artikkel som har som overskrift "Tvillinger med like lang utdanning - og ulik lønn". Først tenkte jeg at "jaha? Dette høres jo ikke riktig ut". Så leste jeg artikkelen, og ble faktisk ganske så irritert. Det er greit at likelønn bør være målet, og at det er et faktum at ...

Lignende poster:

• Sex! Prostitusjon! Porno! Tabloid… Selger det? Javisst!
• Feilaktig om emo-kulturen
• Gi meg litt piggtråd og et avsidesliggende sted…
• "Gikk tom for sand – i ørkenen"

… hvem er det egentlig som ansetter folk i lederstillinger i NAV?

Ja, altså – har de ingen formell ansettelsesprosess? Hva er det som er kriteriene for å skulle forvalte en mengde ansatte, ganske mye penger, holde kontroll på mange avdelinger som fatter uhorvelige mengder vedtak hvert år, og som gjerne “makes or breaks” folks liv?

Grunnen til at jeg lurer på disse tingene?
Aftenpostens siste oppslag om Johanne Dubois. Som enkelte kanskje fikk med seg, så skrev Aftenposten tirsdag 9. februar om hvordan Dubois fikk kuttet sosialstøtten helt, etter at hun mottok 101.000 kroner i voldsoffererstatning fra Staten.

Jeg valgte å ikke kommentere denne saken da, ettersom jeg fant at det bare var nok et eksempel på regelryttere som i stedet for å tolke lovverket til det beste for de individuelle søkerne, virker å tro at pengesekken de sitter på er deres personlige formue, og dermed forsøker å spare inn alle steder det er mulig. Mange som har vært i kontakt med NAV, Aetat, Sosialkontoret eller Trygdeetaten kjenner nok igjen denne følelsen – det å måtte sloss for hver krone for å få endene til å møtes, og bli møtt med stadig mer urimelige krav til dokumentasjon, levestandard etc. Det er ikke, som mange virker å tro, noen dans på roser å være avhengig av NAV for å overleve. Greit nok at enkelte snylter grådig på systemet, og henter ut langt mer enn de har krav på – men de er unntakene. De vanlige brukerne av sosiale tjenester er gjerne allerede nede av forskjellige årsaker – det kan være sykdom, det kan være man har mistet jobben, man har gjerne problemer som gjør at man ikke har verken overskudd eller vilje til å kjempe for sine rettigheter. Og ofte virker det som om det er nettopp det disse servicetilbudene ønsker – det at folk ikke kjenner til, eller orker å sloss for, sine rettigheter – det forenkler gjerne jobben deres, og det gjør gjerne at de slipper å betale ut de summene som er korrekte. Der kommer igjen denne fascinasjonen for å spare inn penger som ikke engang er sine egne inn.

Uansett. I går, 11. februar, så skrev Aftenposten en oppfølgerartikkel, som fikk meg til å reagere. Både en SVer og en FrPer (som begge sitter i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget) har tatt initiativ for å få omgjort loven, og få satt klare regler for hvordan slike saker skal behandles. Dette etter å ha oppdaget at det er grov forskjellsbehandling i slike saker(!) For oss som har vært gjennom kverna noen ganger, så er jo ikke dette noe nytt. Sosialsatser, og tolkning av regelverk er forskjellig fra by til by, og innimellom til og med forskjellig fra bydel til bydel.

Det viser seg nemlig at Trondheim tolker regelverket helt annerledes, og der har det blitt satt praksis på at voldsoffererstatninger o.l. ikke på noen måte skal ha noen effekt på eventuelle sosiale støttemidler man mottar. Noe som så helt korrekt er nevnt i artikkelen, er mer i henhold til folks rettsoppfatning enn Oslo sosialtjeneste sin håndtering av problemet.

Det verste er at de beskytter seg bak regelverket, og selv om regelverket er veldig åpent for tolking, slik vi kan se når Trondheim og Oslo behandler saker så forskjellig, så velger de å ikke innrømme noen feil, og si at “vedkommende kan levere en klage, så skal vi se på saken på nytt”. Dette er byråkratvrøvl. Gå inn, omgjør vedtaket, og få litt goodwill med på kjøpet. Greit nok – det er egentlig allerede for sent. Hadde de grepet inn og gjort noe med dette med en gang saken ble kjent, så hadde de kanskje klart å vinne litt, skaffet seg litt god PR. Dessverre er disse statlige byråkratene litt for godt vant med sin monopolsituasjon – de bryr seg ikke om mennesker, kun om resultatene de kan vise til – og jeg mistenker at “gode resultater” for en leder av en NAV-avdeling er å ha færrest mulig “kunder” og ha brukt minst mulig penger til utbetalinger i løpet av et år.

Jeg blir oppgitt, men jeg blir ikke overrasket lenger. Det er for lengst opplest og vedtatt at skal man sloss mot systemet, så skal man virkelig være “fit for fight”. Det gjentar seg år etter år. Det er alltid de som egentlig ikke har overskudd eller vilje som blir nødt til å kjempe for å få det de har krav på. Jeg er personlig drittlei, og skulle virkelig ønske at noen tok fatt i de som har ansvaret for disse etatene, og lot dem overleve på det vanlige folk er ment å overleve på noen måneder. Faktisk mener jeg at alle som skal lede ting som f.eks. sosialkontor, NAV o.l. burde vært tvunget til å overleve på eksistensminimum en stund – faktisk føle det på kroppen. Kanskje de kunne vist litt mer empati med mennesker som faktisk trenger det!

5 kommentarer   ... hvem er det egentlig som ansetter folk i lederstillinger i NAV? Ja, altså - har de ingen formell ansettelsesprosess? Hva er det som er kriteriene for å skulle forvalte en mengde ansatte, ganske mye penger, holde kontroll på mange avdelinger som fatter uhorvelige mengder vedtak hvert år, og som gjerne "makes or breaks" folks ...

Lignende poster:

• Snillisme? Kulturkollisjon?
• Drømmer – noe som er forbeholdt folk med klærne på…
• 2,5 år for å voldta en 10-åring?
• Terror på norsk jord

Det har i den senere tid vært noe fokus på manglende oppfølging fra politiets side ved anmeldelser av mindre lovbrudd, og det har fremkommet en del påstander om at mange av sakene som henlegges har kjent gjerningsmann.

F.eks. denne saken som Faktasjekk hos BT.no har tatt for seg.

Selv er jeg, selv om jeg er enig i konklusjonen til Faktasjekk (som da finner påstanden om at “de fleste” sakene som blir henlagt har kjent gjerningsmann), av den oppfatning at når ca. 1/3 av sakene som henlegges har kjent gjerningsmann, så er det noe galt med prioriteringen til politiet. Greit nok at mye av dette sikkert kan tilskrives “påstand mot påstand” og slikt, men når man vet at politiet henlegger mye av mindre vinningskriminalitet, som f.eks. brukstyverier o.l., så gjør dette at folk får mindre respekt for politiet og påtalemyndighetene.

For å trekke frem et annet eksempel, så har vi denne saken om 12åringen i Sandviken i Bergen som ble angrepet av en eldre mann, slått slik at han fikk ødelagt en tann, og tvunget inn i boligen til mannen. Mannen, som i etterkant har innrømmet at han “overreagerte” etter lengre tids problemer med “jukseringing” på døren og slikt, blir ikke påtalt etter en “samlet vurdering”. Javel?

Selv er jeg av den oppfatning at politiet ofte feilprioriterer. Det er greit, det er gjerne ikke den enkelte politimann, eller for den del det enkelte politidistrikt som bestemmer hva det skal brukes ressurser på, men når man alt for ofte bare anmelder ting til politiet fordi det er et krav fra forsikringsselskapet, så blir det i mine øyne litt håpløst.

Selvsagt skal vi bruke ressurser på alvorlig kriminalitet, men hverdagskriminaliteten, som gjerne rammer vanlige folk, helt tilfeldig, bør etter min mening prioriteres, om ikke høyere, så i alle fall på samme nivå som “alvorlig kriminalitet”.

Her kommer vi kanskje også inn på hva jeg personlig oppfatter som alvorlig kriminalitet. Jeg ser ikke på økonomisk kriminalitet mer eller mindre uten ofre som særlig alvorlig. Ei heller problemer som oppstår mellom bander o.l. som kun går ut over de som deltar i lyssky aktiviteter. Selvsagt har slike lovbrudd ramifikasjoner som også kan gå ut over “vanlige” mennesker – men i stor grad er dette lovbrudd som det brukes mye ressurser på, og som ikke har noen faktiske offer (jeg tenker ikke på lovbrytere som blir angrepet, banket opp, eller tatt av dage av andre lovbrytere som noe stort tap, og ser heller ikke alltid at det er noe stort problem).

“Hverdagskriminaliteten” virker å ha fått en relativt lav prioritering hos politiet. Det er gjerne fordi det er vanskelig å finne igjen sykkelen som du ikke har rammenummeret på og som det ble solgt 1500 av bare i Bergen i fjor. Det er klart. Jeg forstår det. Men “henleggelsesbunken” burde være langt lavere enn den er. I hvert fall burde saker der gjerningsmannen er kjent, eller det finnes identifiserende bevismateriale (mulighet for DNA, fingeravtrykk e.l.) i det minste få en fullstendig etterforskning.

Jeg innser at dette (igjen) ble et litt schizofrent bloginnlegg. Jeg må jobbe litt mer med kildemateriale og skriving, skjønner jeg. Det blir gjerne litt slik når man ikke lenger skriver daglige, eller for den del ukentlige blogginnlegg.

Uansett! Se frem til kommende blogginnlegg, der jeg mest sannsynlig skriver om enten nakenhet, porno, kriminalitet, politikk, ex-damer eller mitt “nye” firma (det er overhodet ikke nytt, men trenger litt promotering, så why not!)

Til neste gang!

Ingen kommentarer   Det har i den senere tid vært noe fokus på manglende oppfølging fra politiets side ved anmeldelser av mindre lovbrudd, og det har fremkommet en del påstander om at mange av sakene som henlegges har kjent gjerningsmann. F.eks. denne saken som Faktasjekk hos BT.no har tatt for seg. Selv er jeg, selv om jeg er enig ...

Lignende poster:

• En prostituert uttaler seg!
• Foreldet nødsamband / AMK / Ambulansetjenesten i Oslo
• If tapte i tingretten!
• Snillisme? Kulturkollisjon?

Det har vært relativt store mediaoppslag de siste dagene om hendelsen på Tøyen der en kvinne omkom – foreløpig uvisst av hvilken grunn.

Det har bl.a. kommet frem at politi og ambulansepersonell følte seg truet av pårørende, samt at det har vært relativt store problemer med kommunikasjonen mellom AMK og politiet i denne situasjonen.

Jeg har ikke førstehåndskjennskap til nødsamtalen som ble mottatt av AMK – jeg har heller ikke noen komplett oversikt over sambandet mellom AMK og politiet. Det jeg overhodet ikke klarer å forstå i denne sammenhengen, er dog at ambulansepersonellet trekker seg unna når noen opptrer litt truende – er de ikke trent til å håndtere pårørende og forsøke å gjøre jobben sin – nemlig å redde liv? At det ikke er mulig for ambulansepersonell og politiet å kommunisere direkte er jo også helt på viddene – vi lever nå i 2010, og vi sliter fremdeles med teknologi som er så utdatert at kriminelle sitter og ler når politiet skal gjøre noe som helst teknologisk relatert. Jada – jeg skjønner at dette ikke er politiets feil. De må leve med det politikerne har bestemt. Det samme må nok også AMK.

Men, la oss se på denne situasjonen, slik VG beskriver den i artikkelen jeg linket til litt lenger opp. Politiet stiller mannsterke opp – hele 6 biler + innsatslederen blir sendt til Tøyen. Det må ha vært ganske mange, livsfarlige pårørende. Og ambulansen gjemmer seg en gate unna, uten at politiet får beskjed, og når de rapporterer det, så går det enda noen minutter før ambulansen kommer frem til stedet. Dette er en håpløs situasjon.

Jeg aner ikke om damen som omkom døde av naturlige årsaker, eller om hun kunne vært reddet hadde ambulansen kommet seg frem til henne med det samme. Jeg aner ikke hvorfor de pårørende reagerte som de gjorde. Dersom det er sant det de har forklart om at de var sinte, redde og frustrerte fordi ambulansen ikke hadde kommet enda, så mener jeg de opptrådte helt naturlig. Kanskje ikke veldig smart, men helt naturlig.

Vi lever i Norge. Samlet sett er det helt ufarlig å leve i Norge. Vi har lite våpendesperadoer, lite vold generelt sett, og det skjer sjelden drap og opptøyer i gatene. Jeg har store problemer med å se hvordan ambulansepersonellet kan forsvare å ikke dra frem til bygningen der den damen befant seg, og gjøre sitt beste for å komme seg inn til henne.

Jeg klarer heller ikke helt å slutte å lure på om dette er et generelt problem med ambulansetjenesten i Oslo. Ikke at denne saken har store likhetstrekk med Ali Farah-saken i Slottsparken, men det er unektelig litt merkelig at skepsisen mot å faktisk gjøre sitt beste for å redde liv oppstår når det er snakk om utenlandske pasienter.

Moralen må uansett være at vi snarest må få et fungerende kommunikasjonssystem. Seriøst – det at man i 2010 ikke har enkel kommunikasjon mellom alle enheter (brann, ambulanse, politi), samt digitale løsninger som gir tilgang på informasjon om pasienter, lokasjoner, interne politidata etc. via enkle konsoller i hvert enkelt kjøretøy, gjør at jeg føler vi lever i 1970 mer enn i 2010. Det er ikke vanskelig å få til – det burde heller ikke stå på penger. Jeg mistenker mer at det er en kombinasjon av inkompetente politikere og mangel på forståelse for hva som kreves og trengs. Anbudsrundene på forskjellige større investeringer de siste årene av teknologisk art har vist seg i stor grad å være en eneste stor feil. Billettsystemer, kommunikasjonssystemer, offentlige websider – alt virker å være bestående av 50% tungrodd byråkrati, 25% budsjettstørrelser som skal brukes opp, og 25% manglende forståelse for hva som egentlig trengs.

Problemene som oppstod på Tøyen får meg til å bli virkelig bekymret over hva som kommer til å skje dersom det skjer en større krise, der i trenger kjapp og kontrollert innsats fra alle deler av redningstjenesten. Joda, det funker jo, sånn mesteparten av tiden. Men…

13 kommentarer   Det har vært relativt store mediaoppslag de siste dagene om hendelsen på Tøyen der en kvinne omkom - foreløpig uvisst av hvilken grunn. Det har bl.a. kommet frem at politi og ambulansepersonell følte seg truet av pårørende, samt at det har vært relativt store problemer med kommunikasjonen mellom AMK og politiet i denne situasjonen. Jeg har ...

Lignende poster:

• Lemfeldig omgang med lovverket?
• En prostituert uttaler seg!
• Snillisme? Kulturkollisjon?
• Norge i dag?

Det har vært mye i media om psykisk helse de siste årene. Blog-verdenen har reflektert dette, og i mange tilfeller også satt direkte søkelys på en rekke psykiske lidelser, både via omtale, direkte skildringer, initiativ om diverse bok-skriverier mm.

Det er flott at psykiske lidelser kommer frem i lyset, og at det ikke lenger er forbundet med skam å gå til psykolog, eller psykiater, samt gumle en eller annen form for “lykkepiller” for å hangle med videre i livsjaget.

Det er likevel noe jeg ikke helt får til å stemme. Har vi blitt veldig mye sykere de siste årene? Det kan jo virke slik – halve Norge ser ut til å ha en eller annen psykdom som gjør dem midlertidig deppa, ute av stand til å jobbe, utslått på sofaen e.l. Det jeg lurer på er altså – er det bare åpenheten, og innrømmelsen som har blitt klarere, eller har det alltid vært sånn? Da besteforeldrene mine var unge, så ville de som søt over at de følte seg litt “nede” fått krass beskjed om å “få ræva opp a’ stolen å gjør no’ med det da!” Jeg skjønner jo selvsagt at mange hadde psykiske plager også før i tiden, og at det gjerne gikk på både liv og lemmer løs ettersom dette var noe som var flaut, og noe å skamme seg over, og at man dermed ikke sa noe om det.

Men jeg lurer også litt på om vi var litt tøffere før. Bet i oss litt mer, skuttet oss litt og gikk på – uansett hvor uggen man følte seg mentalt sett.

Derfor tittelen på denne posten. Syter vi for mye? Blir vi “knekt” av ingenting? Er vi en eneste stor bunch med “pussies” hele gjengen, som trenger lykkepiller, rosa “uppers” og gyllengrønne “downers” og som ikke orker å gå på jobb fordi vi har litt ondt i venstre hjernelapp?

Jeg ønsker ikke å provosere faktisk psyke – jeg bare lurer på om dette har blitt litt mote – det er enkelt å gå til legen å si “du, jeg føler meg litt nede for tiden – jeg tror jeg trenger noen dager fri fra jobb for å samle meg” – og legen skribler i vei på sykemeldingen før du får sagt “prozac”. Det er forskjell, så klart – på det å ha det litt kjipt, og det å gå rundt i uker, måneder og år og ikke føle seg oppegående en eneste av de dagene. Det er mange, veldig mange, faktisk psykisk syke der ute.

Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra følelsen av at det er veldig mange hypokondere og…

Ingen kommentarer   Det har vært mye i media om psykisk helse de siste årene. Blog-verdenen har reflektert dette, og i mange tilfeller også satt direkte søkelys på en rekke psykiske lidelser, både via omtale, direkte skildringer, initiativ om diverse bok-skriverier mm. Det er flott at psykiske lidelser kommer frem i lyset, og at det ikke lenger er ...

Lignende poster:

• Virrvarr skriver om: undermålere (og litt om seg selv)
• Listende skygger…

Hvem? Min favoritt-hobby-tulling i norsk media-hverdag, vel. Nina Karin Monsen. Greit nok, hun har gjerne ikke hovedrollen denne gangen, men navnet dukket opp, og da må jeg nesten bare skrible litt. Hva jeg snakker om? Even Grans artikkel hos Fritanke.no ang. Jon Kvalbeins klage til PFU ang. et NRK-program (Schrødingers katt, 29.10.2009), der det visstnok ble fremhevet at “lesbiske foreldre er de beste” og at “barn med lesbiske foreldre hadde en lavere andel kontakt med psykisk helsevern” enn andre.

Velvel, det er mange faktorer i denne saken, og det kan virke som om NRK har vært litt lemfeldig i sin bruk av kilder og påstander, men… dette fritar ikke for følelsen av at NKM fremdeles kjemper mot vindmøller, og fremdeles ser på homofile som en paria-kaste i samfunnet. Dama er litt sånn “gammel dame med forkalkninger” i mitt hode, og har verken evne til å formulere seg presist, eller unngå å snuble i egne uttalelser.

Er jeg lei hele dama? Jepp. Blir jeg fremdeles litt fascinert over offentlig dumskap? Helt klart.

Er dette godt skrevet? Niks… ikke i det hele tatt. Kanskje burde jeg holde meg for god til å kalle NKM ditt og datt – men jeg gidder ikke være snill og høflig og slikt – kl. er halv 5 om morgenen, jeg er våken, og en smule trøtt, irritert og kald!

2 kommentarer   Hvem? Min favoritt-hobby-tulling i norsk media-hverdag, vel. Nina Karin Monsen. Greit nok, hun har gjerne ikke hovedrollen denne gangen, men navnet dukket opp, og da må jeg nesten bare skrible litt. Hva jeg snakker om? Even Grans artikkel hos Fritanke.no ang. Jon Kvalbeins klage til PFU ang. et NRK-program (Schrødingers katt, 29.10.2009), der det ...

Lignende poster:

• Nina Karin Monsen og ytringsfrihet
• Nina Karin Monsen – svarer IKKE på spørsmål i nettmøte
• Erotisk potpurri
• Dagens lille gladnyhet!