Joda, jeg forstår at journalistisk integritet har blitt nedprioritert som fag på journalistutdanningen de siste 10-15 årene, men… herrefred da.

Jeg har valgt å poste min epost til journalisten, Tommas Torgersen Skretting, her (kilder og linker til artiklene i de forskjellige avisene nederst):

Er det virkelig mulig å skrive om noe man har så liten peiling på? For ikke å snakke om skrive så pretensiøst? Overfladisk kjennskap til “disse dystre ungdommene som liker å kutte seg, har emosveis og generelt er deppa”… herrefred for en kvalitet på denne artikkelen. Det verste er egentlig at den ukritisk har blitt tatt inn av både Aftenposten og BT – Aftenbladet er det strengt tatt ikke mange som leser, og hadde den kun blitt publisert der, så hadde den vel gått de aller, aller fleste hus forbi.

Kunne det kanskje være verdt å undersøke bittelitt om en subkultur før du bruker stereotypiske beskrivelser om den? Kunne det være en ide å linke til kildemateriale, fremfor å sitere en bok som er omdiskutert, og som har trukket frem de negative sidene og fremhevet dem? Kanskje linke til Wikipediaartikkelen du så overbevisende kopierer, der de faktisk har påpekt at stereotype oppfatninger om emo er nettopp det du skriver.

Evt. ta en titt på http://www.luv-emo.com/ for et litt annet synspunkt?

Jeg er ikke en del av emo, straightcore, hardcore, goth eller noen andre lignende subkulturer. Likevel blir jeg irritert og forbannet når jeg leser slike artikler, som forsøker å generalisere en hel subkultur, og som er så fullstendig uten forståelse og så full av fordommer at det blir forstemmende å lese artikkelen.

Søplete håndtverk, rett og slett.

Siden vi nå først skaper litt oppmerksomhet om dette her, forhåpentligvis for å spre litt mer forståelse, så velger jeg også å poste denne kritikken på min egen blog (link i kildehenvisningene), samt på Facebook – det er jo greit å vite hva man IKKE bør lese også…

Kilder:
Wikipedia-artikkel om emo-kulturen
Luv Emo.com – klart noe “biased”
Emo Culture – not something to worry about

Aviser med artikkelen:
Aftenbladet
BT
Aftenposten

mvh
Ørjan Langbakk

Det er greit at likelønn bør være målet, og at det er et faktum at kvinner gjerne ikke tjener like mye som menn. Ingen krangler vel på akkurat det, lenger.

Men når BT slår opp en sak som dette, da forventer jeg litt saklighet fra journalistens side. Når vedkommende sammenligner to personer, som riktignok er tvillinger og født på samme dag (hvorfor dette skal ha noen direkte betydning utover at de er like gamle – de kunne like gjerne hatt helt forskjellige livsløp, den ene kunne vært handikappet, f.eks., eller de kunne gått i ulike årskull på skolen – begge deler er fullt mulig), og tydeligvis ikke eneggede tvillinger, for å få frem at jenta tjener ca. 70% av det gutten tjener, da blir det for dumt når de jobber i to helt forskjellige yrker, og overhodet ikke har sammenlignbare utdanningsløp og yrkeskarrierer.

For det kan da ikke være slik det er meningen man skal tjene nøyaktig det samme uansett hvilket yrke man velger, hvilken utdanning man har etc.? Det kan da ikke være det som skal være målet?

At kvinner velger “lavstatus”-yrker, med dårligere lønnsbetingelser, samt at kvinner generelt gjerne til og med tjener mindre i samme bransje, det er fakta. Da må kanskje kvinnene for det første velge andre yrker, og for det andre bli flinkere til å kreve det de har rett på, og å selge seg selv? Menn har sjelden bedre evner eller høyere utdannelse enn kvinner som søker på samme jobber, eller som jobber i tilsvarende stillinger i samme firma – det er bare det at menn gjerne er frekkere, større i kjeften, og ikke er så redd for å stå på krava som kvinnene er. Det gir forskjeller. Spørsmålet er om man egentlig er tjent med at kvinnene bare skal få oppjustert sine lønninger (greit nok at man på generell basis gjerne må jobbe for å få justert offentlige lønninger mm. slik at de er tilsvarende for både menn og kvinner, men i generelle lønnsoppgjør?) uten å måtte jobbe seg til dem.

Dersom man føler at man har for lav lønn, så må man da kunne gå til sjefen sin og kreve høyere lønn. Bevise at man er mer verdt ved å fronte sine positive kvaliteter, og vise at man er verdt det man blir betalt – eller aller helst mer enn man blir betalt. Menn er flinkere til å pushe sine gode kvaliteter, og er gjerne heller ikke redd for å smøre ekstra tjukt på når det gjelder. Akkurat der tror jeg kvinnene gjerne skulle lært litt, for det er få som er så flinke til å “second-guess”‘e seg selv, og ikke tørre å fronte sine kvaliteter.

Jeg blir ekstra irritert når en såpass seriøs avis som BT fronter slike artikler, som overhodet ikke har noen verdi. Joda, greit nok, de har begge en bachelorgrad (javel? Og hva så?) og dermed også i hvert fall i teorien noenlunde det samme utdanningsløpet tidsmessig sett. At de har forskjellig lønn betyr bare at det er forskjellig etterspørsel, og lønnspott i de respektive yrkene. Det som hadde vært interessant hadde vært dersom de begge jobbet innen helsefag, eller IT-bransjen, og da sett på om de tjente forskjellig. Dersom lønningene da var tilnærmet like, så hadde det kanskje ikke vært så spennende å trekke dem frem…?

Ja, altså – har de ingen formell ansettelsesprosess? Hva er det som er kriteriene for å skulle forvalte en mengde ansatte, ganske mye penger, holde kontroll på mange avdelinger som fatter uhorvelige mengder vedtak hvert år, og som gjerne “makes or breaks” folks liv?

Grunnen til at jeg lurer på disse tingene?
Aftenpostens siste oppslag om Johanne Dubois. Som enkelte kanskje fikk med seg, så skrev Aftenposten tirsdag 9. februar om hvordan Dubois fikk kuttet sosialstøtten helt, etter at hun mottok 101.000 kroner i voldsoffererstatning fra Staten.

Jeg valgte å ikke kommentere denne saken da, ettersom jeg fant at det bare var nok et eksempel på regelryttere som i stedet for å tolke lovverket til det beste for de individuelle søkerne, virker å tro at pengesekken de sitter på er deres personlige formue, og dermed forsøker å spare inn alle steder det er mulig. Mange som har vært i kontakt med NAV, Aetat, Sosialkontoret eller Trygdeetaten kjenner nok igjen denne følelsen – det å måtte sloss for hver krone for å få endene til å møtes, og bli møtt med stadig mer urimelige krav til dokumentasjon, levestandard etc. Det er ikke, som mange virker å tro, noen dans på roser å være avhengig av NAV for å overleve. Greit nok at enkelte snylter grådig på systemet, og henter ut langt mer enn de har krav på – men de er unntakene. De vanlige brukerne av sosiale tjenester er gjerne allerede nede av forskjellige årsaker – det kan være sykdom, det kan være man har mistet jobben, man har gjerne problemer som gjør at man ikke har verken overskudd eller vilje til å kjempe for sine rettigheter. Og ofte virker det som om det er nettopp det disse servicetilbudene ønsker – det at folk ikke kjenner til, eller orker å sloss for, sine rettigheter – det forenkler gjerne jobben deres, og det gjør gjerne at de slipper å betale ut de summene som er korrekte. Der kommer igjen denne fascinasjonen for å spare inn penger som ikke engang er sine egne inn.

Uansett. I går, 11. februar, så skrev Aftenposten en oppfølgerartikkel, som fikk meg til å reagere. Både en SVer og en FrPer (som begge sitter i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget) har tatt initiativ for å få omgjort loven, og få satt klare regler for hvordan slike saker skal behandles. Dette etter å ha oppdaget at det er grov forskjellsbehandling i slike saker(!) For oss som har vært gjennom kverna noen ganger, så er jo ikke dette noe nytt. Sosialsatser, og tolkning av regelverk er forskjellig fra by til by, og innimellom til og med forskjellig fra bydel til bydel.

Det viser seg nemlig at Trondheim tolker regelverket helt annerledes, og der har det blitt satt praksis på at voldsoffererstatninger o.l. ikke på noen måte skal ha noen effekt på eventuelle sosiale støttemidler man mottar. Noe som så helt korrekt er nevnt i artikkelen, er mer i henhold til folks rettsoppfatning enn Oslo sosialtjeneste sin håndtering av problemet.

Det verste er at de beskytter seg bak regelverket, og selv om regelverket er veldig åpent for tolking, slik vi kan se når Trondheim og Oslo behandler saker så forskjellig, så velger de å ikke innrømme noen feil, og si at “vedkommende kan levere en klage, så skal vi se på saken på nytt”. Dette er byråkratvrøvl. Gå inn, omgjør vedtaket, og få litt goodwill med på kjøpet. Greit nok – det er egentlig allerede for sent. Hadde de grepet inn og gjort noe med dette med en gang saken ble kjent, så hadde de kanskje klart å vinne litt, skaffet seg litt god PR. Dessverre er disse statlige byråkratene litt for godt vant med sin monopolsituasjon – de bryr seg ikke om mennesker, kun om resultatene de kan vise til – og jeg mistenker at “gode resultater” for en leder av en NAV-avdeling er å ha færrest mulig “kunder” og ha brukt minst mulig penger til utbetalinger i løpet av et år.

Jeg blir oppgitt, men jeg blir ikke overrasket lenger. Det er for lengst opplest og vedtatt at skal man sloss mot systemet, så skal man virkelig være “fit for fight”. Det gjentar seg år etter år. Det er alltid de som egentlig ikke har overskudd eller vilje som blir nødt til å kjempe for å få det de har krav på. Jeg er personlig drittlei, og skulle virkelig ønske at noen tok fatt i de som har ansvaret for disse etatene, og lot dem overleve på det vanlige folk er ment å overleve på noen måneder. Faktisk mener jeg at alle som skal lede ting som f.eks. sosialkontor, NAV o.l. burde vært tvunget til å overleve på eksistensminimum en stund – faktisk føle det på kroppen. Kanskje de kunne vist litt mer empati med mennesker som faktisk trenger det!

F.eks. denne saken som Faktasjekk hos BT.no har tatt for seg.

Selv er jeg, selv om jeg er enig i konklusjonen til Faktasjekk (som da finner påstanden om at “de fleste” sakene som blir henlagt har kjent gjerningsmann), av den oppfatning at når ca. 1/3 av sakene som henlegges har kjent gjerningsmann, så er det noe galt med prioriteringen til politiet. Greit nok at mye av dette sikkert kan tilskrives “påstand mot påstand” og slikt, men når man vet at politiet henlegger mye av mindre vinningskriminalitet, som f.eks. brukstyverier o.l., så gjør dette at folk får mindre respekt for politiet og påtalemyndighetene.

For å trekke frem et annet eksempel, så har vi denne saken om 12åringen i Sandviken i Bergen som ble angrepet av en eldre mann, slått slik at han fikk ødelagt en tann, og tvunget inn i boligen til mannen. Mannen, som i etterkant har innrømmet at han “overreagerte” etter lengre tids problemer med “jukseringing” på døren og slikt, blir ikke påtalt etter en “samlet vurdering”. Javel?

Selv er jeg av den oppfatning at politiet ofte feilprioriterer. Det er greit, det er gjerne ikke den enkelte politimann, eller for den del det enkelte politidistrikt som bestemmer hva det skal brukes ressurser på, men når man alt for ofte bare anmelder ting til politiet fordi det er et krav fra forsikringsselskapet, så blir det i mine øyne litt håpløst.

Selvsagt skal vi bruke ressurser på alvorlig kriminalitet, men hverdagskriminaliteten, som gjerne rammer vanlige folk, helt tilfeldig, bør etter min mening prioriteres, om ikke høyere, så i alle fall på samme nivå som “alvorlig kriminalitet”.

Her kommer vi kanskje også inn på hva jeg personlig oppfatter som alvorlig kriminalitet. Jeg ser ikke på økonomisk kriminalitet mer eller mindre uten ofre som særlig alvorlig. Ei heller problemer som oppstår mellom bander o.l. som kun går ut over de som deltar i lyssky aktiviteter. Selvsagt har slike lovbrudd ramifikasjoner som også kan gå ut over “vanlige” mennesker – men i stor grad er dette lovbrudd som det brukes mye ressurser på, og som ikke har noen faktiske offer (jeg tenker ikke på lovbrytere som blir angrepet, banket opp, eller tatt av dage av andre lovbrytere som noe stort tap, og ser heller ikke alltid at det er noe stort problem).

“Hverdagskriminaliteten” virker å ha fått en relativt lav prioritering hos politiet. Det er gjerne fordi det er vanskelig å finne igjen sykkelen som du ikke har rammenummeret på og som det ble solgt 1500 av bare i Bergen i fjor. Det er klart. Jeg forstår det. Men “henleggelsesbunken” burde være langt lavere enn den er. I hvert fall burde saker der gjerningsmannen er kjent, eller det finnes identifiserende bevismateriale (mulighet for DNA, fingeravtrykk e.l.) i det minste få en fullstendig etterforskning.

Jeg innser at dette (igjen) ble et litt schizofrent bloginnlegg. Jeg må jobbe litt mer med kildemateriale og skriving, skjønner jeg. Det blir gjerne litt slik når man ikke lenger skriver daglige, eller for den del ukentlige blogginnlegg.

Uansett! Se frem til kommende blogginnlegg, der jeg mest sannsynlig skriver om enten nakenhet, porno, kriminalitet, politikk, ex-damer eller mitt “nye” firma (det er overhodet ikke nytt, men trenger litt promotering, så why not!)

Til neste gang!

Det har bl.a. kommet frem at politi og ambulansepersonell følte seg truet av pårørende, samt at det har vært relativt store problemer med kommunikasjonen mellom AMK og politiet i denne situasjonen.

Jeg har ikke førstehåndskjennskap til nødsamtalen som ble mottatt av AMK – jeg har heller ikke noen komplett oversikt over sambandet mellom AMK og politiet. Det jeg overhodet ikke klarer å forstå i denne sammenhengen, er dog at ambulansepersonellet trekker seg unna når noen opptrer litt truende – er de ikke trent til å håndtere pårørende og forsøke å gjøre jobben sin – nemlig å redde liv? At det ikke er mulig for ambulansepersonell og politiet å kommunisere direkte er jo også helt på viddene – vi lever nå i 2010, og vi sliter fremdeles med teknologi som er så utdatert at kriminelle sitter og ler når politiet skal gjøre noe som helst teknologisk relatert. Jada – jeg skjønner at dette ikke er politiets feil. De må leve med det politikerne har bestemt. Det samme må nok også AMK.

Men, la oss se på denne situasjonen, slik VG beskriver den i artikkelen jeg linket til litt lenger opp. Politiet stiller mannsterke opp – hele 6 biler + innsatslederen blir sendt til Tøyen. Det må ha vært ganske mange, livsfarlige pårørende. Og ambulansen gjemmer seg en gate unna, uten at politiet får beskjed, og når de rapporterer det, så går det enda noen minutter før ambulansen kommer frem til stedet. Dette er en håpløs situasjon.

Jeg aner ikke om damen som omkom døde av naturlige årsaker, eller om hun kunne vært reddet hadde ambulansen kommet seg frem til henne med det samme. Jeg aner ikke hvorfor de pårørende reagerte som de gjorde. Dersom det er sant det de har forklart om at de var sinte, redde og frustrerte fordi ambulansen ikke hadde kommet enda, så mener jeg de opptrådte helt naturlig. Kanskje ikke veldig smart, men helt naturlig.

Vi lever i Norge. Samlet sett er det helt ufarlig å leve i Norge. Vi har lite våpendesperadoer, lite vold generelt sett, og det skjer sjelden drap og opptøyer i gatene. Jeg har store problemer med å se hvordan ambulansepersonellet kan forsvare å ikke dra frem til bygningen der den damen befant seg, og gjøre sitt beste for å komme seg inn til henne.

Jeg klarer heller ikke helt å slutte å lure på om dette er et generelt problem med ambulansetjenesten i Oslo. Ikke at denne saken har store likhetstrekk med Ali Farah-saken i Slottsparken, men det er unektelig litt merkelig at skepsisen mot å faktisk gjøre sitt beste for å redde liv oppstår når det er snakk om utenlandske pasienter.

Moralen må uansett være at vi snarest må få et fungerende kommunikasjonssystem. Seriøst – det at man i 2010 ikke har enkel kommunikasjon mellom alle enheter (brann, ambulanse, politi), samt digitale løsninger som gir tilgang på informasjon om pasienter, lokasjoner, interne politidata etc. via enkle konsoller i hvert enkelt kjøretøy, gjør at jeg føler vi lever i 1970 mer enn i 2010. Det er ikke vanskelig å få til – det burde heller ikke stå på penger. Jeg mistenker mer at det er en kombinasjon av inkompetente politikere og mangel på forståelse for hva som kreves og trengs. Anbudsrundene på forskjellige større investeringer de siste årene av teknologisk art har vist seg i stor grad å være en eneste stor feil. Billettsystemer, kommunikasjonssystemer, offentlige websider – alt virker å være bestående av 50% tungrodd byråkrati, 25% budsjettstørrelser som skal brukes opp, og 25% manglende forståelse for hva som egentlig trengs.

Problemene som oppstod på Tøyen får meg til å bli virkelig bekymret over hva som kommer til å skje dersom det skjer en større krise, der i trenger kjapp og kontrollert innsats fra alle deler av redningstjenesten. Joda, det funker jo, sånn mesteparten av tiden. Men…

Det er flott at psykiske lidelser kommer frem i lyset, og at det ikke lenger er forbundet med skam å gå til psykolog, eller psykiater, samt gumle en eller annen form for “lykkepiller” for å hangle med videre i livsjaget.

Det er likevel noe jeg ikke helt får til å stemme. Har vi blitt veldig mye sykere de siste årene? Det kan jo virke slik – halve Norge ser ut til å ha en eller annen psykdom som gjør dem midlertidig deppa, ute av stand til å jobbe, utslått på sofaen e.l. Det jeg lurer på er altså – er det bare åpenheten, og innrømmelsen som har blitt klarere, eller har det alltid vært sånn? Da besteforeldrene mine var unge, så ville de som søt over at de følte seg litt “nede” fått krass beskjed om å “få ræva opp a’ stolen å gjør no’ med det da!” Jeg skjønner jo selvsagt at mange hadde psykiske plager også før i tiden, og at det gjerne gikk på både liv og lemmer løs ettersom dette var noe som var flaut, og noe å skamme seg over, og at man dermed ikke sa noe om det.

Men jeg lurer også litt på om vi var litt tøffere før. Bet i oss litt mer, skuttet oss litt og gikk på – uansett hvor uggen man følte seg mentalt sett.

Derfor tittelen på denne posten. Syter vi for mye? Blir vi “knekt” av ingenting? Er vi en eneste stor bunch med “pussies” hele gjengen, som trenger lykkepiller, rosa “uppers” og gyllengrønne “downers” og som ikke orker å gå på jobb fordi vi har litt ondt i venstre hjernelapp?

Jeg ønsker ikke å provosere faktisk psyke – jeg bare lurer på om dette har blitt litt mote – det er enkelt å gå til legen å si “du, jeg føler meg litt nede for tiden – jeg tror jeg trenger noen dager fri fra jobb for å samle meg” – og legen skribler i vei på sykemeldingen før du får sagt “prozac”. Det er forskjell, så klart – på det å ha det litt kjipt, og det å gå rundt i uker, måneder og år og ikke føle seg oppegående en eneste av de dagene. Det er mange, veldig mange, faktisk psykisk syke der ute.

Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra følelsen av at det er veldig mange hypokondere og…

Velvel, det er mange faktorer i denne saken, og det kan virke som om NRK har vært litt lemfeldig i sin bruk av kilder og påstander, men… dette fritar ikke for følelsen av at NKM fremdeles kjemper mot vindmøller, og fremdeles ser på homofile som en paria-kaste i samfunnet. Dama er litt sånn “gammel dame med forkalkninger” i mitt hode, og har verken evne til å formulere seg presist, eller unngå å snuble i egne uttalelser.

Er jeg lei hele dama? Jepp. Blir jeg fremdeles litt fascinert over offentlig dumskap? Helt klart.

Er dette godt skrevet? Niks… ikke i det hele tatt. Kanskje burde jeg holde meg for god til å kalle NKM ditt og datt – men jeg gidder ikke være snill og høflig og slikt – kl. er halv 5 om morgenen, jeg er våken, og en smule trøtt, irritert og kald!

Den siste tiden har det også vært masse mediastyr om “Web 2.0″, “nye” nett-trender (Twitter, anyone?) – ofte i positiv retning, i hvert fall i begynnelsen, men som regelen ofte er i media, så tvinges det frem et behov for å komme med pekefingeren og blinke med varsellysene. Det er grenser for hvor lenge solskinnshistorier får lov å ta forsidene.

For å ta noen eksempler på hva som er foruroligende med de senere tids nyhetsoppslag, så kan vi jo begynne med en link jeg kom over i Mytteristen sin blog: Blogger tiltalt for politikerkritikk. Dette skjer “selvsagt” i Frankrike – landet i Europa med dårligst vern om ytringsfrihet (kan det i alle fall virke som), og med en egen evne til å fiendtliggjøre alt som har med Internet å gjøre.

I England sliter Simon Singh, en journalist som skriver for The Guardian, med et søksmål som har blitt igangsatt etter at han skrev følgende i en artikkel:

The British Chiropractic Association (BCA) claims that their members can help treat children with colic, sleeping and feeding problems, frequent ear infections, asthma and prolonged crying, even though there is not a jot of evidence. This organisation is the respectable face of the chiropractic profession and yet it happily promotes bogus treatments.

Greit nok, dette er snakk om en avis, papirutgaven, men britiske injurielover er ganske på jordet uansett, kan det virke som – i de fleste land er injurieloven slik at dersom noen fremsetter påstander, så er det opp til de som mener påstanden er feil å bevise dette. I Storbritannia, så er det altså opp til den som påstår noe, å bevise det.

Dvs. at BCA, i dette tilfellet, kan droppe å legge frem noen som helst form for vitenskapelige bevis for at påstandene deres er sanne, og bare saksøke Singh til han enten trekker tilbake påstanden, eller går konk pga. erstatningsutbetalinger.

I Norge har vi også sett en skremmende sak den siste tiden, som dessverre har fått veldig liten oppmerksomhet i media. Dette gjelder saken der advokatfirmaet Simonsen har gått til sak mot Lyse, i egenskap av deres rolle som ISP, for å få tilgang på IP-adresser i forbindelse med piratkopiering. I utgangspunktet gjaldt dette filmen Max Manus, som ble kopiert av det som er antatt å være en kinomaskinist. Du kan finne en fin oppsummering av forskjellige artikler og innlegg om dette via Twitter, med hashtag’en #krevsvar

Poenget er ikke at de har gått til sak – poenget var at Simonsen fikk klarsignal av PT (Post og Teletilsynet) til å kunne avkreve IP-adressen fra Lyse – uten at saken hadde vært innom noen rettssal. Altså grovt inngrep mot personvernet. Lyse nektet, og saken havnet i retten. Der falt det dom den 5. mai – men den har etter Simonsens ønske blitt hemmeligholdt – uten at noen har kunnet gi gode svar på hvorfor denne kjennelsen skal hemmeligholdes. Derav #krevsvar-taggen på Twitter.

Disse sakene er ganske så forskjellige, men likevel synes jeg de alle peker i en retning. Det at private aktører virker å ha en uforbeholden stor makt i rettsapparat rundt om. Og at statlige institusjoner spiller på lag med disse private aktørene, enten med viten og vilje, eller rett og slett fordi de ikke forstår hva de tillater.

Når det gjelder denne siste saken, så vil det at Simonsen vinner frem med sitt søksmål om å få utlevert IP-adresser til antatte fildelere, føre til at disse kan bli stevnet for retten uten noen form for etterforskning foretatt av politiet. Private aktører tar altså på seg politiet sin jobb, og forlanger at personvernet skal settes helt til side, kun fordi det kan antas at en ukjent pengesum har gått tapt pga. piratkopiering.

Jeg har ikke tenkt å la dette bli en diskusjon om piratkopiering – det orker jeg rett og slett ikke, men argumentet som går på at man ikke selger et eksemplar av produktet for hvert piratkopiert eksemplar er så til de grader tatt ut av løse lufta at det bare blir dumt. Dessverre er det ofte disse tallene vi ser brukt.

Ytringsfriheten bør, etter min mening, være absolutt. Man kan selvsagt sette enkelte begrensinger på ren hat-propaganda, uten noen form for saklighet, men skal man være ekstrem på ytringsfrihetens vegne, så må man også tillate de man ikke liker, med meninger man ikke liker, å stå frem og si det de mener.

I Frankrike har altså en politiker gått til sak mot en blogger som har kalt henne en løgner. I Norge får vi ikke vite hva en dom som går på alle enkeltpersoner med Internet-tilknytning i Norge sitt personvern sier.

I Storbritannia slipper mer eller mindre alle sjarlataner og selskaper med overdreven markedsføring og opphaussing av sine produkter unna med det – fordi kritiske røster ikke tar sjansen på å få et søksmål mot seg.

Det finnes sikkert en rekke med eksempler på lignende saker i den siste tiden – om det er noen som har linker, så bare post dem i kommentarfeltet.

Selv blir jeg litt satt ut av disse sakene – dessverre virker det som om den enorme friheten som Internet ga oss da det kom for fullt for snart 15 år siden, begynner å bli for mye for de styrende makter. Kanskje innser de nå, litt for sent, at de har mistet styringen på hva folk har tilgang til av informasjon? Kanskje nærmer vi oss stadig vekk Orwells 1984? Og det er en veldig, veldig skummel tanke…

For å ta et kjapt, åpenbart svar: selvsagt er hun ikke det – ellers hadde vel aldri Dagbladet slått det opp.

Uansett. Det har vært mye (og jeg mener mye) oppstyr i media de siste dagene, etter at Fritt Ord valgte å tildele Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen 2009.

Man kan egentlig synes hva man vil om Monsen, og det er vel ganske klart fra mesteparten av blogginnleggene og Tweets’ene som har dukket opp i etterkant av tildelingen, at mesteparten av den aktive leiren innenfor blogg- og Twitterverdenen ikke er noen store fan av Monsen. Jeg er heller ikke det. Jeg har skrevet om Monsen tidligere her på siden, og man kan finne linker til andre innlegg under dette.

Det jeg gjerne vil komme litt til bunns i er derimot dette oppslaget til Dagbladet (som er helt på viddene, og ikke har noe med saklig debatt å gjøre – kun tabloide nyheter og selge mer aviser).

Det har blitt skrevet i alle fall et par-tre gode innlegg om dette allerede: Sondre Olsen skriver at “Alt bråket forteller at Monsen fortjente prisen” – selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i konklusjonen, så er innlegget velskrevet og verdt å lese.
Ellers har Ukorrigerte Meninger også skrevet et innlegg, som mer går på det prinsippielle ved god debattskikk, og argumentering: “Flere usaklige angrep på Monsen”

DBs oppslag blir litt trist. Det foregår så mange gode debatter rundt om på blogger, på Twitter mm. ang. tildelingen, og så kommer Dagbladet på banen med en parafrasing av et Monsen-sitat, og en fullstendig irrelevant subjektiv mening fra et lesbisk par og deres datter. Det blir dessverre bare fordummende, DB.

Fritt Ord står selvsagt fritt til å tildele prisen til den de ønsker. Det er egentlig ikke tildelingen av prisen til Monsen som sådann jeg har problemer med, men det at hun får prisen i stedet for andre personer som jeg personlig tilfører mer til debatten. Monsen forflater den, og kommer med ubegrunnede påstander, hullete argumentasjon, eller, som man kunne se i nettmøtet på Dagbladet, så bare ignorerer hun å svare på “vanskelige” spørsmål, eller henviser til bøker o.l. Hva med å bare svare på spørsmålene klart og tydelig, Monsen?

Dessuten – det jeg ikke helt klarer å plassere i Monsens argumentasjon, er hvorfor det er så mye verre med homofile foreldre enn det er med f.eks. alenemødre eller -fedre, folk som har mistet en forelder i tidlig alder, barnehjemsbarn, adoptivbarn etc. Det er kun disse barna med homofile foreldre som opplever dette “handikappet” fra fødselen av, virker det som.

I en av kommentarene på Vampus innlegg om intervjuet på Dagbladet, så har en anonym bruker kommet med følgende kommentar (kopiert med god samvittighet):

Gjennom tidene har mange barn vokst opp med enslige foreldre, adoptiv-foreldre, ste-foreldre, på barnehjem og så videre.

Det vesentlige er at barn oppdras i trygghet og med kjærlighet, ikke om de to som oppleves som foreldrene i husstanden er homo eller hetero.

Bare nysgjerrig – hva er det dere tror er *ekstra* skadelig med å vokse opp uten sin biologiske far (eller for den saks skyld biologiske mor) i en homofil/lesbisk husstand ?

Jeg ser f.eks ingen forsøk på å nekte folk som har gjennomgått samlivsbrudd og fått seg ny samboer å skaffe seg flere barn ?

Jeg må virkelig si meg enig. Det viktige er jo ikke om man har en mamma, en pappa, og evt. søsken. Det viktige er at man har et godt forhold til sin familie, og vokser opp trygt og godt.

Er det virkelig ingen som ser parallellene med at enslige foreldre, par der den ene parten dør før barnet blir født, adoptivbarn og barnehjemsbarn “lider” under akkurat de samme “problemene” Monsen tilskriver barn av homofile foreldre?

Og for all del – det finnes mange barnehjemsbarn som ikke har det spesielt bra. Og det finnes mange adoptivbarn som forsøker å finne sitt opphav. Jeg mener personlig at dette har helt forskjellige årsaker, og at dette ikke nødvendigvis er overførbart til barn av homofile foreldre.

1. Adoptivbarn vil gjerne vite hvorfor de ble adoptert vekk – var det fordi foreldrene ikke kunne ta seg av dem? Ikke ville ha noe med dem å gjøre? Etc.
2. Barnehjemsbarn / fosterbarn går dessverre ofte for “lut og kaldt vann” – de blir kasteballer i systemet, og ender dessverre ofte opp i dårlige miljøer. De mange “avsløringene” som ble publisert i media, særlig ang. barnevernsinstitusjoner på Vestlandet for ikke så lenge siden, er ganske dekkende for disse barna.

Det er ingenting som i dag burde tilsi at barn av homofile foreldre skulle oppleve dette spesielt belastende. Homofili er i stor grad godtatt av de fleste utenfor de mest religiøse foreningene, og selv om man ikke nødvendigvis ønsker at ens egne unger kommer hjem og forteller at de har en kjæreste av samme kjønn, så betyr ikke det at man fordømmer unger av homofile foreldre. Når det gjelder dette med å søke sitt opphav, så mener jeg kanskje at det blir mindre viktig for barn av homofile foreldre. Dessuten er det ingenting i veien for at man skal kunne ha kontakt med den biologiske forelderen hvis vedkommende ønsker det.

Den eneste ulempen jeg kan se, og den gjelder enhver form for assistert befruktning og ukjente donorer, det er om det skulle oppstå sykdomstilfeller som kan være arvelig betinget – i slike tilfeller er det viktig å kjenne sitt opphav, og deres sykdomshistorie, men dette gjelder alle barn unnfanget på “unaturlig” vis – ikke bare barn av lesbiske og homofile.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg om Monsen, der jeg refererte en de kommentarer og spørsmål fra DBs nettmøte, så mener jeg Monsen viser en ekstremt dårlig evne til å debattere – derimot evner hun helt klart å komme med bombastiske utsagn for deretter å preke dem som en sannhet. Jeg vet ikke om Monsen er kristen, men enkelte av argumentene og meningene hun kommer med bærer preg av det. Og religiøs overbevisning og argumentasjon hører virkelig ikke hjemme i en diskusjon om homofiles rettigheter og evne til å ta vare på, og være gode foreldre for evt. barn.

Følg gjerne debatten på Twitter, med hashtag’en #frittord