Feb 13 2012

Den vanskelige kjærligheten + litt diverse

Postet kl.: 22:43 - med følgende tema: blogging,meg & mitt

 

Nå er det et par uker siden jeg ble singel. Valentinesdag og annet møl hjelper ikke på, det må sies, selv om jeg heldigvis ikke har blitt utsatt for enorme mengder reklame og pushing av blomter, bamser, hjerter og annet.

Når man fremdeles har følelser for exen, og skulle gjort alt for å få henne tilbake, så er det ekstra vanskelig å forholde seg til smilende, lykkelige par rundt om. Jeg unner alle mine venner alt godt, og synes det er flott at de har noen, men jeg hadde satt pris på noen gode råd ;) For enkelte virker det som om ting kommer så himla lett, hele tiden.

Ikke for det… enkelte av vennene mine er vel enda mer ute å kjøre enn meg på akkurat kjærlighetsplanet, så jeg skal vel ikke klage så altfor mye.

Jobbintervju i morgen, da. Det kan jo bli interessant. Forhåpentligvis ser de nytten i en døgnvill alt-mulig mann som kan altfor mye men som ikke har så veldig mange papirerå vise til. *krysser fingre*

Om man skal basere seg på tidligere erfaringer, så tyder det at jeg er singel på at jeg har relativt gode sjanser. For å ta en kvikk recap (kun langvarige forhold er tatt med): Første kjæresten, for det meste uten jobb, blir dumpet, får jobb ganske kjapt. Mister den jobben igjen (var egentlig bare et vikariat), får kjæreste nummer 2. Går arbeidsledig en stund, for så å få nye jobb, mens forholdet skranter. Forholdet avsluttes, og jeg fortsetter å jobbe i halvannet år. På den tiden får jeg meg ny kjæreste, og har faktisk både jobb og kjæreste på en gang, en god stund.

Etter at både forholdet og jobben ble avsluttet, gikk jeg i hovedsak inn for å jobbe med eget firma, noe jeg fremdeles gjør. Men det er slitsomt å drive et lite firma i Norge. Lover og regler er ikke tilpasset småfirma, og papirarbeidet samt avgifter og kostnader gjør det lite lønnsomt i lengden. Dessverre, må man så klart si.

Jaja. Kjærligheten, arbeid, leilighet – alt er mer komplisert enn man ønsker seg, ofte. Noen som har noen kjappe tips til “hvordan gjøre hverdagen enkel”? :)

Share/Bookmark

Ingen kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Apr 22 2011

Voksen-#fail

Postet kl.: 04:37 - med følgende tema: meg & mitt,observasjoner

 

Jeg fyller 33 i år en gang. Det skulle bety noe slikt som at jeg har levd ca. 40% av livet mitt, og at jeg nok skulle hatt en del flere ting på stell enn jeg har.

En solid jobb, nei en karriere, med god lønn, interessante arbeidsoppgaver og frynsegoder så det holder.

Jeg skulle hatt lappen, og en stasjonsvogn, samt et rommelig hus med plass til en hel liten familie. Ikke minst skulle jeg hatt lyst på en familie.

Jeg skulle vært mer eller mindre gjeldfri, eller i alle fall bare sloss med huslån og billån, og invitert på grillparties i hagen hver sommer.

Jeg skulle vært gift, og konen min skulle hatt en god jobb, og vi skulle ønsket oss barn, eller allerede hatt et par, samt en hund eller et par katter.

Jeg skulle ikke lenger vært interessert i videospill og data i så stor grad som jeg er, jeg skulle gått og lagt meg i rimelig tid for å orke å stå opp kl. 6.30 hver morgen, dusje, drikke kaffe og spise en kjapp frokost, før jeg kjørte til jobben.

Jeg skulle hatt kontroll på alt av regninger og regler og reguleringer, jeg skulle hatt peiling på hva som er bra, og hva som er middelmådig av vinene på Vinmonopolet, og aller helst hatt en liten ansamling av de beste i kjelleren.

Alle disse tingene er “voksenting”, føler jeg. Jeg føler samtidig at jeg ikke er i nærheten. På noen punkter. Og jeg tviler egentlig på at jeg noensinne vil komme inn i en sedat voksentilværelse.

Jeg vet ikke om det er en entydig dårlig ting, jeg gjør ikke det. Samtidig føler jeg at mange rundt meg er etablerte, vellykkede mennesker, som fungerer fint i samfunnet, har pene, ryddige hjem, og som generelt har vært sammen med sin utkårede (gift eller ikke) i mange, mange år.

Og jeg vet ikke om jeg er misunnelig eller bare ønsker dem lykke til, før jeg halter videre inn i fremtiden min. Jeg aner faktisk ikke.

Jeg kan ikke se for meg at jeg ender opp med en A4-tilværelse med det første. I natt ble det klart at mine planer om å i alle fall nærme meg A4-tilværelsen ble grundig torpedert, noe som igjen gjør at jeg må ta noen avgjørelser ang. min egen fremtid, og om jeg skal forsøke å jage den mulige A4-tilværelsen (som mest sannsynlig er A5 med enkelte små papirbiter stikkende ut på tilfeldige plasser), eller bare innse at den er tapt, og gå videre på andre stier.

Det hadde vært enkelt om man hadde valgt A4 for mange år siden, det skal i alle fall sies…

Ingen kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Apr 15 2011

Hva skriver man om?

Postet kl.: 03:17 - med følgende tema: debatt,meg & mitt,observasjoner

 

Jeg har mistet blog-mojoen min. Så totalt og til de grader at jeg har vurdert å legge ned hele greien. Men så drypper det inn en kommentar, eller jeg får en akutt skrivekløe (som forsvinner like fort som den kom), og jeg ender opp med å ikke slette bloggen likevel. Mye pga. at jeg ikke aner hva jeg egentlig skulle gjort med domenet, om jeg kvittet meg med bloggen.

Patetisk? Jeppda, er da klar over det!

Jeg har en følelse av at jeg burde skrive om så mange ting! Problemet er at det meste allerede er skrevet om, av andre, så utrolig mye bedre enn jeg hadde klart å få til.

Ikke finner jeg noe særlig å engasjere meg i heller. DLD var jo en ting, men ettersom Høyre feiget ut og bøyde seg fremover og sa værsågod til AP, så ble det også en ganske kort kamp – jeg vet at krigen ikke er over ennå, men jeg må nok innse faktum, og det er at de som har vett nok til å skjønne hvilket overgrep DLD er mot det norske folk, dessverre var i mindretall, og har tapt. Velkommen til 1984.

Ellers ser jeg at norske medier har ropt høyt om at Spotify nå skal påtvinge betaling til sine brukere (etter en viss tid, i alle fall) – og jeg ser ikke problemet der heller. Det koster mellom 50 og 100 kroner i måneden. Om du seriøst ikke har råd til det, så bør du kanskje revurdere inntektskildene dine, evt. pengebruken. Stop whining already!

Japan eksploderte, knaket i sammenføyningene og ble selvlysende mer eller mindre over natten for noen uker siden. Selv om jeg har tilbrakt måneder av livet mitt der, så klarte jeg ikke å engasjere meg over det heller. Jeg kjenner det japanske lynnet – jeg har ingen tvil om at de vil komme seg, relativt fort. Japanere er vant til motgang, og skjønner ikke ordene “gi opp”. Så, nei, jeg skrev ikke noe om det heller.

Ellers er det ski meg her, fotball meg der, vær overalt, og i det hele tatt så går verden videre, som den vanligvis gjør – og alt jeg klarer å bekymre meg over er hva jeg skal finne på når TV-seriene jeg følger med på tar sommerferie.

Ja, det, også det faktum at jeg har planer om å flytte til Wales i løpet av høsten da. Akkurat det kan bli spennende. Litt for, i forhold til hva jeg finner akseptabelt når det gjelder spenningsnivå. Men det blir gøy også – ikke minst får jeg faktisk se kjæresten mer enn en uke eller to av gangen. Så spørs det om man får seg en brukbar jobb – det hadde vært greit med litt inntekt også, gjerne noe som ikke involverer at jeg jobber for Tesco…

Av andre ting, så kan vi jo si det slik at jeg også kommer til å gi opp leiligheten i nærmeste fremtid. Jeg flytter hjem til foreldrene mine. Jada, det suger. Det suger så innforj*vlig. Men jeg sparer en haug med penger på det, og det betyr at jeg faktisk kanskje kan bygge opp litt kapital før jeg flytter til England. Hadde jo vært fint!

Sånn. Da har man i alle fall skrevet noe, selv om det ikke har noen som helst sammenheng, eller er velformulert, eller har noen dypere mening.

Ingen kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Dec 5 2010

Ingen jul uten…?

Postet kl.: 13:12 - med følgende tema: meg & mitt

 

Det nærmer seg jul. I den forbindelse har jeg tenkt litt over hva jeg føler jeg “trenger” for å få en skikkelig jul. Og jeg har kommet frem til at det slett ikke er særlig mye.

I den forbindelse har jeg også kommet frem til at jeg ikke er noen stor tilhenger av tradisjoner, og føler lite ved enkelte ting som mangler, eller som er forskjellige fra tidligere år. Jeg vet jo at dette ikke er slik de aller fleste tenker – i hvert fall ikke slik jeg oppfatter det. Det virker som om juletradisjoner er svært viktig for folk flest.

Selvsagt har jeg noen få ting som jeg liker at skjer hver jul – jeg feirer som regel jul hjemme hos mine foreldre (eller, dersom det skulle være aktuelt, hjemme hos min kjærestes foreldre), og i den forbindelse er det så klart enkelte ting som er viktigere enn andre, men jeg har ingen egne tradisjoner, og heller ikke noe stort behov for å etablere noen – jeg trives egentlig ganske greit med å ikke ha julepynt e.l., og ikke trenge å tenke ekstra på å fikse ting til jul.

Det er som sagt noen få ting, men det er for det meste ting som er hjemme hos mine foreldre, og som mamma tar seg av når hun går i vinkel og fikser til jul.

Jeg har egentlig bare en ting jeg ønsker meg til hver eneste julaften – og det er et julekortmotiv med snø. Jeg er ikke noen fan av snø i det hele tatt, men jeg synes det skal være masse snø to dager i året: julaften og nyttårsaften!

Ingen kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Oct 11 2010

Filmanmeldelse: Oppsamlingsheat

Postet kl.: 09:19 - med følgende tema: fritidsaktiviteter,meg & mitt,underholdning

 

Jepp. Det har vært stille på filmanmeldelsesfronten i det siste. Tenkte jeg skulle line opp en del filmer nå, siden jeg har vært så slapp med det, og tar derfor med en del filmer som nå begynner å bli ganske foreldet hvis man tenker filmanmeldelse som nyhetsformidling, men ok…

Vi begynner med den filmen som er lengst tilbake på listen over filmer jeg husker over de jeg har sett i det siste:

Inception. Denne filmen var meget, meget bra. En av de beste sci-fi-filmene jeg har sett på lenge. Jada, jeg vet at mange ikke forbinder den hovedsaklig med sci-fi, men for meg er hele konseptet ganske… nettopp sci-fi. Den minner meg sterkt om et par andre noe tilårskomne favoritter: The Thirteenth Floor og eXistenZ.

Inception Movie PosterInception Filmplakat
Og et par til som jeg dessverre ikke husker navnet på i farten. Castingen er glimrende, og DiCaprio viser igjen at han faktisk er en meget god skuespiller, når han bare liker det han holder på med. I det store og hele var jeg meget fornøyd med å ha tilbrakt over 2 timer i kinostolen med å se denne filmen. Det var vel verdt både tids- og pengebruk, og denne kommer garantert til å havne i filmhyllen når den tid kommer.

Deretter kommer vi til Scott Pilgrim vs. the World. Dette var egentlig årets overraskelse. Jeg så traileren, og tenkte “jo, ja, kanskje?” – jeg var egentlig redd for at det skulle bli for teit, for overdrevet, for barnslig, og rett og slett ikke morsomt (ja, jeg har et litt anstrengt forhold til “morsomme” filmer, mest fordi jeg sjelden synes de er særlig morsomme – kresen på humor, ja). Jeg tok heldigvis feil.

Scott Pilgrim vs. the World PosterScott Pilgrim vs. the World Filmplakat
Filmskaperne har klart å balansere meget hårfint på en tilnærmet genial nerdehumorlinje som treffer målgruppen rett i hjertet. Eller hva sier man til talløse anime-, videospill-, popkulturelle- og musikkreferanser, som ikke føles påklistret, men bare er en del av miljøet i filmen. Jeg har egentlig ikke noe å sammenligne Scott Pilgrim vs. the World med, men at dette har all mulig sjanse til å bli en insta-klassiker hos de som har bikket noen-og-tyve, og gjerne 30-tallet og, det er jeg 100% sikker på. Igjen en film jeg på det sterkeste vil anbefale dersom du er bittelitt nerd, har spilt bittelitt videospill, liker litt teite historier fortalt på en fantastisk måte, eller bare liker gode gamle slåsselyder i tekstform presentert på skjermen!

Noen skuffelser dukker så klart også opp. Denne gangen var skuffelsen navngitt Legion og handler om den ganske klassiske onde mot gode-problemstillingen – denne gangen er det engler som er både problemet og løsningen, men det er jo klart – ca. 99% av englene er jo bad-guys – det er jo helt logisk. Neida, filmen prøver ikke å late som om den gir noen som helst mening.

Legion Movie PosterLegion Filmplakat
Ikke bryr man seg om karakterene, ikke bryr man seg om hvem som vinner, og de eneste kule karakterene blir drept midtveis, så det hele er ganske meningsløst på de aller fleste plan. For ikke å snakke om at dersom en haug med engler først skal slåss, så ville jeg forventet bittelitt mer finesse, kvalitet og ikke minst kvantitet på ødeleggelsene. Legg til dertil håpløse skuespillere, en rekke elendige effekter, og du har litt over halvannen med drøvtygd søppel, og jeg vil gjerne ha den halvannen timen tilbake, takk. Eneste grunnen til at denne får terningkast 2 og ikke 1 er at jeg har sett en haug med filmer som er verre – så det betyr vel at den ikke skraper helt på bunnen, men det er søren meg ikke mange cm over.

Neste film jeg husker å ha sett er A-Team. Dette var en film jeg likte ganske godt. Det nye A-Team var slett ikke noen dårlig kopi av det gamle, og kvaliteten på skuespillerne var generelt høy. Man elsker gode gamle van’en, som fikk et alt for kort liv, så klart, man må bare elske Liam Neeson i en slik rolle, og

The A-Team Movie PosterThe A-Team filmplakat
ikke minst Sharlto Copley som den klin gærne Murdoch. Dessverre får ikke filmen mer enn terningkast 4 av meg, rett og slett fordi jeg satt og irriterte meg over en haug med logiske brister tvers igjennom hele filmen – det er godt mulig dette er et sleivspark til den gamle TV-serien, men TV-serien var ulogisk og hadde litt storyproblemer og kontinuitetsproblemer fordi de nesten ikke hadde noe budsjett – en megaproduksjon som dette forventer jeg i alle fall skal ha bittelittegranne evne til å halvveis forsøke å være i alle fall 3% realistiske, minst hvert 10ende minutt. Beklager folkens, men de bommet stygt på et par-tre ting i denne filmen, som fikk meg til å se litt rødt. Jeg har ingenting imot fallende tanks og slikt, det får heller være – det var langt flere andre ting som irriterte langt mer. Det betyr ikke at ikke filmen er underholdende – det er også artig å se Jessica Biel i en tøff rolle, og det er action hele veien – ikke mange dødpunkter her. Så skal du se en hjernedød actionfilm, se gjerne A-Team.

Neste stopp på listen over filmer jeg har sett nylig: Salt. Angelina Jolie er tilbake i en hardtslående actionfilm, der hun spiller en blanding av Mrs. Smith, Lara Croft og Fox. Altså en perfekt rolle for en av mine favoritter når det kommer til å spille kvinnelige actionroller. Salt er en okei film, den starter hardt, går så over i en treghet som ikke varer for lenge, og er deretter en ganske heseblesende

Salt Movie PosterSalt filmplakat
actionthriller hele veien til slutten. Filmen er ikke spesielt avansert, men aner konturene og lojaliteten til alle de involverte ganske tidlig i spillet, men det er fremdeles artig, og både Jolie og Liev Schreiber spiller glimrende. Jeg har savnet Jolie i en slik rolle, og denne kledde henne meget bra.

Siste for denne gang, Knight and Day. Hva skal man si om denne da… litt morsom, enkelte ok actionscener, men i det store og hele en skuffelse? Kanskje har det med at jeg ikke har sansen for Cameron Diaz. Hun spiller stadig vekk den keitete, litt sære jenta, og jeg vet ikke… jeg skulle ønske hun hadde litt mer å by på. Joda, for all del, hun utvikler seg vel til en ganske god amatørspion på

Knight and Day Movie PosterKnight and Day filmplakat
veien mot rulleteksten, men… nei. Ikke overbevisende i det hele tatt. Dette er jo en romantisk komedie, med enkelte actioninnslag (okei, mange actioninnslag) – og der kommer vi til den andre delen av problemet. Tom Cruise. Joda, for all del – mannen har en del solide filmer under beltet. Men denne… er nok ikke en av dem. Jeg tror jeg heller setter på Minority Report, eller en av Mission Impossible-filmene. Han virker uengasjert, og kjemien mellom ham og Diaz er heller ikke noe særlig. Storyen, dvs. unnskyldningen for at halvparten av verden opplever eksploderende biljakter, skyting på gatehjørnene mm. er heller ikke så altfor interessant, og det hele virker litt for lettvint sammenskrudd. Litt skuff altså, ettersom jeg faktisk hadde litt forventninger til denne filmen. Jeg tror den hadde gjort seg med en annen kvinnelig hovedrolle, som Cruise kunne hatt en bedre kjemi med, og muligens litt andre løsninger på enkelte scener. Dette blir litt for heseblesende, hjernedødt og uengasjerende til at jeg virkelig gidder.

Ingen kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Apr 8 2010

Jeg, en sutrepave

Postet kl.: 03:24 - med følgende tema: meg & mitt,teknologi

 

Om ikke overskriften var nok, så er dette altså en disclaimer: dette kommer til å være en sutrepost – selv om det muligens kommer enkelte lyspunkter på veien, og jeg har en tendens til å endre humør midt i posten, men foreløpig, altså, er dette en sutrepost! Bare så du vet det!

Hvorfor jeg sutrer? Si det. Det er jeg ikke engang sikker på selv. Men, for å ta det første først. Jeg tittet på forsiden på bloggen min her i dag. 5 av 6 poster er autoposter med “Siste ukes Tweets” – og selv de er ikke spesielt lange, siden jeg har ignorert Twitter i det siste. Fy meg. På så mange måter. Jeg har ikke gjort ferdig min flotte post som sammenlignet og anmeldte DumDum Boys (bra) og Raga Rockers’ (dårlig) konserter i Bergen, jeg har ikke gjort ferdig reiseskildringen av ferien min i Dubai, og jeg har ikke skrevet noe som helst eller engang funnet noe å engasjere meg i som har fått meg til å ville skrive noe som helst de siste ukene. Jeg har jo ikke lyst til å la bloggen dø heller, så noe må jo gjøres. Ergo, vi skriver en sutrepost! (Om dette bidrar til flere eller færre lesere velger jeg å ikke vurdere akkurat nå – for mye tankevirksomhet gjør bare at jeg blir distrahert igjen, og slutter å skrive sutrete blogposter).

Så, hva har man å sutre over da. Tja, si det. Egentlig har jeg jo ikke noe å sutre over. Jeg har nettopp kommet hjem fra en ukes tur til Dubai, all expenses paid, jeg har kjøpt meg en “ny” (okei, brukt, men ny for meg) laptop, en Lenovo T61, Lenovo T61 laptop - image courtesy of Notebookreview.comveldig fin og søt og kjapp og ikke minst solid, noe som trengs når den skal være med meg på tur hele tiden. Fine laptopen! Kjøpt på Computer Plaza i Dubai – med hele 6 måneders garanti… det eneste problemet er jo da at jeg må møte opp i butikken! Disse sleipe araberne, altså! Så… egentlig kan jeg ikke sutre om den turen. Den var egentlig flott! (Bilder kan du se på Facebook, dersom du ønsker (åpent galleri, så du trenger ikke konto eller å være innlogget)).

Men hjemkomsten kan jeg sutre litt om. Første problem: vi dro fra Dubai klokken 06.55 lokal tid. Da var klokken 04.45 i Amsterdam, og KLMs check-in hadde definitivt ikke åpnet da, eller for den del 2 timer tidligere, da vi sjekket inn i Dubai. Ergo måtte vi ta innsjekk på turen Amsterdam -> Bergen når vi kom til Schiphol. Greit nok, ikke noe problem – på turen ned hadde alt av self-check-in gått smertefritt og kjapt og greit, og vi hadde ingen problemer. Når vi kommer til Schiphol, så finner ikke automatene oss i det hele tatt – ikke reservasjonsnummer, pass, noenting. Køene foran transferdesken til KLM minner om russiske matkøer på 70-80 tallet, og etter å ha stått ca. 20 minutter i kø, med under en time til avgang, og en person nærmere vår tur, bestemte vi oss for bare å gå til gaten, og håpe på at noen kunne fikser der. Det gikk heldigvis bra, men det var nære på. Flyet til Bergen tok av noe forsinket, og vi kom vel frem til Bergen 20-30 minutter for sent. Ikke akkurat noe å grine for, men det var litt stress å måtte bruke den halvannen timen vi egentlig hadde til rådighet i Amsterdam til å springe stresset rundt på flyplassen. Ankomst Bergen, og hva skjer da? Joda, KLM har rotet bort kofferten min. Selv om den ble bekreftet for lasting da vi sjekket inn i gaten. Godt gjort, KLM, ekstrapoeng for den. Særlig siden alt av suvenirer og gaver vi kjøpte lå i den kofferten. Heldigvis fant de den igjen, og leverte på døren dagen etter. Noe som egentlig betyr at selv mine verste opplevelser fra turen ikke er noe å sutre om. Ingenting manglet, alt var helt. Bah… jeg forsøker, jeg gjør det. Men det er ikke så lett å finne noe å sutre om!

Sony Ericsson Xperia X10iVelvel… vi hopper bittelitt frem i tid. Minst en dag eller to. Jeg får ny mobil i Posten – som jeg faktisk kunne tatt med meg uten å betale, siden damen hos Posten leverte den ut uten å kreve betaling. Hadde jeg ikke skullet bruke dette postkontoret nærmest daglig, og hadde jeg ikke vært en så altfor ærlig sjel, så hadde jeg vel bare tatt den og gått. Men den gang ei. Dermed forsvant 3800 kroner der, sånn ca. På en ny skinnende Sony Ericsson Xperia X10i – i hvit utførelse. Hm. Nei. Ikke noe å sutre om det heller, egentlig. Bortsett fra at batteritiden på slike monstre er latterlig dårlig da. Alt går fremover med skremmende hastighet, bortsett fra batteriteknologi. Der virker det som om de strever med å holde seg på stedet hvil – i den grad at nyere apparater som krever mye mer strøm enn tidligere modeller har omtrent samme, eller til og med dårligere kapasitet – hvilket ikke akkurat er voldsomme fremskritt.

Så, her forleden dag, så fikk jeg plutselig en sånn råtten følelse. Jeg aner ikke helt hva det var, selv om jeg har mine mistanker, som går i retning litt malplassert sjalusi, litt uforløst savn og ikke gjengjeldt kjærlighet, og en masse annet følelsesmøl, som jeg egentlig ikke har noe sterkt behov for å ta og føle på. Emokid-style er egentlig ikke meg, men jeg føler jeg har vært både sutrete og grinete de siste par dagene, pga. dette her. Noe som gjør meg i enda dårligere og mer sutrete humør, for jeg kan faktisk ikke fordra å ikke være i stand til å bare ta ting som de kommer, uten å bry meg noe særlig (jada, jeg har fått høre en del ganger at jeg er ganske følelseskald – muligens er det en forsvarsmekanisme, men i såfall trenger den mekanismen litt olje og kjærlighet, for den funker ikke som den skal akkurat nå).

Hvilket minner meg på en annen ting – som da ligger noe lenger bak i tid. Jeg skulle egentlig møte Kristin Oudmayer i Bergen, og være med henne på Studentsenteret for å prate om Mobbeboka, som jeg har en tekst i. Dessverre skar dette seg, pga. litt dårlig kommunikasjon mellom de involverte, og jeg fikk ikke truffet Kristin, noe som var litt surt. Akkurat snakkingen på Studentsenteret klarte jeg meg egentlig fint uten, men det var fremdeles kjipt å måtte droppe avtalen.

Ellers driver jeg og diller med å få Bergen PC-hjelp2D Barcode til Bergen PC-hjelp - skann med mobilen og bruk denne for å gå til siden! til å gå rundt skikkelig, men det er ikke bare en dans på roser å være sin egen sjef. Greit nok at det gjør at man kan styre fravær og ferier og slikt helt etter eget forgodtbefinnende, men man blir også klar over hvor fantastisk dårlige rettigheter man har som sin egen sjef i Norges land. Det er egentlig ikke overraskende at de aller fleste enkeltmannsforetak som startes enten er sovende (gjerne opprettet for å få et org. nr. og skaffe seg et .no-domene), har liten aktivitet, eller legges ned etter relativt kort tid. Det er fullstendig latterlig at det ikke er lagt bedre til rette for etablerer i dette landet.

Så… hva har jeg kommet frem til i denne posten? Neppe så sutrete som jeg ville den skulle være, i alle fall. Men så feiler jeg ofte i å følge opp overskriftene. Egentlig har jeg kanskje kommet frem til at livet mitt ikke er så sutreverdig likevel – det er bare så mye enklere å være sutrete enn å faktisk gjøre noe med ting, og forsøke å få til positive endringer. Jeg har ikke helt kommet dithen at jeg har bestemt meg for å ta meg selv i nakken og hale meg opp og ut av tristessen, men forhåpentligvis nærmer det seg.

Og angående Dubai-post, DumDum Boys-anmeldelse, Raga Rockers-slakt og lignende ting, så kan det jo hende de kommer de og, i løpet av ikke alt for lang tid. Nå har jeg i alle fall klart å skrive 1300+ ord om alt og ingenting :)

Og, for de som er av typen tl;dr: Jeg har vært i Dubai, har ny laptop og mobil, og sutrer litt pga. emotendenser hos meg selv.

1 kommentar   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Mar 21 2010

Dubai, here I come!

Postet kl.: 22:55 - med følgende tema: fritidsaktiviteter,meg & mitt

 

Vel, teknisk sett så går ikke flyet før i morgen kl. 13.35, og først skal man til Amsterdam og Schiphol Airport, for så å ta turen videre til Paris og Charles De Gaulle, der vi skal vente i 4-5 timer før flyet tar oss videre til Dubai og Dubai International Airport.

Pappa har tatt på seg spanderbuksene, og spanderer en ukes ferietur til varmere strøk. Innimellom er jeg veldig glad i foreldrene mine, gitt ;)

Det blir deilig å bare leke turist – ingen agenda, ingen stress, ingenting som man gjøre.

Jeg har et par punkter jeg gjerne vil få med meg i Dubai da – som f.eks. verdens høyeste bygning, Burj Khalifa, SkiDubai, det innendørs skisenteret, mer enn et av de enorme handlesentrene, og jeg har store planer om å enten daffe ved et basseng eller ved en strand store deler av oppholdet.

En liten tur til de standard turistfellene blir det sikkert også – må jo i det minste få med seg Burj Al Arab selv om man ikke skal bo der :)

Dubai er så dekadent og forbi alt som med min beste vilje kan kalles “normalt” at det blir omtrent som å besøke en annen planet. Prosjektene i Dubai og visjonene om å være et land som nærmest kan markedsføre seg som en eneste stor fornøyelsespark fikk seg jo en liten trøkk for baugen tidligere i år, da de ikke lenger kunne betjene sine enorme lån, men… det var ikke verre enn at nabolandet kunne åpne lommene og hive ut litt “småpenger”… innimellom tviler jeg sterkt på at Bill Gates m.v. er verdens rikeste mann (jada, jeg vet en eller annen gikk forbi nylig, men likevel).

Gøy blir det uansett! Jeg planlegger å ta bilder så det holder, men vi får se hvor mye oppdateringer jeg orker å gjøre mens jeg er der nede. Laptopen jeg tar med meg er ikke spesielt

1 kommentar   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Jan 20 2010

Diabetes og det å leve alene

Postet kl.: 00:06 - med følgende tema: meg & mitt

 

Det å leve alene med diabetes er noe jeg faktisk omtrent ikke har gjort før. Ikke over lengre tid. Jeg skjønte i dag at jeg må skjerpe meg. Veldig. Jeg hadde en føling i dag, som faktisk var direkte skummel. Vanligvis har jeg noen som redder meg – som sørger for at jeg får noe å spise, at jeg får opp blodsukkeret og at ting går bra.

I dag var det ingen som kunne gjøre de tingene, utenom meg. Og jeg var definitivt ikke i form til å engang tenke klart. Jeg fikk heldigvis av meg pumpen, og da går ting seg til, etterhvert. Men det var skummelt. Jeg er ikke personen til å bli redd for ting, men akkurat i dag… var jeg faktisk redd.

Det gikk jo bra, men jeg har innsett at jeg må ta mer ansvar for meg selv. Jeg må sørge for å få orden på døgnrytmen min, jeg må sørge for å ta blodsukkeret mitt, få i meg mat.

Selvfølgeligheter, så klart, og noe jeg så klart burde vært (og egentlig er) klar over, men… ansvarsfullhet har aldri vært min sterke side. Velvel.

2 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Jan 18 2010

En periode er over, ukjent farvann venter

Postet kl.: 04:46 - med følgende tema: meg & mitt

 

Da er exen mer eller mindre ute av leiligheten. Hun har fått seg en liten leilighet ikke så altfor langt unna, men likevel langt nok til at vi ikke støter på hverandre på butikken. Jeg er alene i leiligheten, og det er… godt. Men stillheten tar litt på. Det er uvant, det å ikke høre små hundeføtter som løper rundt, Marianne som ber meg om å hente noe på kjøkkenet, musikk som jeg ikke har satt på selv…

Det er uvant å ikke ha noen å gi en klem, eller bare det å ha noen å feste blikket på, for å forsikre seg om at man ikke er nettopp det – alene.

Det var noe med dette med å komme seg opp på hesten igjen etter et fall – ikke miste troen, ikke bli redd. Selv er jeg ingen av delene – bare litt nummen, litt trist, litt såret. Og jeg har en mistanke om at denne teksten kommer til å bli en metaforblanding av de helt store – det er midt på natten, og jeg er for trøtt til å tenke nøye igjennom tingene jeg skriver. Live with it! (Eller bare la være å lese – det er også en mulighet, har jeg hørt).

Jeg er lei meg, jeg er det. Jeg hadde vel et håp om at vi kanskje skulle kunne klare å redde oss i land. Det ble det dessverre ikke noe av, og jeg føler at jeg flyter fritt midt ute på det åpne havet, uten noen redning i sikte. Jeg har som regel alltid vært flink til å holde på “venninner” – folk jeg har hatt et veldig flørtete forhold til, som jeg på en måte har hatt gående på gress (take no offense, ladies – det er en sannhet, ingenting å lure på). Jeg har ikke gjort dette mens jeg har vært med Marianne. Joda, for all del – jeg er et flørtete vesen. Jeg flørter med alt og alle, egentlig. Men jeg har ikke lagt noen særlig vekt på om det har vært vellykket eller ikke. Jeg har ikke spart på telefonnummer, epostadresse, msn-adresser, etc. Jeg har liksom ikke følt at jeg har hatt noe behov for det. Akkurat nå kjennes det litt ut som om jeg har kuttet livlinen min…

Savnet etter noen å krype inntil når det er bikkjekaldt på soverommet er egentlig ikke overveldende, men det hadde vært fint å ha noen man kunne invitere over, som ikke tok ting for gitt, som ikke forventet noe annet enn der og da, og som var på samme stadie i livet som meg; altså fullstendig uten styring, uten kompass og uten tanker for hvor man ender opp i morgen. Uansvarlig? Godt mulig. Jeg er en gutt, kommer nok alltid til å være en gutt, og har lite til overs for A4-livet.

Life goes on, and all that. Jeg tenker i alle fall at jeg kommer til å gå på veggene etter maks 3 måneder… vi starter nedtellingen fra og med i morgen!

På spilleren: Billy Idol – Mony Mony

4 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Dec 25 2009

O, jul med din glede…

Postet kl.: 03:41 - med følgende tema: meg & mitt

 

Julaften er over i det ganske land.

Vi har spist masse god mat, åpnet gaver og sagt “oh” og “ah” og “tusen takk” og gitt uttrykk for vår takknemlighet.

For de aller fleste er dog ikke julaften noe særlig spesiell. God mat spiser man hele året, og gaver og ting får man som regel når man trenger dem, evt. kjøper tingene selv.

Joda, jeg er med på at julaften har mer betydning for mange enn som så, men jeg får likevel en følelse av at julaften faktisk er en handelstandens høytid, mer enn noe som er verdt å feire. Nå er jeg overhodet ikke i nærheten av å være kristen, så dette med å feire Jesus’ fødselsdag på en dato han uansett mest sannsynlig ikke ble født, blir for meg noe absurd.

Når vi ser på tradisjonene som vi omgir oss med på julaften, så blir det også litt påtatt – det meste av de “erkenorske” tradisjonene kommer utenfra. Som Aftenposten skriver i sin artikkel “Den unorske julen” 22. desember, så er det svært få “erkenorske” tradisjoner som har rot i Norge.

Så… hva skal en hedning som meg bruke som “knagg” til å henge julen på? Jeg velger som regel å feire jul av andre grunner enn de direkte gode. Jeg får gaver, det er jo alltid et pluss. Det er god mat, og det er for så vidt hyggelig med en familiemiddag, men når man har familien sin (dvs. mine foreldre) like i nærheten, og egentlig muligheten til å se de når som helst, så blir det ikke noe spesielt med det heller.

Så… jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver denne posten – julen er som regel hyggelig den – det er ikke det at jeg egentlig har noe å klage på. Det er kanskje mest det at jeg savner julen fra da jeg var yngre, og det faktisk var spennende å finne alle pakkene under treet, det var snakk om å treffe familie man ikke hadde sett på lenge, og være sammen mange i juletiden. Kanskje det er de tradisjonene som forsvant jeg faktisk savner?

2 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Arkiv


Kategorier


Link it up!


PS! I Blog You!


WP-plugins