junkfoodjunkie.no

splitt og hersk!

Apr 8 2010

Jeg, en sutrepave

Postet kl.: 03:24 - med følgende tema: meg & mitt,teknologi

Om ikke overskriften var nok, så er dette altså en disclaimer: dette kommer til å være en sutrepost – selv om det muligens kommer enkelte lyspunkter på veien, og jeg har en tendens til å endre humør midt i posten, men foreløpig, altså, er dette en sutrepost! Bare så du vet det!

Hvorfor jeg sutrer? Si det. Det er jeg ikke engang sikker på selv. Men, for å ta det første først. Jeg tittet på forsiden på bloggen min her i dag. 5 av 6 poster er autoposter med “Siste ukes Tweets” – og selv de er ikke spesielt lange, siden jeg har ignorert Twitter i det siste. Fy meg. På så mange måter. Jeg har ikke gjort ferdig min flotte post som sammenlignet og anmeldte DumDum Boys (bra) og Raga Rockers’ (dårlig) konserter i Bergen, jeg har ikke gjort ferdig reiseskildringen av ferien min i Dubai, og jeg har ikke skrevet noe som helst eller engang funnet noe å engasjere meg i som har fått meg til å ville skrive noe som helst de siste ukene. Jeg har jo ikke lyst til å la bloggen dø heller, så noe må jo gjøres. Ergo, vi skriver en sutrepost! (Om dette bidrar til flere eller færre lesere velger jeg å ikke vurdere akkurat nå – for mye tankevirksomhet gjør bare at jeg blir distrahert igjen, og slutter å skrive sutrete blogposter).

Så, hva har man å sutre over da. Tja, si det. Egentlig har jeg jo ikke noe å sutre over. Jeg har nettopp kommet hjem fra en ukes tur til Dubai, all expenses paid, jeg har kjøpt meg en “ny” (okei, brukt, men ny for meg) laptop, en Lenovo T61, Lenovo T61 laptop - image courtesy of Notebookreview.com veldig fin og søt og kjapp og ikke minst solid, noe som trengs når den skal være med meg på tur hele tiden. Fine laptopen! Kjøpt på Computer Plaza i Dubai – med hele 6 måneders garanti… det eneste problemet er jo da at jeg må møte opp i butikken! Disse sleipe araberne, altså! Så… egentlig kan jeg ikke sutre om den turen. Den var egentlig flott! (Bilder kan du se på Facebook, dersom du ønsker (åpent galleri, så du trenger ikke konto eller å være innlogget)).

Men hjemkomsten kan jeg sutre litt om. Første problem: vi dro fra Dubai klokken 06.55 lokal tid. Da var klokken 04.45 i Amsterdam, og KLMs check-in hadde definitivt ikke åpnet da, eller for den del 2 timer tidligere, da vi sjekket inn i Dubai. Ergo måtte vi ta innsjekk på turen Amsterdam -> Bergen når vi kom til Schiphol. Greit nok, ikke noe problem – på turen ned hadde alt av self-check-in gått smertefritt og kjapt og greit, og vi hadde ingen problemer. Når vi kommer til Schiphol, så finner ikke automatene oss i det hele tatt – ikke reservasjonsnummer, pass, noenting. Køene foran transferdesken til KLM minner om russiske matkøer på 70-80 tallet, og etter å ha stått ca. 20 minutter i kø, med under en time til avgang, og en person nærmere vår tur, bestemte vi oss for bare å gå til gaten, og håpe på at noen kunne fikser der. Det gikk heldigvis bra, men det var nære på. Flyet til Bergen tok av noe forsinket, og vi kom vel frem til Bergen 20-30 minutter for sent. Ikke akkurat noe å grine for, men det var litt stress å måtte bruke den halvannen timen vi egentlig hadde til rådighet i Amsterdam til å springe stresset rundt på flyplassen. Ankomst Bergen, og hva skjer da? Joda, KLM har rotet bort kofferten min. Selv om den ble bekreftet for lasting da vi sjekket inn i gaten. Godt gjort, KLM, ekstrapoeng for den. Særlig siden alt av suvenirer og gaver vi kjøpte lå i den kofferten. Heldigvis fant de den igjen, og leverte på døren dagen etter. Noe som egentlig betyr at selv mine verste opplevelser fra turen ikke er noe å sutre om. Ingenting manglet, alt var helt. Bah… jeg forsøker, jeg gjør det. Men det er ikke så lett å finne noe å sutre om!

Velvel… vi hopper bittelitt frem i tid. Minst en dag eller to. Jeg får ny mobil i Posten – som jeg faktisk kunne tatt med meg uten å betale, siden damen hos Posten leverte den ut uten å kreve betaling. Hadde jeg ikke skullet bruke dette postkontoret nærmest daglig, og hadde jeg ikke vært en så altfor ærlig sjel, så hadde jeg vel bare tatt den og gått. Men den gang ei. Dermed forsvant 3800 kroner der, sånn ca. På en ny skinnende Sony Ericsson Xperia X10i – i hvit utførelse. Hm. Nei. Ikke noe å sutre om det heller, egentlig. Bortsett fra at batteritiden på slike monstre er latterlig dårlig da. Alt går fremover med skremmende hastighet, bortsett fra batteriteknologi. Der virker det som om de strever med å holde seg på stedet hvil – i den grad at nyere apparater som krever mye mer strøm enn tidligere modeller har omtrent samme, eller til og med dårligere kapasitet – hvilket ikke akkurat er voldsomme fremskritt.

Så, her forleden dag, så fikk jeg plutselig en sånn råtten følelse. Jeg aner ikke helt hva det var, selv om jeg har mine mistanker, som går i retning litt malplassert sjalusi, litt uforløst savn og ikke gjengjeldt kjærlighet, og en masse annet følelsesmøl, som jeg egentlig ikke har noe sterkt behov for å ta og føle på. Emokid-style er egentlig ikke meg, men jeg føler jeg har vært både sutrete og grinete de siste par dagene, pga. dette her. Noe som gjør meg i enda dårligere og mer sutrete humør, for jeg kan faktisk ikke fordra å ikke være i stand til å bare ta ting som de kommer, uten å bry meg noe særlig (jada, jeg har fått høre en del ganger at jeg er ganske følelseskald – muligens er det en forsvarsmekanisme, men i såfall trenger den mekanismen litt olje og kjærlighet, for den funker ikke som den skal akkurat nå).

Hvilket minner meg på en annen ting – som da ligger noe lenger bak i tid. Jeg skulle egentlig møte Kristin Oudmayer i Bergen, og være med henne på Studentsenteret for å prate om Mobbeboka, som jeg har en tekst i. Dessverre skar dette seg, pga. litt dårlig kommunikasjon mellom de involverte, og jeg fikk ikke truffet Kristin, noe som var litt surt. Akkurat snakkingen på Studentsenteret klarte jeg meg egentlig fint uten, men det var fremdeles kjipt å måtte droppe avtalen.

Ellers driver jeg og diller med å få Bergen PC-hjelp 2D Barcode til Bergen PC-hjelp - skann med mobilen og bruk denne for å gå til siden! til å gå rundt skikkelig, men det er ikke bare en dans på roser å være sin egen sjef. Greit nok at det gjør at man kan styre fravær og ferier og slikt helt etter eget forgodtbefinnende, men man blir også klar over hvor fantastisk dårlige rettigheter man har som sin egen sjef i Norges land. Det er egentlig ikke overraskende at de aller fleste enkeltmannsforetak som startes enten er sovende (gjerne opprettet for å få et org. nr. og skaffe seg et .no-domene), har liten aktivitet, eller legges ned etter relativt kort tid. Det er fullstendig latterlig at det ikke er lagt bedre til rette for etablerer i dette landet.

Så… hva har jeg kommet frem til i denne posten? Neppe så sutrete som jeg ville den skulle være, i alle fall. Men så feiler jeg ofte i å følge opp overskriftene. Egentlig har jeg kanskje kommet frem til at livet mitt ikke er så sutreverdig likevel – det er bare så mye enklere å være sutrete enn å faktisk gjøre noe med ting, og forsøke å få til positive endringer. Jeg har ikke helt kommet dithen at jeg har bestemt meg for å ta meg selv i nakken og hale meg opp og ut av tristessen, men forhåpentligvis nærmer det seg.

Og angående Dubai-post, DumDum Boys-anmeldelse, Raga Rockers-slakt og lignende ting, så kan det jo hende de kommer de og, i løpet av ikke alt for lang tid. Nå har jeg i alle fall klart å skrive 1300+ ord om alt og ingenting

Og, for de som er av typen tl;dr: Jeg har vært i Dubai, har ny laptop og mobil, og sutrer litt pga. emotendenser hos meg selv.

1 kommentar

Lignende poster:

Mar 21 2010

Dubai, here I come!

Postet kl.: 22:55 - med følgende tema: fritidsaktiviteter,meg & mitt

Vel, teknisk sett så går ikke flyet før i morgen kl. 13.35, og først skal man til Amsterdam og Schiphol Airport, for så å ta turen videre til Paris og Charles De Gaulle, der vi skal vente i 4-5 timer før flyet tar oss videre til Dubai og Dubai International Airport.

Pappa har tatt på seg spanderbuksene, og spanderer en ukes ferietur til varmere strøk. Innimellom er jeg veldig glad i foreldrene mine, gitt

Det blir deilig å bare leke turist – ingen agenda, ingen stress, ingenting som man må gjøre.

Jeg har et par punkter jeg gjerne vil få med meg i Dubai da – som f.eks. verdens høyeste bygning, Burj Khalifa, SkiDubai, det innendørs skisenteret, mer enn et av de enorme handlesentrene, og jeg har store planer om å enten daffe ved et basseng eller ved en strand store deler av oppholdet.

En liten tur til de standard turistfellene blir det sikkert også – må jo i det minste få med seg Burj Al Arab selv om man ikke skal bo der

Dubai er så dekadent og forbi alt som med min beste vilje kan kalles “normalt” at det blir omtrent som å besøke en annen planet. Prosjektene i Dubai og visjonene om å være et land som nærmest kan markedsføre seg som en eneste stor fornøyelsespark fikk seg jo en liten trøkk for baugen tidligere i år, da de ikke lenger kunne betjene sine enorme lån, men… det var ikke verre enn at nabolandet kunne åpne lommene og hive ut litt “småpenger”… innimellom tviler jeg sterkt på at Bill Gates m.v. er verdens rikeste mann (jada, jeg vet en eller annen gikk forbi nylig, men likevel).

Gøy blir det uansett! Jeg planlegger å ta bilder så det holder, men vi får se hvor mye oppdateringer jeg orker å gjøre mens jeg er der nede. Laptopen jeg tar med meg er ikke spesielt

1 kommentar

Lignende poster:

Jan 20 2010

Diabetes og det å leve alene

Postet kl.: 00:06 - med følgende tema: meg & mitt

Det å leve alene med diabetes er noe jeg faktisk omtrent ikke har gjort før. Ikke over lengre tid. Jeg skjønte i dag at jeg må skjerpe meg. Veldig. Jeg hadde en føling i dag, som faktisk var direkte skummel. Vanligvis har jeg noen som redder meg – som sørger for at jeg får noe å spise, at jeg får opp blodsukkeret og at ting går bra.

I dag var det ingen som kunne gjøre de tingene, utenom meg. Og jeg var definitivt ikke i form til å engang tenke klart. Jeg fikk heldigvis av meg pumpen, og da går ting seg til, etterhvert. Men det var skummelt. Jeg er ikke personen til å bli redd for ting, men akkurat i dag… var jeg faktisk redd.

Det gikk jo bra, men jeg har innsett at jeg må ta mer ansvar for meg selv. Jeg må sørge for å få orden på døgnrytmen min, jeg må sørge for å ta blodsukkeret mitt, få i meg mat.

Selvfølgeligheter, så klart, og noe jeg så klart burde vært (og egentlig er) klar over, men… ansvarsfullhet har aldri vært min sterke side. Velvel.

2 kommentarer

Lignende poster:

Hvorfor skal man være så forbanna sunn hele tiden?

Jan 18 2010

En periode er over, ukjent farvann venter

Postet kl.: 04:46 - med følgende tema: meg & mitt

Da er exen mer eller mindre ute av leiligheten. Hun har fått seg en liten leilighet ikke så altfor langt unna, men likevel langt nok til at vi ikke støter på hverandre på butikken. Jeg er alene i leiligheten, og det er… godt. Men stillheten tar litt på. Det er uvant, det å ikke høre små hundeføtter som løper rundt, Marianne som ber meg om å hente noe på kjøkkenet, musikk som jeg ikke har satt på selv…

Det er uvant å ikke ha noen å gi en klem, eller bare det å ha noen å feste blikket på, for å forsikre seg om at man ikke er nettopp det – alene.

Det var noe med dette med å komme seg opp på hesten igjen etter et fall – ikke miste troen, ikke bli redd. Selv er jeg ingen av delene – bare litt nummen, litt trist, litt såret. Og jeg har en mistanke om at denne teksten kommer til å bli en metaforblanding av de helt store – det er midt på natten, og jeg er for trøtt til å tenke nøye igjennom tingene jeg skriver. Live with it! (Eller bare la være å lese – det er også en mulighet, har jeg hørt).

Jeg er lei meg, jeg er det. Jeg hadde vel et håp om at vi kanskje skulle kunne klare å redde oss i land. Det ble det dessverre ikke noe av, og jeg føler at jeg flyter fritt midt ute på det åpne havet, uten noen redning i sikte. Jeg har som regel alltid vært flink til å holde på “venninner” – folk jeg har hatt et veldig flørtete forhold til, som jeg på en måte har hatt gående på gress (take no offense, ladies – det er en sannhet, ingenting å lure på). Jeg har ikke gjort dette mens jeg har vært med Marianne. Joda, for all del – jeg er et flørtete vesen. Jeg flørter med alt og alle, egentlig. Men jeg har ikke lagt noen særlig vekt på om det har vært vellykket eller ikke. Jeg har ikke spart på telefonnummer, epostadresse, msn-adresser, etc. Jeg har liksom ikke følt at jeg har hatt noe behov for det. Akkurat nå kjennes det litt ut som om jeg har kuttet livlinen min…

Savnet etter noen å krype inntil når det er bikkjekaldt på soverommet er egentlig ikke overveldende, men det hadde vært fint å ha noen man kunne invitere over, som ikke tok ting for gitt, som ikke forventet noe annet enn der og da, og som var på samme stadie i livet som meg; altså fullstendig uten styring, uten kompass og uten tanker for hvor man ender opp i morgen. Uansvarlig? Godt mulig. Jeg er en gutt, kommer nok alltid til å være en gutt, og har lite til overs for A4-livet.

Life goes on, and all that. Jeg tenker i alle fall at jeg kommer til å gå på veggene etter maks 3 måneder… vi starter nedtellingen fra og med i morgen!

På spilleren: Billy Idol – Mony Mony

4 kommentarer

Lignende poster:

Opp og ned også litt bortetter…

Dec 25 2009

O, jul med din glede…

Postet kl.: 03:41 - med følgende tema: meg & mitt

Julaften er over i det ganske land.

Vi har spist masse god mat, åpnet gaver og sagt “oh” og “ah” og “tusen takk” og gitt uttrykk for vår takknemlighet.

For de aller fleste er dog ikke julaften noe særlig spesiell. God mat spiser man hele året, og gaver og ting får man som regel når man trenger dem, evt. kjøper tingene selv.

Joda, jeg er med på at julaften har mer betydning for mange enn som så, men jeg får likevel en følelse av at julaften faktisk er en handelstandens høytid, mer enn noe som er verdt å feire. Nå er jeg overhodet ikke i nærheten av å være kristen, så dette med å feire Jesus’ fødselsdag på en dato han uansett mest sannsynlig ikke ble født, blir for meg noe absurd.

Når vi ser på tradisjonene som vi omgir oss med på julaften, så blir det også litt påtatt – det meste av de “erkenorske” tradisjonene kommer utenfra. Som Aftenposten skriver i sin artikkel “Den unorske julen” 22. desember, så er det svært få “erkenorske” tradisjoner som har rot i Norge.

Så… hva skal en hedning som meg bruke som “knagg” til å henge julen på? Jeg velger som regel å feire jul av andre grunner enn de direkte gode. Jeg får gaver, det er jo alltid et pluss. Det er god mat, og det er for så vidt hyggelig med en familiemiddag, men når man har familien sin (dvs. mine foreldre) like i nærheten, og egentlig muligheten til å se de når som helst, så blir det ikke noe spesielt med det heller.

Så… jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver denne posten – julen er som regel hyggelig den – det er ikke det at jeg egentlig har noe å klage på. Det er kanskje mest det at jeg savner julen fra da jeg var yngre, og det faktisk var spennende å finne alle pakkene under treet, det var snakk om å treffe familie man ikke hadde sett på lenge, og være sammen mange i juletiden. Kanskje det er de tradisjonene som forsvant jeg faktisk savner?

2 kommentarer

Lignende poster:

Vinterdvalen overstått!

Sep 14 2009

Valg ’09 – hva skal man stemme?

Postet kl.: 07:47 - med følgende tema: meg & mitt,nyhetsbilde,observasjoner

Jeg har lurt en del på det de siste dagene. Hva jeg skal stemme i år. Og jeg har landet på en ganske så egoistisk konklusjon, vil nok mange si. Nei, jeg skal ikke være sofasitter. Jeg har tenkt å bruke stemmeretten min. Det er vel mer grunnene for at jeg stemmer slik jeg gjør som er egoistiske.

Jeg kommer til å stemme FrP. Jeg er ikke rasist, og jeg er av dem som mener at FrP heller ikke er rasistisk,selv om de gjør sitt beste for å bruke populisme og fremmedhat for å trekke til seg velgere. Men jeg mener FrP har rett i mange av de andre sakene sine. Jeg har lyst til å se hva de klarer å få til i styringsposisjon. Jeg er lei av de rødgrønne – neida, de har ikke gjort en alt for ille jobb, de har ikke det. Men jeg har lyst på noe nytt. Jeg har lyst til å se hva FrP kan få til, og om de vil klare å være såpass friske i frasparket fra styringsposisjon som fra opposisjon. (Jeg tviler sterkt på det).

“Men hva om FrP kjører hele landet på dunken!” – vel, FrP kommer ikke til å sitte i en ettpartiregjerning. Det kommer til å være noen der til å holde styr på dem. Og ærlig talt – Norge har brukt oljefondet som sovepute i mange, mange år nå. Jada, det er flott at vi har penger i banken. Og jada, vi må være forsiktige, og ikke bruke over evne – det vil føre til inflasjon og det som verre er. Men kjære dere alle sammen – Norge har en bunnsolid økonomi – vi er dog veldig flinke til å spare oss til fant. Jada, jeg vil også gjerne ha det komfortabelt når jeg blir gammel og trenger hjelp. Men å basere seg på at vi skal spare pengene til vi en gang muligens trenger dem, er vel kanskje å tenke litt defensivt. Jeg tror ikke FrP er helt i mål nå det gjelder sine økonomipolitikk, men jeg mener at i alle fall en del av tingene de foreslår kan være gjennomførbare.

Jeg har rett og slett lyst til å se en blågrå-regjering. Jeg har lyst til at de skal få lov å vise om de kan eller ikke. Derfor sier jeg at jeg er egoistisk. Jeg bryr meg egentlig ikke om småbarnsforeldre, skolemåltider, gratis lærebøker til alle – jeg er ferdig med skolen, og jeg har ikke unger. Jeg er ikke så veldig bekymret for FrPs begravning av kunstmidler heller – greit nok, vi får kanskje litt mindre kunst og kunstnere – jeg er faktisk ikke så opptatt av det heller – kunstnere i Norge lider ikke under harde kår – og trenger vi virkelig 9 timer+ lange oppsetninger av Vildanden? Ikke for min del…

Jeg er egoistisk, jeg innrømmer det. Jeg er også kynisk, og har en fasinasjon for galgenhumor og “the underdogs” – i dette tilfellet “folkepartiet” FrP. Nå har Jens og gjengen vist at de kan gjøre en ok jobb, uten alt for mye kludder (greit nok, enkelte blemmer har det jo være, vi kan ikke stikke det under en stol), men de har vel ikke akkurat gjort de enorme endringene. Jeg tviler sterkt på at det vil skje enorme endringer med FrP ved roret heller, men for å si det med Jack Sparrow:

Ah-ha! So, we’ve established my proposal as sound in principle. Now, we’re just haggling over price.

Prisen vi må betale? Muligheten for at FrP kjører landet på dunken i løpet av fire år. Skulle de klare det, så hatten av til dem for det! Jeg, personlig, ville synes det ville være en ganske imponerende bedrift.

1 kommentar

Lignende poster:

Jul 28 2009

Ut på sykkeltur…

Postet kl.: 07:55 - med følgende tema: fritidsaktiviteter,meg & mitt

Jepp. Det er 99% i boks. Erke-nerden, sofasliteren uten noen overmann, slappfisken av dimensjoner, med andre ord: jeg! skal sykle Rallarvegen! Nå kan man jo lure litt på hva i all verden som får meg til å sette i gang slike splitter pine galne tendenser, og det svarer jeg gjerne på!

Det har seg nemlig slik at man har venner. Venner som har normale jobber, og dermed også forsøker å sette pris på ferie og fritid. Ettersom nevnte venner også gjerne lyder betegnelsen “sofagris” til vanlig, kom det altså frem noen ønsker om å faktisk gjøre noe denne ferien. Som f.eks. å sykle Rallarvegen. Det at venner verken har sykler eller overlegen fysisk form, det er da tydeligvis likegyldig.

Så, min herværende bedre halvdel sier “jada”, jeg sier “mnja… ok da” og vips, så er man i gang. Som om man ikke visste bedre, sånn egentlig. Så nå har man handlet telt og sovepose og ditt og datt og enda litt til, og gjort harde innhugg på kontoen som man hadde håpet skulle overleve en måned eller to til, og bestemt seg for at en midtuketur begynnende onsdag 29. juli (jada, det er i morgen, det!) er tingen.

Jeg gruer vettet av meg! Samtidig som jeg egentlig tror dette kan bli ganske så artig! Jeg kommer så klart ikke til å kunne gå på en uke etterpå, men det er vel ikke så farlig! Sa jeg ikke nettopp at jeg er en sofagris, da?

1 kommentar

Lignende poster:

Apr 14 2009

Listende skygger…

Postet kl.: 06:10 - med følgende tema: meg & mitt,observasjoner,skriblerier

Enkelte ganger, når livet går en i mot, så er noe av det viktigste at man kan sette ord på det som skjer, skrike ut, skrive, snakke med noen, i hvert fall gjøre noe som får en til ikke å grave seg dypere ned i mismotet.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe slikt, akkurat nå. Men, av hensyn til mange, mange andre, så kan jeg ikke det. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, eller for den de ikke kan – jeg har ikke undertegnet noen taushetserklæring, men det var dette med å ha respekt for andre, og det de føler og brenner for!

Innimellom føler jeg at gode ting ikke skjer meg. Eller, mer korrekt, at gode ting skjer, men at Universet ™ kjapt bestemmer seg for å gjenopprette den kosmiske balansen, og dermed trer en-eller-annen-form-for-dritt nedover livet mitt igjen.

Det føles ikke godt når ting man ikke ante eksisterte skal være med på å ødelegge for masse – kanskje mer enn jeg tror det vil, pr. i dag.

Selv om jeg fremstår som gretten og pessimistisk, så har jeg en absurd “optimisme” i meg – jeg tror liksom ikke på at ting går rett til helvete før jeg står med svovel opp under armhulene, og blir beordret til nok en runde med dansbandsundervisning. Galgenhumor, ja. Riktig. Masse av det. Innimellom er det dessverre ikke nok.

Tittelen på posten var egentlig noe som bare datt ned i hodet mitt – det har liten eller ingen sammenheng med innholdet i posten. Jeg føler likevel at det til tider føles slik – at det er noen som lusker og lister rundt om, som planlegger og ødelegger, og som dedikerer sin eksistens (jeg vil ikke kalle det “liv”) til å skape problemer. Ikke bare for meg, for all del – for alle, i varierende grad. Men så har de noen favoritter, da…

Det som er verst er likevel at jeg ikke har noen andre å skylde på enn min egen manglende oversikt.

Noen som har et nattlys og en klem å gi bort?

Ingen kommentarer

Lignende poster:

Feb 17 2009

R.I.P. King

Postet kl.: 13:46 - med følgende tema: meg & mitt

I går kveld, kl. 18.46, ble hunden vår, King avlivet. Han var gammel, 14 år ca. (ettersom vi fikk ham som en halvvill hundevalp av ukjent alder, så regner vi at han var ca. et halvt år da vi fikk ham).

Det var egentlig ikke så trist som jeg hadde trodd – man vet at det er det beste for hunden, selv om det er uvant å ikke høre tassingen over gulvet, eller små skarpe bjeff når han hørte eller så noe utenfor.

Ikke at det egentlig er min hund. Det er nok mer pappas hund. Det har det hele tiden vært, og jeg tror nok pappa tok det hele mye tyngre enn jeg.

Jeg forsøkte å finne et bilde av ham, men jeg tror de fleste bildene er tatt med godt gammeldags analogt kamera, og de bildene har jeg ikke tilgjengelig. Men man kan jo se for seg en liten hund, ca. 40-50 cm skulderhøyde, gulbrun i pelsen, rufsete som en terrier, og egentlig ikke den vakreste hunden i verden. Han var ganske mannevond egentlig, tålte ikke unger, barnevogner, syklister, folk på rulleskøyter eller i det hele tatt ganske mange mennesker. Desto bedre var det når han “godkjente” noen.

Jeg har alltid ment at det å ha hund ikke bare innebærer et ansvar for å ta godt vare på hunden mens den er frisk og rask, men også å vite når det er på tide å si farvel. Det gikk nok litt lenge før vi avsluttet livet til King. Han ble mer og mer giktisk, og både syn og hørsel var dårlig. Jeg tror likevel han hadde det ganske bra, bortskjemt som få.

Jeg kommer nok til å savne ham litt, jeg innrømmer det. Lille, rarre sinnataggen.

5 kommentarer

Lignende poster:

Feb 6 2009

NAV – inkompetanse og sendrektighet

Postet kl.: 07:28 - med følgende tema: meg & mitt

Velvel. 12. desember i fjor leverte jeg inn en søknad om dagpenger, ettersom jeg var uten jobb, arbeidssøkende, og trengte noe å leve av. For et par dager siden, ca. 4. februar, fikk jeg svar tilsendt i posten: “Din søknad om dagpenger, levert 12.12.08 er avslått”.

Begrunnelsen? At jeg ikke var å regne som “reell arbeidssøker”, med referanse til et par paragrafer i Trygdeloven. Jotakk, NAV, jeg vet jeg har fysiske begrensinger på hvilke typer arbeid jeg kan ta – derfra til å si at jeg ikke er “reell arbeidssøker” viser bare hvor firkantet systemet kan være.

Det morsomste med det hele var jo at jeg faktisk var ærlig i søknaden, og skrev hvilke begrensinger jeg hadde – etter råd fra konsulenten hos NAV. Da jeg spurte om de trengte mer informasjon, bl.a. legeerklæringer (noe de egentlig bør ha i systemet, siden jeg har vært igjennom kværna før), så sa han at nei, det burde gå bra, og at dersom de trengte mer dokumentasjon, så ville de etterspørre dette. Vel, jeg har ikke hørt noenting fra NAV jeg, i den perioden jeg har ventet på vedtaket. Ikke et ord. De har brukt nesten 2 måneder på å fortelle meg at jeg ikke er berettiget til støtte!

Jeg blir så eitrandes forbanna på inkompetente saksbehandlere, lang ventetid på svar (merk at jeg har 6 ukers klagefrist – jeg lurer på hva beskjeden blir om jeg går over den tiden, og unnskylder det med “beklager, jeg er så opptatt og overarbeidet for tiden, så jeg har rett og slett ikke hatt tid…”), samt fullstendig mangel på kommunikasjon mellom NAV og meg i perioden. Merk at jeg har tatt kontakt med NAV for å høre hva som skjer, og om de trengte mer dokumentasjon, og alt jeg fikk tilbake var et standardsvar om at “ting kunne dessverre ta noe mer tid enn de ønsket, og at gjeldende behandlingstid var på mellom 6 og 7 uker”.

junkfoodjunkie.no

Jeg, en sutrepave

Lignende poster:

Dubai, here I come!

Lignende poster:

Diabetes og det å leve alene

Lignende poster:

En periode er over, ukjent farvann venter

Lignende poster:

O, jul med din glede…

Lignende poster:

Valg ’09 – hva skal man stemme?

Lignende poster:

Ut på sykkeltur…

Lignende poster:

Listende skygger…

Lignende poster:

R.I.P. King

Lignende poster:

NAV – inkompetanse og sendrektighet

Lignende poster:

Arkiv

Kategorier

Link it up!

PS! I Blog You!

WP-plugins

Abonnér på nye poster

DeviantArt: Todays Top Favs

Meta

Diverse statistikk og tjenester