Jun 6 2009

Ytringsfrihet, personvern, Internet

Postet kl.: 21:40 - med følgende tema: debatt,nyhetsbilde,observasjoner

 

De siste ukene og månedene har det stadig vært oppslag i media der hovedsaken har vært noe ala “[noen] har tapt [rettssak] i forhold til [ytringsfrihet|piratkopiering|andre forhold] på nett”. Evt. så har ytringsfriheten fått seg et skudd for baugen i analoge media. Det er egentlig forstemmende å følge med på hva som skjer. Jeg har tenkt på å skrive mange bloggposter om tingene de siste ukene, men inspirasjonen har liksom ikke klart å få makt over døgenikten i meg.

Den siste tiden har det også vært masse mediastyr om “Web 2.0″, “nye” nett-trender (Twitter, anyone?) – ofte i positiv retning, i hvert fall i begynnelsen, men som regelen ofte er i media, så tvinges det frem et behov for å komme med pekefingeren og blinke med varsellysene. Det er grenser for hvor lenge solskinnshistorier får lov å ta forsidene.

For å ta noen eksempler på hva som er foruroligende med de senere tids nyhetsoppslag, så kan vi jo begynne med en link jeg kom over i Mytteristen sin blog: Blogger tiltalt for politikerkritikk. Dette skjer “selvsagt” i Frankrike – landet i Europa med dårligst vern om ytringsfrihet (kan det i alle fall virke som), og med en egen evne til å fiendtliggjøre alt som har med Internet å gjøre.

I England sliter Simon Singh, en journalist som skriver for The Guardian, med et søksmål som har blitt igangsatt etter at han skrev følgende i en artikkel:

The British Chiropractic Association (BCA) claims that their members can help treat children with colic, sleeping and feeding problems, frequent ear infections, asthma and prolonged crying, even though there is not a jot of evidence. This organisation is the respectable face of the chiropractic profession and yet it happily promotes bogus treatments.

Greit nok, dette er snakk om en avis, papirutgaven, men britiske injurielover er ganske på jordet uansett, kan det virke som – i de fleste land er injurieloven slik at dersom noen fremsetter påstander, så er det opp til de som mener påstanden er feil å bevise dette. I Storbritannia, så er det altså opp til den som påstår noe, å bevise det.

Dvs. at BCA, i dette tilfellet, kan droppe å legge frem noen som helst form for vitenskapelige bevis for at påstandene deres er sanne, og bare saksøke Singh til han enten trekker tilbake påstanden, eller går konk pga. erstatningsutbetalinger.

I Norge har vi også sett en skremmende sak den siste tiden, som dessverre har fått veldig liten oppmerksomhet i media. Dette gjelder saken der advokatfirmaet Simonsen har gått til sak mot Lyse, i egenskap av deres rolle som ISP, for å få tilgang på IP-adresser i forbindelse med piratkopiering. I utgangspunktet gjaldt dette filmen Max Manus, som ble kopiert av det som er antatt å være en kinomaskinist. Du kan finne en fin oppsummering av forskjellige artikler og innlegg om dette via Twitter, med hashtag’en #krevsvar

Poenget er ikke at de har gått til sak – poenget var at Simonsen fikk klarsignal av PT (Post og Teletilsynet) til å kunne avkreve IP-adressen fra Lyse – uten at saken hadde vært innom noen rettssal. Altså grovt inngrep mot personvernet. Lyse nektet, og saken havnet i retten. Der falt det dom den 5. mai – men den har etter Simonsens ønske blitt hemmeligholdt – uten at noen har kunnet gi gode svar på hvorfor denne kjennelsen skal hemmeligholdes. Derav #krevsvar-taggen på Twitter.

Disse sakene er ganske så forskjellige, men likevel synes jeg de alle peker i en retning. Det at private aktører virker å ha en uforbeholden stor makt i rettsapparat rundt om. Og at statlige institusjoner spiller på lag med disse private aktørene, enten med viten og vilje, eller rett og slett fordi de ikke forstår hva de tillater.

Når det gjelder denne siste saken, så vil det at Simonsen vinner frem med sitt søksmål om å få utlevert IP-adresser til antatte fildelere, føre til at disse kan bli stevnet for retten uten noen form for etterforskning foretatt av politiet. Private aktører tar altså på seg politiet sin jobb, og forlanger at personvernet skal settes helt til side, kun fordi det kan antas at en ukjent pengesum har gått tapt pga. piratkopiering.

Jeg har ikke tenkt å la dette bli en diskusjon om piratkopiering – det orker jeg rett og slett ikke, men argumentet som går på at man ikke selger et eksemplar av produktet for hvert piratkopiert eksemplar er så til de grader tatt ut av løse lufta at det bare blir dumt. Dessverre er det ofte disse tallene vi ser brukt.

Ytringsfriheten bør, etter min mening, være absolutt. Man kan selvsagt sette enkelte begrensinger på ren hat-propaganda, uten noen form for saklighet, men skal man være ekstrem på ytringsfrihetens vegne, så må man også tillate de man ikke liker, med meninger man ikke liker, å stå frem og si det de mener.

I Frankrike har altså en politiker gått til sak mot en blogger som har kalt henne en løgner. I Norge får vi ikke vite hva en dom som går på alle enkeltpersoner med Internet-tilknytning i Norge sitt personvern sier.

I Storbritannia slipper mer eller mindre alle sjarlataner og selskaper med overdreven markedsføring og opphaussing av sine produkter unna med det – fordi kritiske røster ikke tar sjansen på å få et søksmål mot seg.

Det finnes sikkert en rekke med eksempler på lignende saker i den siste tiden – om det er noen som har linker, så bare post dem i kommentarfeltet.

Selv blir jeg litt satt ut av disse sakene – dessverre virker det som om den enorme friheten som Internet ga oss da det kom for fullt for snart 15 år siden, begynner å bli for mye for de styrende makter. Kanskje innser de nå, litt for sent, at de har mistet styringen på hva folk har tilgang til av informasjon? Kanskje nærmer vi oss stadig vekk Orwells 1984? Og det er en veldig, veldig skummel tanke…

3 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Apr 28 2009

Nina Karin Monsen og ytringsfrihet

Postet kl.: 00:44 - med følgende tema: debatt,nyhetsbilde

 

Dagbladet har en intervju med Sofie Frøysaa, som har lesbiske foreldre. I artikkelen stiller hun det retoriske spørsmålet “Er jeg skadet av min lesbiske mor?”

For å ta et kjapt, åpenbart svar: selvsagt er hun ikke det – ellers hadde vel aldri Dagbladet slått det opp.

Uansett. Det har vært mye (og jeg mener mye) oppstyr i media de siste dagene, etter at Fritt Ord valgte å tildele Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen 2009.

Man kan egentlig synes hva man vil om Monsen, og det er vel ganske klart fra mesteparten av blogginnleggene og Tweets’ene som har dukket opp i etterkant av tildelingen, at mesteparten av den aktive leiren innenfor blogg- og Twitterverdenen ikke er noen store fan av Monsen. Jeg er heller ikke det. Jeg har skrevet om Monsen tidligere her på siden, og man kan finne linker til andre innlegg under dette.

Det jeg gjerne vil komme litt til bunns i er derimot dette oppslaget til Dagbladet (som er helt på viddene, og ikke har noe med saklig debatt å gjøre – kun tabloide nyheter og selge mer aviser).

Det har blitt skrevet i alle fall et par-tre gode innlegg om dette allerede: Sondre Olsen skriver at “Alt bråket forteller at Monsen fortjente prisen” – selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i konklusjonen, så er innlegget velskrevet og verdt å lese.
Ellers har Ukorrigerte Meninger også skrevet et innlegg, som mer går på det prinsippielle ved god debattskikk, og argumentering: “Flere usaklige angrep på Monsen

DBs oppslag blir litt trist. Det foregår så mange gode debatter rundt om på blogger, på Twitter mm. ang. tildelingen, og så kommer Dagbladet på banen med en parafrasing av et Monsen-sitat, og en fullstendig irrelevant subjektiv mening fra et lesbisk par og deres datter. Det blir dessverre bare fordummende, DB.

Fritt Ord står selvsagt fritt til å tildele prisen til den de ønsker. Det er egentlig ikke tildelingen av prisen til Monsen som sådann jeg har problemer med, men det at hun får prisen i stedet for andre personer som jeg personlig tilfører mer til debatten. Monsen forflater den, og kommer med ubegrunnede påstander, hullete argumentasjon, eller, som man kunne se i nettmøtet på Dagbladet, så bare ignorerer hun å svare på “vanskelige” spørsmål, eller henviser til bøker o.l. Hva med å bare svare på spørsmålene klart og tydelig, Monsen?

Dessuten – det jeg ikke helt klarer å plassere i Monsens argumentasjon, er hvorfor det er så mye verre med homofile foreldre enn det er med f.eks. alenemødre eller -fedre, folk som har mistet en forelder i tidlig alder, barnehjemsbarn, adoptivbarn etc. Det er kun disse barna med homofile foreldre som opplever dette “handikappet” fra fødselen av, virker det som.

I en av kommentarene på Vampus innlegg om intervjuet på Dagbladet, så har en anonym bruker kommet med følgende kommentar (kopiert med god samvittighet):

Gjennom tidene har mange barn vokst opp med enslige foreldre, adoptiv-foreldre, ste-foreldre, på barnehjem og så videre.

Det vesentlige er at barn oppdras i trygghet og med kjærlighet, ikke om de to som oppleves som foreldrene i husstanden er homo eller hetero.

Bare nysgjerrig – hva er det dere tror er *ekstra* skadelig med å vokse opp uten sin biologiske far (eller for den saks skyld biologiske mor) i en homofil/lesbisk husstand ?

Jeg ser f.eks ingen forsøk på å nekte folk som har gjennomgått samlivsbrudd og fått seg ny samboer å skaffe seg flere barn ?

Jeg må virkelig si meg enig. Det viktige er jo ikke om man har en mamma, en pappa, og evt. søsken. Det viktige er at man har et godt forhold til sin familie, og vokser opp trygt og godt.

Er det virkelig ingen som ser parallellene med at enslige foreldre, par der den ene parten dør før barnet blir født, adoptivbarn og barnehjemsbarn “lider” under akkurat de samme “problemene” Monsen tilskriver barn av homofile foreldre?

Og for all del – det finnes mange barnehjemsbarn som ikke har det spesielt bra. Og det finnes mange adoptivbarn som forsøker å finne sitt opphav. Jeg mener personlig at dette har helt forskjellige årsaker, og at dette ikke nødvendigvis er overførbart til barn av homofile foreldre.

1. Adoptivbarn vil gjerne vite hvorfor de ble adoptert vekk – var det fordi foreldrene ikke kunne ta seg av dem? Ikke ville ha noe med dem å gjøre? Etc.
2. Barnehjemsbarn / fosterbarn går dessverre ofte for “lut og kaldt vann” – de blir kasteballer i systemet, og ender dessverre ofte opp i dårlige miljøer. De mange “avsløringene” som ble publisert i media, særlig ang. barnevernsinstitusjoner på Vestlandet for ikke så lenge siden, er ganske dekkende for disse barna.

Det er ingenting som i dag burde tilsi at barn av homofile foreldre skulle oppleve dette spesielt belastende. Homofili er i stor grad godtatt av de fleste utenfor de mest religiøse foreningene, og selv om man ikke nødvendigvis ønsker at ens egne unger kommer hjem og forteller at de har en kjæreste av samme kjønn, så betyr ikke det at man fordømmer unger av homofile foreldre. Når det gjelder dette med å søke sitt opphav, så mener jeg kanskje at det blir mindre viktig for barn av homofile foreldre. Dessuten er det ingenting i veien for at man skal kunne ha kontakt med den biologiske forelderen hvis vedkommende ønsker det.

Den eneste ulempen jeg kan se, og den gjelder enhver form for assistert befruktning og ukjente donorer, det er om det skulle oppstå sykdomstilfeller som kan være arvelig betinget – i slike tilfeller er det viktig å kjenne sitt opphav, og deres sykdomshistorie, men dette gjelder alle barn unnfanget på “unaturlig” vis – ikke bare barn av lesbiske og homofile.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg om Monsen, der jeg refererte en de kommentarer og spørsmål fra DBs nettmøte, så mener jeg Monsen viser en ekstremt dårlig evne til å debattere – derimot evner hun helt klart å komme med bombastiske utsagn for deretter å preke dem som en sannhet. Jeg vet ikke om Monsen er kristen, men enkelte av argumentene og meningene hun kommer med bærer preg av det. Og religiøs overbevisning og argumentasjon hører virkelig ikke hjemme i en diskusjon om homofiles rettigheter og evne til å ta vare på, og være gode foreldre for evt. barn.

Følg gjerne debatten på Twitter, med hashtag’en #frittord

5 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster: