I alle fall – en av videoene som fanget min interesse (ja, det var en lettkledd dame i sexy undertøy i forhåndsvisningen), var altså denne lille perlen, som skal minne oss menn på hvorfor vi ikke skal glemme Valentinesday. Greit nok at den jo er en smule utdatert i disse dager, men det kan jo være greit å ta den med likevel – dessuten er sangen fet (Dirty Stop Out – Tie Me Up)

Av andre Agent Provocateur-klassikere så har vi jo gode gamle Kylie Minogue (The Hives – Main Offender):

Og så har vi jo “She’s lost control again” som både har rå musikk og Dita Von Teese… kan det bli noe særlig bedre? (Sangen i videoen er en cover av Joy Divisions original, sunget av Siobhan Fahey):

Det det handler om er altså at en australsk mann har blitt dømt til en bot på 3000 australske dollar, samt det som blir nevnt som et “good behaviour bond” som jeg tolker dithen at så lenge han ikke forbryter seg igjen, så blir det med boten, for å ha hatt tegnefilmer / -bilder av Simpsons-karakterene i lystig samkvem – det være seg Bart, Lisa, Homer eller Marge – og sikkert noen av de andre også.

Jeg velger å ikke legge ut bilder her, men linker heller til et kjapt Google Images-søk, der man finner både det ene og det andre som involverer The Simpsons-karakterer.

Det som er virkelig skremmende er altså at mannen er blitt dømt på bakgrunn av at dommeren har tolket det slik at karakterenes rettigheter er lik de vanlige mennesker har. Jeg har overhodet ikke evne til å sette ord på hvor idiotisk dette er, heldigvis har Neil Gaiman, en mann jeg har veldig respekt for, gjort det etter en henvendelse fra en av sine fans, på sin blogg.

Er verden gått helt av hengslene? Har australierne gått enda mer av skaftet enn før? Det kan jo virke slik, med denne dommen, og nyheten om at all Internet-trafikk til og fra Australia nå blir overvåket og sensurert av myndighetene.

Enkelte ganger er jeg veldig glad for at jeg bor i Norge.

Greit nok, det, men uttalelser nedover i artikkelen viser et utrolig snobberi i forhold til film. Hva er det som gjør en film bra? Mange (inkludert filmskaperne og distribusjonsselskapene) vil nok svare “dersom mange går og ser filmen, så er den bra”. Og norsk film har en av sine beste perioder – norsk film går så det suser, og tjener godt med penger rundt om på landets kinoer. Også DVD-salget av norsk film har tatt seg godt opp ettersom de populære filmene blir gitt ut.

Som eksempler på filmer fra 2008 som “feiger ut”, og velger lettvinte kommeriselle løsninger fremfor å være tro mot det kunstneriske begrepet velger Høiner ut “Lønsj“, “de USYNLIGE” og “De gales hus” – alle filmer som har fått bra mottagelser da de kom, og som også har fått gode skussmål fra kritikere og presse. Jeg har dessverre ikke sett noen av disse – jeg ser ikke så mye norsk film, rett og slett fordi jeg går for fort lei Norges noe snevre utvalg av skuespillere – det blir en tendens til at minst en av de “store” spiller i hver bidige film – og jeg er grundig lei fjeset til Joner nå.

Uansett – begrunnelsen han gir til hver film er rett og slett at de baserer seg på klisjeer, glir over i melodramatikk, mangler visjon og i det store og hele spiller fallitt mot det kunstneriske begrep. Det jeg lurer på er hvorfor det kunstneriske er så veldig viktig? Joda, for all del – jeg skjønner at Høiner vil at all film skal kunne omtales med bevingede ord og vinne førsteprisen i Cannes. Men jeg tviler på at de fleste som lager film for å leve av det ønsker det samme – det er sjelden filmene som kan skilte med priser fra store festivaler gjør det økonomisk bra – ofte er de for snevre for den “gemene hop”, eller de er obskure (som f.eks. en film fra Norge, hvor vi snakker rart og har isbjørner i gatene) og for fjernt fra det publikums hverdag er lik.

Kunstnerfilmer er flott. Enkelte av dem er stor filmkunst. Det samme kan sies om publikumsfavoritter på kino – enkelte av disse er også stor filmkunst, eller i det minste en stor orgie i effekter og CGI. Uten at det betyr at filmen er mindre verdt som film. Den blir bare mindre verdt for de filmsnobbene som reiser til Cannes hvert år for å få med seg kunstfilmene, og som ikke ser at det like gjerne kan være den filmen som får folk til å gå mann av huse for å se på film som er “kunst”. Jeg tviler vel på at “Sex and the City” og “Mamma Mia” vinner så mange filmfestivalpriser – men populære er de, uten tvil!

Dette er et rent mekka for historieinteresserte, fotografer, oss som trenger bilder til å illustrere ting (men obs! – bildene kan ikke brukes til kommersielle formål) etc.

Jeg legger ved noen få bilder for å illustrere hva man kan finne i databasen:
George A. Custer - 1876 © Life Magazine
Window of the Poor Man's Store on Beale Street in Memphis - 1938 © Life Magazine
Walt Disney - 1953 © Life Magazine
 

Gørild Mauseth - angrende skuespiller
Foto: © Henning Lillegård

NRK er i sin fulle rett til å dra frem begrepet om “sitatrett” her – de har vist et kort klipp fra filmen, som en illustrasjon når parodien i “Kill Buljo” ble omtalt. Det er overhodet ikke noe uetisk i at NRK viser dette, og jeg skjønner ærlig talt ikke reaksjonen til Mauseth.

I en oppdatering hos Dagbladet kommer det frem at NRK faktisk ikke hadde tilgang til hele scenen opprinnelig, men kjøpte et eksemplar på VHS fra Filmens Hus for å kunne vise hele innslaget. Vel, takk til NRK – og spørsmålet blir jo nesten – hvorfor kommer ikke slike klassikere på DVD?

Hun hevder hun opplevde et mediastyr uten like, og ble tvunget til å takke nei til bl.a. en teaterrolle på bakgrunn av at scenen ble vist.

Kjære Mauseth – den scenen er fritt tilgjengelig i filmen du selv gikk med på å ta en rolle i. Det var du som sa ja til å utføre scenen, det var du som burde tenkt deg om en gang til om dette er måten du reagerer på at scenen vises frem. Joda, jeg kan være med på at scenen nok kan oppleves på feil måte sett uten sammenheng med resten av filmen den var en del av. Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvor dårlige nerver disse skuespillerne har. Kanskje du har valgt feil yrke, Mauseth?

Det er ikke slik at vi skuespillere våger alt i verden. For å våge og gjøre alt det vi gjør, må vi noen ganger ha beskyttelse

Gørild Mauseth

Du glemte å legge til “mot oss selv”, på slutten der, Mauseth.

Beklager, men jeg ser ikke problemet. Jeg tror til og med at saken kun har fått så mye oppmerksomhet pga. reaksjonen til Mauseth, og at dette bare hadde dødd hen om saken ikke hadde blitt noen sak. De fleste har vel i en eller annen form hørt om denne scenen, selv om de færreste har sett filmen.

Det å kreve erstatning fra NRK i denne saken, på bakgrunn av at medieoppstyret har gjort at hun ble syk og måtte si fra seg roller, det blir på grensen til parodisk. Skal man nå kunne kreve at man tar hensyn til spesielle ønsker i forbindelse med film og andre media, der utøveren kan ta forbehold om hvilke deler som kan brukes som f.eks. sitater i andre sammenhenger? Interessant forslag, men fullstendig på jordet, både juridisk og moralsk.

Stig Henrik Hoff stiller seg bak Mauseth, og sier at NRK kunne vist litt mer tilbakeholdenhet, f.eks. ved å klippe scenen litt tidligere, for å unngå at Mauseth ble vist helt naken på TV. Velvel, jeg ser fremdeles ikke problemet, men man skal vel støtte opp om kollegaer.

Edit: Ikke bare det – nå viser det seg at Mauseth frykter at hun aldri får jobbe for NRK igjen, på grunn av saken hun har anlagt. Det burde du kanskje tenkt på før, Mauseth? Kunne det kanskje vært bedre og mindre slitsomt om du bare hadde forbigått saken i stillhet, eller med litt humor? Det er jo tross alt bare en nakenscene – som du frivillig har spillt inn.

Hvor enkelt vil det ikke da være å fjerne muligheten for at “uheldige” scener, sitater etc. kan unntas offentlighet, utover det å lese/se originalverket. Er det slik vi ønsker at ting skal være?

Uansett, Hilary har vel levert et relativt gjennomsnittlig produkt – jeg hadde jo ikke sagt neitakk, Hilary har blitt voksen, må vite, etter Disney channel og andre tvilsomme ungdomsforetak, og sangen er jo ganske typisk ung-jente-fra-junaiten-skal-lage-musikk-som-selger-og-høres-tøff-ut – så den går vel ganske fort i glemmeboken.

Hun har i det minste samplet litt ok lyd, fra Depeche Modes Personal Jesus

Uansett – her er videoen, usensurert, for your own, personal, finger-licking pleasure:

Bildet er fra 1979, og ironien er ganske overveldende.

Forsiden til Juli-utgaven av Art Monthly Australia - Foto: © Stella

Kevin Rudd, Australias statsminister, har uttalt at han “ikke tåler” å se bildet.

Jenta selv, nå 11-årige Olympia Nelson, sier at bildet er et av favorittbildene hennes, og at det er fint, og at hun føler seg støtt over uttalelsene til Rudd. Hun kommer med relativt veslevoksne uttalelser, men jeg vil tro at en 11åring med en relativt kjent fotograf som mor, Polixeni Papapetrou har en viss forutsetning for å uttale seg om kunst.

Fotografiet er overhodet ikke utfordrende – det er en naken liten jente som sitter på et svaberg (greit nok, poserende, svaberget er ikke engang ekte) – noe som i hvert fall i min verden er en helt naturlig ting.

Nakenhet != pornografi. Noen trenger å lære seg dette. Et nakent barn er ikke automatisk utsatt for overgrep, eller et uttrykk for pedofil legning av den som har valgt å forevige det – ei heller er dette noen form for “barnepornografi”, et av medias mest misbrukte ord noensinne.

“Før i tiden” så kunne man gå på stranden naken, om man var noen få år gammel i denne verden – uten at noen løftet et øyenbryn. I dag så får man advarsler, og man må i hvert fall ikke ta bilder og legge disse ut på nett – de kan jo misbrukes av pedofile! Vel, jeg kommer nok ikke med noen mindre brannfakkel når jeg sier at det må være den opprinnelige intensjonen med bildet som teller – hva en evt. pedofil gjør når han ser bildet av den 5-årige jenta naken på stranden, det får nå være opp til den pedofile, vel? Jente vet ingenting om det, familien vet ingenting om det, den pedofile personen gjør ingen skade, han bare ser på et bilde tatt i en helt annen sammenheng – det blir ikke et overgrep fordi noen ser på et bilde!

Jeg skjønner ikke hysteriet. I hvert fall ikke når personene på bildene går ut og sier at “jamen, det er jo bare et bilde, og til og med et bra bilde”. Hva er da problemet? Hva er det som gjør at kunstnere plutselig opplever å bli tilnærmet bannlyst, sensurert, og sett på som perverse overgripere bare fordi de velger kontroversielle tema – som da i dette tilfellet er et uskyldig bilde av en naken jente.

Jeg blir forbanna og irritert. Selvsagt skal man ikke ta lett på faktiske overgrep, og selvsagt er det noe som er “ok” og noe som definitivt ikke er ok. Derfra til å skyve alt av fotografikunst som fremstiller personer under 16/18 år nakne med pornografi og skildring av overgrep er en grov overforenkling, og et tegn på at vi i dag ikke evner å se nyanser, lenger – “hensynet” til de “svake” gruppene skal gå foran, koste hva det koste vil.

Lise Myhre. Annerledes-dama jeg første gang så og traff på slutten av 90-tallet, på Raptus-festival i Bergen. Den gangen var nok spranget mellom Lise og Nemi kortere enn det er i dag, selv om hun også den gangen presiserte at hun og Nemi ikke var samme person – at Nemi var den personen Lise innimellom ønsket å være – det å kunne være dønn ærlig, og si til verden at “fuck off, jeg er den jeg er, lev med det”.

Nemi er flink til å si i fra – det er for så vidt Lise og, selv om hun er en ganske beskjeden og rolig person til vanlig. I hvert fall til noen plasserer henne i en bar sammen med Frode Øverli – det er dog en stund siden dette har skjedd, det jeg vet.

I dag har Lise fått barn, har kjæreste og et tilnærmet A4-liv – såfremt man tenker at en black-metaler og en tegneserieskaper er “vanlig” så klart.

Personlig har jeg hatt et crush på Lise siden jeg så henne første gang, og Nemi er en av de beste tegneseriene i Norge i dag. Som Lise sier i intervjuet, så er Nemi stolt over å være annerledes. Hun er en person som alle fra goth-baben til black-metaleren til A4-3barnsmoren til 80-åringer på gamlehjem kan identifisere seg med. Hun har en sårhet og et samfunnsengasjement gjemt bak tung makeup og svarte klær som gjør henne tilgjengelig for alle. Hun sier det vi ikke vil høre, men likevel vet er sant.

Lise sier det er godt å ha en stemme, som når ut til langt flere enn hun klarer å nå ut til når hun stiller som seg selv. Helt klart – Nemi er en stor tegneseriefigur, og tingene hun opplever og tar opp er universale, og trenger sjelden å forklares. Lises skeive blikk og underfundige humor fanges i Nemis opplevelser, og gis en kraftig stemme, som når mange.

Jeg har snakket en del med Lise selv opp gjennom årene, selv om hun neppe husker meg, og det inntrykket jeg har fått blir noe ala “Lise er Lise, Nemi er Nemi, og de er ikke den samme personen – men de kunne nok vært veldig gode venninner”.

Jeg synes det er flott at Lise har klart å utvikle Nemi til en fungerende figur, og har klart å gjøre Nemi til noe hun kan leve av, og at hun føler at hun ikke går tom for ideer. Jeg vet ikke om Lise har planer for Nemi, eller bare tegner ideen der og da, men jeg håper at hun, når tiden en gang kommer, tar og gir Nemi et endelikt som kler henne. Ikke la henne forsvinne på en blek, forglemmelig måte. La henne sprenge stortinget, ta knekken på pelsdyrindustrien, bli med første raketten til Mars… noe som gjør at hennes spesielle fremtoning ikke blir glemt.

Jeg vet i alle fall at jeg kommer til å fortsette å lese Nemi, og glede meg over at Lises sære humor manifesteres i Nemis skeive hverdag, og jeg håper hun fortsetter å gi Nemi både opp- og nedturer, slik at det ikke blir for glatt og enkelt. Livet er ikke enkelt, og Nemi gir et godt bilde på nettopp det!