junkfoodjunkie.no

Det å leve alene med diabetes er noe jeg faktisk omtrent ikke har gjort før. Ikke over lengre tid. Jeg skjønte i dag at jeg må skjerpe meg. Veldig. Jeg hadde en føling i dag, som faktisk var direkte skummel. Vanligvis har jeg noen som redder meg – som sørger for at jeg får noe å spise, at jeg får opp blodsukkeret og at ting går bra.

I dag var det ingen som kunne gjøre de tingene, utenom meg. Og jeg var definitivt ikke i form til å engang tenke klart. Jeg fikk heldigvis av meg pumpen, og da går ting seg til, etterhvert. Men det var skummelt. Jeg er ikke personen til å bli redd for ting, men akkurat i dag… var jeg faktisk redd.

Det gikk jo bra, men jeg har innsett at jeg må ta mer ansvar for meg selv. Jeg må sørge for å få orden på døgnrytmen min, jeg må sørge for å ta blodsukkeret mitt, få i meg mat.

Selvfølgeligheter, så klart, og noe jeg så klart burde vært (og egentlig er) klar over, men… ansvarsfullhet har aldri vært min sterke side. Velvel.

2 kommentarer  

Lignende poster:

• Hvorfor skal man være så forbanna sunn hele tiden?

Da er exen mer eller mindre ute av leiligheten. Hun har fått seg en liten leilighet ikke så altfor langt unna, men likevel langt nok til at vi ikke støter på hverandre på butikken. Jeg er alene i leiligheten, og det er… godt. Men stillheten tar litt på. Det er uvant, det å ikke høre små hundeføtter som løper rundt, Marianne som ber meg om å hente noe på kjøkkenet, musikk som jeg ikke har satt på selv…

Det er uvant å ikke ha noen å gi en klem, eller bare det å ha noen å feste blikket på, for å forsikre seg om at man ikke er nettopp det – alene.

Det var noe med dette med å komme seg opp på hesten igjen etter et fall – ikke miste troen, ikke bli redd. Selv er jeg ingen av delene – bare litt nummen, litt trist, litt såret. Og jeg har en mistanke om at denne teksten kommer til å bli en metaforblanding av de helt store – det er midt på natten, og jeg er for trøtt til å tenke nøye igjennom tingene jeg skriver. Live with it! (Eller bare la være å lese – det er også en mulighet, har jeg hørt).

Jeg er lei meg, jeg er det. Jeg hadde vel et håp om at vi kanskje skulle kunne klare å redde oss i land. Det ble det dessverre ikke noe av, og jeg føler at jeg flyter fritt midt ute på det åpne havet, uten noen redning i sikte. Jeg har som regel alltid vært flink til å holde på “venninner” – folk jeg har hatt et veldig flørtete forhold til, som jeg på en måte har hatt gående på gress (take no offense, ladies – det er en sannhet, ingenting å lure på). Jeg har ikke gjort dette mens jeg har vært med Marianne. Joda, for all del – jeg er et flørtete vesen. Jeg flørter med alt og alle, egentlig. Men jeg har ikke lagt noen særlig vekt på om det har vært vellykket eller ikke. Jeg har ikke spart på telefonnummer, epostadresse, msn-adresser, etc. Jeg har liksom ikke følt at jeg har hatt noe behov for det. Akkurat nå kjennes det litt ut som om jeg har kuttet livlinen min…

Savnet etter noen å krype inntil når det er bikkjekaldt på soverommet er egentlig ikke overveldende, men det hadde vært fint å ha noen man kunne invitere over, som ikke tok ting for gitt, som ikke forventet noe annet enn der og da, og som var på samme stadie i livet som meg; altså fullstendig uten styring, uten kompass og uten tanker for hvor man ender opp i morgen. Uansvarlig? Godt mulig. Jeg er en gutt, kommer nok alltid til å være en gutt, og har lite til overs for A4-livet.

Life goes on, and all that. Jeg tenker i alle fall at jeg kommer til å gå på veggene etter maks 3 måneder… vi starter nedtellingen fra og med i morgen!

På spilleren: Billy Idol – Mony Mony

4 kommentarer  

Lignende poster:

• Opp og ned også litt bortetter…

Julaften er over i det ganske land.

Vi har spist masse god mat, åpnet gaver og sagt “oh” og “ah” og “tusen takk” og gitt uttrykk for vår takknemlighet.

For de aller fleste er dog ikke julaften noe særlig spesiell. God mat spiser man hele året, og gaver og ting får man som regel når man trenger dem, evt. kjøper tingene selv.

Joda, jeg er med på at julaften har mer betydning for mange enn som så, men jeg får likevel en følelse av at julaften faktisk er en handelstandens høytid, mer enn noe som er verdt å feire. Nå er jeg overhodet ikke i nærheten av å være kristen, så dette med å feire Jesus’ fødselsdag på en dato han uansett mest sannsynlig ikke ble født, blir for meg noe absurd.

Når vi ser på tradisjonene som vi omgir oss med på julaften, så blir det også litt påtatt – det meste av de “erkenorske” tradisjonene kommer utenfra. Som Aftenposten skriver i sin artikkel “Den unorske julen” 22. desember, så er det svært få “erkenorske” tradisjoner som har rot i Norge.

Så… hva skal en hedning som meg bruke som “knagg” til å henge julen på? Jeg velger som regel å feire jul av andre grunner enn de direkte gode. Jeg får gaver, det er jo alltid et pluss. Det er god mat, og det er for så vidt hyggelig med en familiemiddag, men når man har familien sin (dvs. mine foreldre) like i nærheten, og egentlig muligheten til å se de når som helst, så blir det ikke noe spesielt med det heller.

Så… jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver denne posten – julen er som regel hyggelig den – det er ikke det at jeg egentlig har noe å klage på. Det er kanskje mest det at jeg savner julen fra da jeg var yngre, og det faktisk var spennende å finne alle pakkene under treet, det var snakk om å treffe familie man ikke hadde sett på lenge, og være sammen mange i juletiden. Kanskje det er de tradisjonene som forsvant jeg faktisk savner?

2 kommentarer  

Lignende poster:

• Vinterdvalen overstått!

Jeg har lurt en del på det de siste dagene. Hva jeg skal stemme i år. Og jeg har landet på en ganske så egoistisk konklusjon, vil nok mange si. Nei, jeg skal ikke være sofasitter. Jeg har tenkt å bruke stemmeretten min. Det er vel mer grunnene for at jeg stemmer slik jeg gjør som er egoistiske.

Jeg kommer til å stemme FrP. Jeg er ikke rasist, og jeg er av dem som mener at FrP heller ikke er rasistisk,selv om de gjør sitt beste for å bruke populisme og fremmedhat for å trekke til seg velgere. Men jeg mener FrP har rett i mange av de andre sakene sine. Jeg har lyst til å se hva de klarer å få til i styringsposisjon. Jeg er lei av de rødgrønne – neida, de har ikke gjort en alt for ille jobb, de har ikke det. Men jeg har lyst på noe nytt. Jeg har lyst til å se hva FrP kan få til, og om de vil klare å være såpass friske i frasparket fra styringsposisjon som fra opposisjon. (Jeg tviler sterkt på det).

“Men hva om FrP kjører hele landet på dunken!” – vel, FrP kommer ikke til å sitte i en ettpartiregjerning. Det kommer til å være noen der til å holde styr på dem. Og ærlig talt – Norge har brukt oljefondet som sovepute i mange, mange år nå. Jada, det er flott at vi har penger i banken. Og jada, vi må være forsiktige, og ikke bruke over evne – det vil føre til inflasjon og det som verre er. Men kjære dere alle sammen – Norge har en bunnsolid økonomi – vi er dog veldig flinke til å spare oss til fant. Jada, jeg vil også gjerne ha det komfortabelt når jeg blir gammel og trenger hjelp. Men å basere seg på at vi skal spare pengene til vi en gang muligens trenger dem, er vel kanskje å tenke litt defensivt. Jeg tror ikke FrP er helt i mål nå det gjelder sine økonomipolitikk, men jeg mener at i alle fall en del av tingene de foreslår kan være gjennomførbare.

Jeg har rett og slett lyst til å se en blågrå-regjering. Jeg har lyst til at de skal få lov å vise om de kan eller ikke. Derfor sier jeg at jeg er egoistisk. Jeg bryr meg egentlig ikke om småbarnsforeldre, skolemåltider, gratis lærebøker til alle – jeg er ferdig med skolen, og jeg har ikke unger. Jeg er ikke så veldig bekymret for FrPs begravning av kunstmidler heller – greit nok, vi får kanskje litt mindre kunst og kunstnere – jeg er faktisk ikke så opptatt av det heller – kunstnere i Norge lider ikke under harde kår – og trenger vi virkelig 9 timer+ lange oppsetninger av Vildanden? Ikke for min del…

Jeg er egoistisk, jeg innrømmer det. Jeg er også kynisk, og har en fasinasjon for galgenhumor og “the underdogs” – i dette tilfellet “folkepartiet” FrP. Nå har Jens og gjengen vist at de kan gjøre en ok jobb, uten alt for mye kludder (greit nok, enkelte blemmer har det jo være, vi kan ikke stikke det under en stol), men de har vel ikke akkurat gjort de enorme endringene. Jeg tviler sterkt på at det vil skje enorme endringer med FrP ved roret heller, men for å si det med Jack Sparrow:

Ah-ha! So, we’ve established my proposal as sound in principle. Now, we’re just haggling over price.

Prisen vi må betale? Muligheten for at FrP kjører landet på dunken i løpet av fire år. Skulle de klare det, så hatten av til dem for det! Jeg, personlig, ville synes det ville være en ganske imponerende bedrift.

1 kommentar  

Lignende poster:

• Det er slikt som får meg til å stemme FRP
• Høyresiden på fremmarsj!
• Jeg lurer på en ting…
• Geriatriske pasienter i det hvite hus

Jepp. Det er 99% i boks. Erke-nerden, sofasliteren uten noen overmann, slappfisken av dimensjoner, med andre ord: jeg! skal sykle Rallarvegen! Nå kan man jo lure litt på hva i all verden som får meg til å sette i gang slike splitter pine galne tendenser, og det svarer jeg gjerne på!

Det har seg nemlig slik at man har venner. Venner som har normale jobber, og dermed også forsøker å sette pris på ferie og fritid. Ettersom nevnte venner også gjerne lyder betegnelsen “sofagris” til vanlig, kom det altså frem noen ønsker om å faktisk gjøre noe denne ferien. Som f.eks. å sykle Rallarvegen. Det at venner verken har sykler eller overlegen fysisk form, det er da tydeligvis likegyldig.

Så, min herværende bedre halvdel sier “jada”, jeg sier “mnja… ok da” og vips, så er man i gang. Som om man ikke visste bedre, sånn egentlig. Så nå har man handlet telt og sovepose og ditt og datt og enda litt til, og gjort harde innhugg på kontoen som man hadde håpet skulle overleve en måned eller to til, og bestemt seg for at en midtuketur begynnende onsdag 29. juli (jada, det er i morgen, det!) er tingen.

Jeg gruer vettet av meg! Samtidig som jeg egentlig tror dette kan bli ganske så artig! Jeg kommer så klart ikke til å kunne gå på en uke etterpå, men det er vel ikke så farlig! Sa jeg ikke nettopp at jeg er en sofagris, da?

1 kommentar  

Lignende poster:

• Vinterdvalen overstått!
• Så sitter man her da…

Enkelte ganger, når livet går en i mot, så er noe av det viktigste at man kan sette ord på det som skjer, skrike ut, skrive, snakke med noen, i hvert fall gjøre noe som får en til ikke å grave seg dypere ned i mismotet.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe slikt, akkurat nå. Men, av hensyn til mange, mange andre, så kan jeg ikke det. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, eller for den de ikke kan – jeg har ikke undertegnet noen taushetserklæring, men det var dette med å ha respekt for andre, og det de føler og brenner for!

Innimellom føler jeg at gode ting ikke skjer meg. Eller, mer korrekt, at gode ting skjer, men at Universet ™ kjapt bestemmer seg for å gjenopprette den kosmiske balansen, og dermed trer en-eller-annen-form-for-dritt nedover livet mitt igjen.

Det føles ikke godt når ting man ikke ante eksisterte skal være med på å ødelegge for masse – kanskje mer enn jeg tror det vil, pr. i dag.

Selv om jeg fremstår som gretten og pessimistisk, så har jeg en absurd “optimisme” i meg – jeg tror liksom ikke på at ting går rett til helvete før jeg står med svovel opp under armhulene, og blir beordret til nok en runde med dansbandsundervisning. Galgenhumor, ja. Riktig. Masse av det. Innimellom er det dessverre ikke nok.

Tittelen på posten var egentlig noe som bare datt ned i hodet mitt – det har liten eller ingen sammenheng med innholdet i posten. Jeg føler likevel at det til tider føles slik – at det er noen som lusker og lister rundt om, som planlegger og ødelegger, og som dedikerer sin eksistens (jeg vil ikke kalle det “liv”) til å skape problemer. Ikke bare for meg, for all del – for alle, i varierende grad. Men så har de noen favoritter, da…

Det som er verst er likevel at jeg ikke har noen andre å skylde på enn min egen manglende oversikt.

Noen som har et nattlys og en klem å gi bort?

Ingen kommentarer  

Lignende poster:

• Manglende motivasjon
• R.I.P. King
• RSS-feed og synder
• "Er du HOMO sier du?!?"

I går kveld, kl. 18.46, ble hunden vår, King avlivet. Han var gammel, 14 år ca. (ettersom vi fikk ham som en halvvill hundevalp av ukjent alder, så regner vi at han var ca. et halvt år da vi fikk ham).

Det var egentlig ikke så trist som jeg hadde trodd – man vet at det er det beste for hunden, selv om det er uvant å ikke høre tassingen over gulvet, eller små skarpe bjeff når han hørte eller så noe utenfor.

Ikke at det egentlig er min hund. Det er nok mer pappas hund. Det har det hele tiden vært, og jeg tror nok pappa tok det hele mye tyngre enn jeg.

Jeg forsøkte å finne et bilde av ham, men jeg tror de fleste bildene er tatt med godt gammeldags analogt kamera, og de bildene har jeg ikke tilgjengelig. Men man kan jo se for seg en liten hund, ca. 40-50 cm skulderhøyde, gulbrun i pelsen, rufsete som en terrier, og egentlig ikke den vakreste hunden i verden. Han var ganske mannevond egentlig, tålte ikke unger, barnevogner, syklister, folk på rulleskøyter eller i det hele tatt ganske mange mennesker. Desto bedre var det når han “godkjente” noen.

Jeg har alltid ment at det å ha hund ikke bare innebærer et ansvar for å ta godt vare på hunden mens den er frisk og rask, men også å vite når det er på tide å si farvel. Det gikk nok litt lenge før vi avsluttet livet til King. Han ble mer og mer giktisk, og både syn og hørsel var dårlig. Jeg tror likevel han hadde det ganske bra, bortskjemt som få.

Jeg kommer nok til å savne ham litt, jeg innrømmer det. Lille, rarre sinnataggen.

5 kommentarer  

Lignende poster:

• Listende skygger…
• Manglende motivasjon

Velvel. 12. desember i fjor leverte jeg inn en søknad om dagpenger, ettersom jeg var uten jobb, arbeidssøkende, og trengte noe å leve av. For et par dager siden, ca. 4. februar, fikk jeg svar tilsendt i posten: “Din søknad om dagpenger, levert 12.12.08 er avslått”.

Begrunnelsen? At jeg ikke var å regne som “reell arbeidssøker”, med referanse til et par paragrafer i Trygdeloven. Jotakk, NAV, jeg vet jeg har fysiske begrensinger på hvilke typer arbeid jeg kan ta – derfra til å si at jeg ikke er “reell arbeidssøker” viser bare hvor firkantet systemet kan være.

Det morsomste med det hele var jo at jeg faktisk var ærlig i søknaden, og skrev hvilke begrensinger jeg hadde – etter råd fra konsulenten hos NAV. Da jeg spurte om de trengte mer informasjon, bl.a. legeerklæringer (noe de egentlig bør ha i systemet, siden jeg har vært igjennom kværna før), så sa han at nei, det burde gå bra, og at dersom de trengte mer dokumentasjon, så ville de etterspørre dette. Vel, jeg har ikke hørt noenting fra NAV jeg, i den perioden jeg har ventet på vedtaket. Ikke et ord. De har brukt nesten 2 måneder på å fortelle meg at jeg ikke er berettiget til støtte!

Jeg blir så eitrandes forbanna på inkompetente saksbehandlere, lang ventetid på svar (merk at jeg har 6 ukers klagefrist – jeg lurer på hva beskjeden blir om jeg går over den tiden, og unnskylder det med “beklager, jeg er så opptatt og overarbeidet for tiden, så jeg har rett og slett ikke hatt tid…”), samt fullstendig mangel på kommunikasjon mellom NAV og meg i perioden. Merk at jeg har tatt kontakt med NAV for å høre hva som skjer, og om de trengte mer dokumentasjon, og alt jeg fikk tilbake var et standardsvar om at “ting kunne dessverre ta noe mer tid enn de ønsket, og at gjeldende behandlingstid var på mellom 6 og 7 uker”.

Forbanna? Jeg? Neida…

12 kommentarer  

Lignende poster:

• NAVs websider – er det mulig?
• NAV – en solskinnshistorie (nesten, i alle fall)
• Med blanke ark…
• Frustrasjoner i hverdagen

Da var man tilbake! Både i byen, i hjemmet, og på web!

Det er ikke så greit når man greier å reise fra PCen hjemme i Bergen, og ikke oppdager dette før man er godt over Filefjell, på vei til Lillehammer for å feire jul (og, viste det seg, også nyttår) hos samboerens familie.

Når det da i tillegg ikke er vettuge maskiner å få tak på i huset der man skal bo, bortsett fra samboerens laptop, som hun så klart har husket å ta med seg, så blir det til at man heller prioriterer andre ting enn å sitte på nett. Dermed har det ikke blitt noe jule- eller nyttårsblogging fra min side i år. Derimot har det blitt en hel mengde med innlegg fra alle bloggene jeg abonnerer på, og jeg jobber meg igjennom dem – men det tar nok noe tid

Og selvsagt, så var det ikke noen mangel på spam-kommentarer heller, selv om jeg nesten (bare nesten, altså) ble litt skuffet over at det “bare” var 378 kommentarer i spam-listen min – og ja, alle var spam. Jeg sjekket.

Julefeiring på østlandet gikk overraskende fint! Ingen ulyder å spore, egentlig, selv om store familiesamlinger ikke er helt min ting, og siden jeg heller ikke er så veldig begeistret for unger, så gikk ting likevel på skinner. God mat, artig samvær med samboers søsken og foreldre, og eneste ulempen med å være østpå er at det var eitrandes kaldt – for en som er oppvokst med Bergensvær, og vant til at det maks er 1-2 minusgrader på gradstokken, og at snøen regner vekk i løpet av en dag eller to, så blir konstant snøvær og 15-20 minus litt i meste laget. Men for all del, det er fint med hvit jul og nyttår da!

Nyttår ja – feiret sammen med samboer, småsøskentvillingpar og foreldrene på en hytte langt oppi Skåbu – det var noe nytt, men veldig, veldig koselig likevel! Faktisk en av de bedre nyttårsaftene jeg har hatt, tror jeg, i alle fall på mange, mange år.

Jeg skulle gjerne lagt ved noen bilder og slikt, for virkelig å illustrere vårt hyggelige opphold, julematen, nyttårsfeiringen, rakettene og mye, mye mer, men som den sedvanlige slasken jeg er, så tok jeg altså ikke med kameraet mitt på turen, og mobilbilder yter ingen rettferdighet til noe som helst, så vi dropper det.

Sist, men ikke minst: God jul, og godt nyttår, til alle som gratulerer med slikt selv! (Overstått, men hva så! )

Ingen kommentarer  

Lignende poster:

• O, jul med din glede…
• Bloggurat
• Ut på sykkeltur…

*peke*

Og jeg må skrive noe vittig, inspirerende, kreativt og interessant om meg selv og hvorfor jeg skal vinne!
…
…
…
det kommer, det kommer! (Jeg lover…)
…
…
…
Okei. Det gjør ikke det. Overhodet ikke. Jeg duger absolutt ikke til slikt – ikke i det hele tatt. Det er så utrolig mange der ute i blogglandskapet som har bedre formuleringsevne enn meg, og som sikkert fortjener å vinne langt mer enn meg, men hallo! Her har man en av de sikkert største tegneserienerdene i bloggsamfunnet (store ord og arroganse, I know, I know) som altså kan få lov å være med i en tegneserie! Laget av Virrvarr (som har de mest elskelige søte tegningene ever! Og som tegner hjerte i bøker hun signerer Søt er hun!

Uansett. Jeg må altså skrive hvorfor jeg skal vinne, og vi kan jo begynne med det faktum at siden jeg flyttet hjemmefra for siste gang for noen få år siden (jada, det er ikke noe kult med noen-og-tjue-åringer som bor hjemme hos mamma, men enkelte ganger er det den økonomisk fornuftige måten å gjøre det på – f.eks. når enkelte kicker en ut av leiligheten sin med et “bye bye, see you later” og sånt!), så har jeg altså ikke hatt plass til tegneseriesamlingen min noe sted. Det gjør at det finnes noen få utvalgte (okei, mer “ting man har plukket opp”) blader og TPBer rundt om i leiligheten, men de noen tusen bladene/bøkene og TPBene som ligger pakket i kasser og blir utsatt for fukt, mus, biller og annet som vi ikke engang har lyst til å tenke på, er altså ikke tilgjengelige. For en som har lest og samlet tegneserier siden før han kunne lese selv, så er det litt fælt. Dermed kunne det vært en oppmuntring med en fin tegneserie fra Virrvarrs hånd! Det skjønner jo alle.

Ellers… jeg skal visst skrive litt om meg selv her også. Jeg suger virkelig på slikt. Det er en grunn til at CVen min alltid havner nederst i refusert-bunken, og at spørsmål som “hva er dine sterke/svake sider” alltid får meg til å komme med tåpelige svar. Derfor ønsker jeg å vise til min eminente “om meg“-side, som man også finner under menyvalget “Begynnelsen” oppe til høyre der *peke*. Utenom det som står der (jeg tror jeg skrev det for “noen år siden”) så er jeg… skal vi se, IT-nerd, filmnerd, ikke-lenger-spill-nerd, og dessverre ikke lenger bokorm – jeg har ikke plass til noe særlig med bokhyller her heller, og jeg har egentlig aldri vært noen fan av å lese de store klassikerne – jeg sovner av Shakespeare, og gigantromaner på 3000 sider er liksom ikke helt min stil. Stephen King, Robert Ludlum, Agatha Christie o.l. er mer min stil

Jeg er pr. dags dato arbeidsledig, jeg spiller WoW, jeg ser masse på film og TV-serier (som CSI-franchisen, Criminal Minds, Bones, House, Sarah Connor Chronicles, 4400, Sopranos etc. etc. etc.), jeg mekker websider innimellom, driver et eget PC-hjelp firma litt sånn på si, og har diabetes! Sånn bare for å ha nevnt det og.

Ellers babler jeg mye, jeg gjør det, og når jeg chatter med folk, f.eks. på IRC (jada, jeg er en IRCer, jeg er det, jeg har bare klart å holde meg unna (vært avvent) ganske lenge nå) så blir det mye “drittslenging” – heldigvis preiker jeg som regel med folk jeg kjenner, så det går bra. Det er ikke så alvorlig ment. Jeg er ikke spesielt tolerant av meg, på enkelte områder – jeg har lite til overs for idioti, uansett manifestasjon. Dumme mennesker er det verste jeg vet, folk som tror de vet bedre uten faktisk å ha noe grunnlag for det, likeså. Ellers…. *peker igjen*

Jeg tror det er nok jeg. Skriver jeg mer nå kommer jeg bare til å gjenta meg selv enda mer, og det blir bare trasig. Jeg skal dog faktisk legge ved et lite bilde av meg, slik at Virrvarr har et visuelt utgangspunkt også! Se det, det er faktisk første gang på bloggen, tror jeg… PoPSiCLe i solsteiken en gang for lenge siden![clear]

3 kommentarer  

Lignende poster:

• Virrvarr skriver om: undermålere (og litt om seg selv)
• Slik går nu dagan…
• RSS-feed og synder
• Listende skygger…