junkfoodjunkie.no

De siste ukene og månedene har det stadig vært oppslag i media der hovedsaken har vært noe ala “[noen] har tapt [rettssak] i forhold til [ytringsfrihet|piratkopiering|andre forhold] på nett”. Evt. så har ytringsfriheten fått seg et skudd for baugen i analoge media. Det er egentlig forstemmende å følge med på hva som skjer. Jeg har tenkt på å skrive mange bloggposter om tingene de siste ukene, men inspirasjonen har liksom ikke klart å få makt over døgenikten i meg.

Den siste tiden har det også vært masse mediastyr om “Web 2.0″, “nye” nett-trender (Twitter, anyone?) – ofte i positiv retning, i hvert fall i begynnelsen, men som regelen ofte er i media, så tvinges det frem et behov for å komme med pekefingeren og blinke med varsellysene. Det er grenser for hvor lenge solskinnshistorier får lov å ta forsidene.

For å ta noen eksempler på hva som er foruroligende med de senere tids nyhetsoppslag, så kan vi jo begynne med en link jeg kom over i Mytteristen sin blog: Blogger tiltalt for politikerkritikk. Dette skjer “selvsagt” i Frankrike – landet i Europa med dårligst vern om ytringsfrihet (kan det i alle fall virke som), og med en egen evne til å fiendtliggjøre alt som har med Internet å gjøre.

I England sliter Simon Singh, en journalist som skriver for The Guardian, med et søksmål som har blitt igangsatt etter at han skrev følgende i en artikkel:

The British Chiropractic Association (BCA) claims that their members can help treat children with colic, sleeping and feeding problems, frequent ear infections, asthma and prolonged crying, even though there is not a jot of evidence. This organisation is the respectable face of the chiropractic profession and yet it happily promotes bogus treatments.

Greit nok, dette er snakk om en avis, papirutgaven, men britiske injurielover er ganske på jordet uansett, kan det virke som – i de fleste land er injurieloven slik at dersom noen fremsetter påstander, så er det opp til de som mener påstanden er feil å bevise dette. I Storbritannia, så er det altså opp til den som påstår noe, å bevise det.

Dvs. at BCA, i dette tilfellet, kan droppe å legge frem noen som helst form for vitenskapelige bevis for at påstandene deres er sanne, og bare saksøke Singh til han enten trekker tilbake påstanden, eller går konk pga. erstatningsutbetalinger.

I Norge har vi også sett en skremmende sak den siste tiden, som dessverre har fått veldig liten oppmerksomhet i media. Dette gjelder saken der advokatfirmaet Simonsen har gått til sak mot Lyse, i egenskap av deres rolle som ISP, for å få tilgang på IP-adresser i forbindelse med piratkopiering. I utgangspunktet gjaldt dette filmen Max Manus, som ble kopiert av det som er antatt å være en kinomaskinist. Du kan finne en fin oppsummering av forskjellige artikler og innlegg om dette via Twitter, med hashtag’en #krevsvar

Poenget er ikke at de har gått til sak – poenget var at Simonsen fikk klarsignal av PT (Post og Teletilsynet) til å kunne avkreve IP-adressen fra Lyse – uten at saken hadde vært innom noen rettssal. Altså grovt inngrep mot personvernet. Lyse nektet, og saken havnet i retten. Der falt det dom den 5. mai – men den har etter Simonsens ønske blitt hemmeligholdt – uten at noen har kunnet gi gode svar på hvorfor denne kjennelsen skal hemmeligholdes. Derav #krevsvar-taggen på Twitter.

Disse sakene er ganske så forskjellige, men likevel synes jeg de alle peker i en retning. Det at private aktører virker å ha en uforbeholden stor makt i rettsapparat rundt om. Og at statlige institusjoner spiller på lag med disse private aktørene, enten med viten og vilje, eller rett og slett fordi de ikke forstår hva de tillater.

Når det gjelder denne siste saken, så vil det at Simonsen vinner frem med sitt søksmål om å få utlevert IP-adresser til antatte fildelere, føre til at disse kan bli stevnet for retten uten noen form for etterforskning foretatt av politiet. Private aktører tar altså på seg politiet sin jobb, og forlanger at personvernet skal settes helt til side, kun fordi det kan antas at en ukjent pengesum har gått tapt pga. piratkopiering.

Jeg har ikke tenkt å la dette bli en diskusjon om piratkopiering – det orker jeg rett og slett ikke, men argumentet som går på at man ikke selger et eksemplar av produktet for hvert piratkopiert eksemplar er så til de grader tatt ut av løse lufta at det bare blir dumt. Dessverre er det ofte disse tallene vi ser brukt.

Ytringsfriheten bør, etter min mening, være absolutt. Man kan selvsagt sette enkelte begrensinger på ren hat-propaganda, uten noen form for saklighet, men skal man være ekstrem på ytringsfrihetens vegne, så må man også tillate de man ikke liker, med meninger man ikke liker, å stå frem og si det de mener.

I Frankrike har altså en politiker gått til sak mot en blogger som har kalt henne en løgner. I Norge får vi ikke vite hva en dom som går på alle enkeltpersoner med Internet-tilknytning i Norge sitt personvern sier.

I Storbritannia slipper mer eller mindre alle sjarlataner og selskaper med overdreven markedsføring og opphaussing av sine produkter unna med det – fordi kritiske røster ikke tar sjansen på å få et søksmål mot seg.

Det finnes sikkert en rekke med eksempler på lignende saker i den siste tiden – om det er noen som har linker, så bare post dem i kommentarfeltet.

Selv blir jeg litt satt ut av disse sakene – dessverre virker det som om den enorme friheten som Internet ga oss da det kom for fullt for snart 15 år siden, begynner å bli for mye for de styrende makter. Kanskje innser de nå, litt for sent, at de har mistet styringen på hva folk har tilgang til av informasjon? Kanskje nærmer vi oss stadig vekk Orwells 1984? Og det er en veldig, veldig skummel tanke…

3 kommentarer   De siste ukene og månedene har det stadig vært oppslag i media der hovedsaken har vært noe ala "[noen] har tapt [rettssak] i forhold til [ytringsfrihet|piratkopiering|andre forhold] på nett". Evt. så har ytringsfriheten fått seg et skudd for baugen i analoge media. Det er egentlig forstemmende å følge med på hva som skjer. Jeg har tenkt på å skrive mange bloggposter om tingene de siste ukene, men inspirasjonen har liksom ikke klart å få makt over døgenikten i meg. Den siste tiden har det også vært masse mediastyr om "Web 2.0", "nye" nett-trender (Twitter, anyone?) - ofte i positiv retning, i hvert fall i begynnelsen, men som regelen ofte er i media, så tvinges det frem et behov for å komme med pekefingeren og blinke med varsellysene. Det er grenser for hvor lenge solskinnshistorier får lov å ta forsidene. For å ta noen eksempler på hva som er foruroligende med de senere tids nyhetsoppslag, så kan vi jo begynne med en link jeg kom over i Mytteristen sin blog: Blogger tiltalt for politikerkritikk. Dette skjer "selvsagt" i Frankrike - landet i Europa med dårligst vern om ytringsfrihet (kan det i alle fall virke som), og med en egen evne til å fiendtliggjøre alt som har med Internet å gjøre. I England sliter Simon Singh, en journalist som skriver for The Guardian, med et søksmål som har blitt igangsatt etter at han skrev følgende i en artikkel: The British Chiropractic Association (BCA) claims that their members can help treat children with colic, sleeping and feeding problems, frequent ear infections, asthma and prolonged crying, even though there is not a jot of evidence. This organisation is the respectable face of the chiropractic profession and yet it happily promotes bogus treatments. Greit nok, dette er snakk om en avis, papirutgaven, men britiske injurielover er ganske på jordet uansett, kan det virke som - i de fleste land er injurieloven slik at dersom noen fremsetter påstander, så er det opp til de som mener påstanden er feil å bevise dette. I Storbritannia, så er det altså opp til den som påstår noe, å bevise det. Dvs. at BCA, i dette tilfellet, kan droppe å legge frem noen som helst form for vitenskapelige bevis for at påstandene deres er sanne, og bare saksøke Singh til han enten trekker tilbake påstanden, eller går konk pga. erstatningsutbetalinger. I Norge har vi også sett en skremmende sak den siste tiden, som dessverre har fått veldig liten oppmerksomhet i media. Dette gjelder saken der advokatfirmaet Simonsen har gått til sak mot Lyse, i egenskap av deres rolle som ISP, for å få tilgang på IP-adresser i forbindelse med piratkopiering. I utgangspunktet gjaldt dette filmen Max Manus, som ble kopiert av det som er antatt å være en kinomaskinist. Du kan finne en fin oppsummering av forskjellige artikler og innlegg om dette via Twitter, med hashtag'en #krevsvar Poenget er ikke at de har gått til sak - poenget var at Simonsen fikk klarsignal av PT (Post og Teletilsynet) til å kunne avkreve IP-adressen fra Lyse - uten at saken hadde vært innom noen rettssal. Altså grovt inngrep mot personvernet. Lyse nektet, og saken havnet i retten. Der falt det dom den 5. mai - men den har etter Simonsens ønske blitt hemmeligholdt - uten at noen har kunnet gi gode svar på hvorfor denne kjennelsen skal hemmeligholdes. Derav #krevsvar-taggen på Twitter. Disse sakene er ganske så forskjellige, men likevel synes jeg de alle peker i en retning. Det at private aktører virker å ha en uforbeholden stor makt i rettsapparat rundt om. Og at statlige institusjoner spiller på lag med disse private aktørene, enten med viten og vilje, eller rett og slett fordi de ikke forstår hva de tillater. Når det gjelder denne siste saken, så vil det at Simonsen vinner frem med sitt søksmål om å få utlevert IP-adresser til antatte fildelere, føre til at disse kan bli stevnet for retten uten noen form for etterforskning foretatt av politiet. Private aktører tar altså på seg politiet sin jobb, og forlanger at personvernet skal settes helt til side, kun fordi det kan antas at en ukjent pengesum har gått tapt pga. piratkopiering. Jeg har ikke tenkt å la dette bli en diskusjon om piratkopiering - det orker jeg rett og slett ikke, men argumentet som går på at man ikke selger et eksemplar av produktet for hvert piratkopiert eksemplar er så til de grader tatt ut av løse lufta at det bare blir dumt. Dessverre er det ofte disse tallene vi ser brukt. Ytringsfriheten bør, etter min mening, være absolutt. Man kan selvsagt sette enkelte begrensinger på ren hat-propaganda, uten noen form for saklighet, men skal man være ekstrem på ytringsfrihetens vegne, så må man også tillate de man ikke liker, med meninger man ikke liker, å stå frem og si det de mener. I Frankrike har altså en politiker gått til sak mot en blogger som har kalt henne en løgner. I Norge får vi ikke vite hva en dom som går på alle enkeltpersoner med Internet-tilknytning i Norge sitt personvern sier. I Storbritannia slipper mer eller mindre alle sjarlataner og selskaper med overdreven markedsføring og opphaussing av sine produkter unna med det - fordi kritiske røster ikke tar sjansen på å få et søksmål mot seg. Det finnes sikkert en rekke med eksempler på lignende saker i den siste tiden - om det er noen som har linker, så bare post dem i kommentarfeltet. Selv blir jeg litt satt ut av disse sakene - dessverre virker det som om den enorme friheten som Internet ga oss da det kom for fullt for snart 15 år siden, begynner å bli for mye for de styrende makter. Kanskje innser de nå, litt for sent, at de har mistet styringen på hva folk har tilgang til av informasjon? Kanskje nærmer vi oss stadig vekk Orwells 1984? Og det er en veldig, veldig skummel tanke...

Lignende poster:

• Patenthysteri – slutten på Internet?
• Tungnemme individer med manglende virkelighetssans…
• Datalagringsdirektiv, sier du?
• Mulig skolemassakre i Sverige! Anonymous slår til igjen…

Nina Karin Monsen - Foto: Einar SolvollDagbladet har organisert et nettmøte med Nina Karin Monsen, der mange har sendt inn spørsmål, og Monsen etter beste evne har forsøkt å svare.

Det har stormet rundt Monsen de siste dagene, etter at det ble klart at hun hadde blitt tildelt Fritt Ords pris for 2009. Mange har lurt på hvorfor hun vinner, og mener at Monsens uttalelser både inneholder dårlig eller ikke-eksisterende argumentasjon, og for det meste viser holdninger til enkelte menneskegrupper som mange trodde vi hadde kommet over i år 2009.

Selv er jeg ikke noen fan av Monsen – jeg mener damen for lengst har nådd (og passert) middagshøyden, og at hun mer eller mindre surfer på tidligere meritter. Det at hun faktisk får så stor plass i samfunnsdebatten som hun gjør, viser at det fint går an å leve på luft og innholdsløshet.

Hun har kommentert “heksejakten” mot henne de siste dagene, bl.a. Kim Frieles uttalelser om at hun nå kommer til å levere sin pris tilbake, ettersom hun ikke lenger føler seg komfortabel med ha mottatt den.

Det er for så vidt greit nok, det mange i bloggverdenen har kommentert de siste dagene, at Monsen faktisk fronter upopulære meninger, og at vi selvsagt må tolerere også disse utsagnene og meningene dersom vi skal være for ytringsfrihet. Vi kan ikke bare tolerere ytringer som harmonerer med det vi selv mener. Jeg er helt enig. Men jeg mener at en slik pristildeling som Fritt Ords pris er, bør gå til noen som faktisk både har evne til å forsvare sine påstander, og som kommer med fornuftige innspill i den offentlige debatt.

Når jeg leser igjennom nettmøtet på Dagbladets sider, så blir jeg faktisk litt paff.

For å ta noen eksempler:

Hvorfor er motsatneden mot ekteskapsloven så viktig for deg?
Er det ikke greit ut fra moralske kriterier at folk oppmuntres til lange og stabile parforhold?

Kjetil Ingebrigtsen

Det er ikke greitt at staten lager farløse eller morløse barn. Her ble en serie lover vedtatt samtidig av et nesten kritikkløst storting.

Nina Karin Monsen

Velvel – nå er vel ikke alle barn “farløse” eller “morløse” selv om de har homofile foreldre, og jeg ser heller ikke noe til at hun kritiserer heterofile alenemødre og -pappaer.

Du har uttalt at kronprins Haakon og prinsesse Märtha har valgt partner “på laveste hylle”. Kan du fortelle mer om hvilke kriterier dette menneskelige hyllesystemet bygger på? Du har også uttalt at det går en linje fra dagens bioteknologilov og (kjønnsnøytrale) ekteskapslov og tilbake til nazistenes rashygiene og drøm om å få fram det perfekte menneske. Å postulere at det finnes et menneskelig hyllesystem (der personer som Mette-Marit og Ari Behn befinner seg nederst), er ikke det i prinsippet det samme som å forfekte et til forveksling likt menneskesyn som nazistenes?

Undrende

Jeg noterte meg det som alle vet: Norge er klassedelt. Kriteriene for klassene finner du vanligvis beskrevet i sosiologibøker, jeg holder meg til dem

Nina Karin Monsen

Way to go, Monsen, for ikke å svare på spørsmålet.

Har fått med meg at Homofili for deg, tilsier at man har krav på uføretrygd.
På hvilken måte gjør homofili deg arbeidsufør, og hva er det som tilsier at en person er arbeidsufør?

Fredrik

Jeg har skrevet at jeg ikke tror det er en god ide, siden homofile er godt utdannet og ofte gjør karriere, men undret meg over at stortinget ikke har vurdert det, siden de mener homofili er medfødt. Andre som har medfødte problemer, blir forstått på en helhetlig måte, man ser på mange forhold.

Nina Karin Monsen

Greit, vi har skjønt det, Monsen. Homofile er syke, de har medfødte problemer, og burde blitt tatt hånd om av staten – men for all del, de skal ikke få lov til å få barn! For det er det bare heterofile som skal, siden de er så voldsomt mye bedre skikket til å ta vare på barnet.

Jeg blir trist inni meg når jeg leser svarene fra Monsen. Og ikke minst, mangelen på argumenter for hvorfor hun synes som hun gjør.
En siste perle må vi også få plass til:

“Også polygamiet er underveis. LHH vil ha tre foreldre – da må tre også kunne være gift. ” har du skrevet.
Hvordan kan du trekke slike konklusjoner på bakgrunn av at homofile ønsker seg barn? Jeg bare lurer!

TK

Såvidt jeg vet har LLH uttalt at de vil ha tre foreldre. Deres barn har alltid en foreldre utenfor forholdet. Da blir det et polygami.

Nina Karin Monsen

Uhm… om vi ser bort i fra det hjelpeløse språket; hvordan er det mulig å få det å ha tre foreldre til å bli polygami? Og, ikke minst, hvordan forholder hun seg egentlig til familier som i dag gjerne har “mine, dine og våre barn” samt “reservemammaer og -pappaer”, steforeldre, stesøsken, etc? Er det virkelig mulig å få tildelt 400.000 kroner for å komme med slike utsagn?

14 kommentarer   [caption id="attachment_345" align="alignleft" width="197" caption="Nina Karin Monsen - Foto: Einar Solvoll"][/caption]Dagbladet har organisert et nettmøte med Nina Karin Monsen, der mange har sendt inn spørsmål, og Monsen etter beste evne har forsøkt å svare. Det har stormet rundt Monsen de siste dagene, etter at det ble klart at hun hadde blitt tildelt Fritt Ords pris for 2009. Mange har lurt på hvorfor hun vinner, og mener at Monsens uttalelser både inneholder dårlig eller ikke-eksisterende argumentasjon, og for det meste viser holdninger til enkelte menneskegrupper som mange trodde vi hadde kommet over i år 2009. Selv er jeg ikke noen fan av Monsen - jeg mener damen for lengst har nådd (og passert) middagshøyden, og at hun mer eller mindre surfer på tidligere meritter. Det at hun faktisk får så stor plass i samfunnsdebatten som hun gjør, viser at det fint går an å leve på luft og innholdsløshet. Hun har kommentert "heksejakten" mot henne de siste dagene, bl.a. Kim Frieles uttalelser om at hun nå kommer til å levere sin pris tilbake, ettersom hun ikke lenger føler seg komfortabel med ha mottatt den. Det er for så vidt greit nok, det mange i bloggverdenen har kommentert de siste dagene, at Monsen faktisk fronter upopulære meninger, og at vi selvsagt må tolerere også disse utsagnene og meningene dersom vi skal være for ytringsfrihet. Vi kan ikke bare tolerere ytringer som harmonerer med det vi selv mener. Jeg er helt enig. Men jeg mener at en slik pristildeling som Fritt Ords pris er, bør gå til noen som faktisk både har evne til å forsvare sine påstander, og som kommer med fornuftige innspill i den offentlige debatt. Når jeg leser igjennom nettmøtet på Dagbladets sider, så blir jeg faktisk litt paff. For å ta noen eksempler: Hvorfor er motsatneden mot ekteskapsloven så viktig for deg? Er det ikke greit ut fra moralske kriterier at folk oppmuntres til lange og stabile parforhold? Kjetil Ingebrigtsen Det er ikke greitt at staten lager farløse eller morløse barn. Her ble en serie lover vedtatt samtidig av et nesten kritikkløst storting. Nina Karin Monsen Velvel - nå er vel ikke alle barn "farløse" eller "morløse" selv om de har homofile foreldre, og jeg ser heller ikke noe til at hun kritiserer heterofile alenemødre og -pappaer. Du har uttalt at kronprins Haakon og prinsesse Märtha har valgt partner "på laveste hylle". Kan du fortelle mer om hvilke kriterier dette menneskelige hyllesystemet bygger på? Du har også uttalt at det går en linje fra dagens bioteknologilov og (kjønnsnøytrale) ekteskapslov og tilbake til nazistenes rashygiene og drøm om å få fram det perfekte menneske. Å postulere at det finnes et menneskelig hyllesystem (der personer som Mette-Marit og Ari Behn befinner seg nederst), er ikke det i prinsippet det samme som å forfekte et til forveksling likt menneskesyn som nazistenes? Undrende Jeg noterte meg det som alle vet: Norge er klassedelt. Kriteriene for klassene finner du vanligvis beskrevet i sosiologibøker, jeg holder meg til dem Nina Karin Monsen Way to go, Monsen, for ikke å svare på spørsmålet. Har fått med meg at Homofili for deg, tilsier at man har krav på uføretrygd. På hvilken måte gjør homofili deg arbeidsufør, og hva er det som tilsier at en person er arbeidsufør? Fredrik Jeg har skrevet at jeg ikke tror det er en god ide, siden homofile er godt utdannet og ofte gjør karriere, men undret meg over at stortinget ikke har vurdert det, siden de mener homofili er medfødt. Andre som har medfødte problemer, blir forstått på en helhetlig måte, man ser på mange forhold. Nina Karin Monsen Greit, vi har skjønt det, Monsen. Homofile er syke, de har medfødte problemer, og burde blitt tatt hånd om av staten - men for all del, de skal ikke få lov til å få barn! For det er det bare heterofile som skal, siden de er så voldsomt mye bedre skikket til å ta vare på barnet. Jeg blir trist inni meg når jeg leser svarene fra Monsen. Og ikke minst, mangelen på argumenter for hvorfor hun synes som hun gjør. En siste perle må vi også få plass til: "Også polygamiet er underveis. LHH vil ha tre foreldre - da må tre også kunne være gift. " har du skrevet. Hvordan kan du trekke slike konklusjoner på bakgrunn av at homofile ønsker seg barn? Jeg bare lurer! TK Såvidt jeg vet har LLH uttalt at de vil ha tre foreldre. Deres barn har alltid en foreldre utenfor forholdet. Da blir det et polygami. Nina Karin Monsen Uhm... om vi ser bort i fra det hjelpeløse språket; hvordan er det mulig å få det å ha tre foreldre til å bli polygami? Og, ikke minst, hvordan forholder hun seg egentlig til familier som i dag gjerne har "mine, dine og våre barn" samt "reservemammaer og -pappaer", steforeldre, stesøsken, etc? Er det virkelig mulig å få tildelt 400.000 kroner for å komme med slike utsagn?

Lignende poster:

• Nina Karin Monsen og ytringsfrihet
• Og der var hun igjen…
• Dagens lille gladnyhet!
• "Er du HOMO sier du?!?"

Enkelte ganger, når livet går en i mot, så er noe av det viktigste at man kan sette ord på det som skjer, skrike ut, skrive, snakke med noen, i hvert fall gjøre noe som får en til ikke å grave seg dypere ned i mismotet.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe slikt, akkurat nå. Men, av hensyn til mange, mange andre, så kan jeg ikke det. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, eller for den de ikke kan – jeg har ikke undertegnet noen taushetserklæring, men det var dette med å ha respekt for andre, og det de føler og brenner for!

Innimellom føler jeg at gode ting ikke skjer meg. Eller, mer korrekt, at gode ting skjer, men at Universet ™ kjapt bestemmer seg for å gjenopprette den kosmiske balansen, og dermed trer en-eller-annen-form-for-dritt nedover livet mitt igjen.

Det føles ikke godt når ting man ikke ante eksisterte skal være med på å ødelegge for masse – kanskje mer enn jeg tror det vil, pr. i dag.

Selv om jeg fremstår som gretten og pessimistisk, så har jeg en absurd “optimisme” i meg – jeg tror liksom ikke på at ting går rett til helvete før jeg står med svovel opp under armhulene, og blir beordret til nok en runde med dansbandsundervisning. Galgenhumor, ja. Riktig. Masse av det. Innimellom er det dessverre ikke nok.

Tittelen på posten var egentlig noe som bare datt ned i hodet mitt – det har liten eller ingen sammenheng med innholdet i posten. Jeg føler likevel at det til tider føles slik – at det er noen som lusker og lister rundt om, som planlegger og ødelegger, og som dedikerer sin eksistens (jeg vil ikke kalle det “liv”) til å skape problemer. Ikke bare for meg, for all del – for alle, i varierende grad. Men så har de noen favoritter, da…

Det som er verst er likevel at jeg ikke har noen andre å skylde på enn min egen manglende oversikt.

Noen som har et nattlys og en klem å gi bort?

Ingen kommentarer   Enkelte ganger, når livet går en i mot, så er noe av det viktigste at man kan sette ord på det som skjer, skrike ut, skrive, snakke med noen, i hvert fall gjøre noe som får en til ikke å grave seg dypere ned i mismotet. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe slikt, akkurat nå. Men, av hensyn til mange, mange andre, så kan jeg ikke det. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, eller for den de ikke kan - jeg har ikke undertegnet noen taushetserklæring, men det var dette med å ha respekt for andre, og det de føler og brenner for! Innimellom føler jeg at gode ting ikke skjer meg. Eller, mer korrekt, at gode ting skjer, men at Universet (tm) kjapt bestemmer seg for å gjenopprette den kosmiske balansen, og dermed trer en-eller-annen-form-for-dritt nedover livet mitt igjen. Det føles ikke godt når ting man ikke ante eksisterte skal være med på å ødelegge for masse - kanskje mer enn jeg tror det vil, pr. i dag. Selv om jeg fremstår som gretten og pessimistisk, så har jeg en absurd "optimisme" i meg - jeg tror liksom ikke på at ting går rett til helvete før jeg står med svovel opp under armhulene, og blir beordret til nok en runde med dansbandsundervisning. Galgenhumor, ja. Riktig. Masse av det. Innimellom er det dessverre ikke nok. Tittelen på posten var egentlig noe som bare datt ned i hodet mitt - det har liten eller ingen sammenheng med innholdet i posten. Jeg føler likevel at det til tider føles slik - at det er noen som lusker og lister rundt om, som planlegger og ødelegger, og som dedikerer sin eksistens (jeg vil ikke kalle det "liv") til å skape problemer. Ikke bare for meg, for all del - for alle, i varierende grad. Men så har de noen favoritter, da... Det som er verst er likevel at jeg ikke har noen andre å skylde på enn min egen manglende oversikt. Noen som har et nattlys og en klem å gi bort?

Lignende poster:

• Manglende motivasjon
• R.I.P. King
• "Er du HOMO sier du?!?"
• RSS-feed og synder

Aftenposten skrev i går om en 67-åring som for 10 år siden voldtok en da 10 år gammel jente. Dette ble ikke oppdaget før i 2003, visstnok. Nå har han blitt dømt i retten til hele 2 og et halvt år i fengsel, for å ha ødelagt livet til en den gang 10 år gammel jente.

Er det rart vi mister respekten for rettsvesenet her i landet?

For å sitere straffeloven, kapittel 19, §192:

Den som
a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller
…
straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.
Straffen er fengsel i minst 2 år dersom
a) den seksuelle omgang var samleie, eller
…
Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom
…
b) voldtekten er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,
…
d) den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse.

og litt i fra §195:

Den som har seksuell omgang med barn under 14 år, straffes med fengsel inntil 10 år. (min utheving)
Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom
…
b) handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,
…
e) fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse.

Så, hvordan klarer man å dømme en 67-åring (57 da overgrepet skjedde) til 2 og et halvt år i fengsel for voldtekt av en 10-åring, når det tydelig foreligger lovhjemmel for å hive ham i fengsel til han mest sannsynlig dør av alderdom? Ikke bare det; det verste er at dette er en dom fra lagmannsretten. Dommen i tingretten ble nemlig anket av både tiltalte og aktoratet, og lagmannsretten innskjerpet straffen med et halvt år i forhold til tingrettens dom.

Jeg blir så eitrandes forbanna noen ganger. Hva i hule helvete er det som skal til for å få straff her i landet? Jeg hadde sannsynligvis fått lenger straff om jeg hadde kappet av fyren hans edlere deler med en sløv smørkniv, enn han fikk for overgrepet i utgangspunktet.

Er dette virkelig slik folks rettsoppfatning er? Det er i alle fall ikke slik min er…

Dagbladet har også hatt denne saken oppe – jeg har bare ikke fulgt med på nyhetene de siste par dagene.

6 kommentarer   Aftenposten skrev i går om en 67-åring som for 10 år siden voldtok en da 10 år gammel jente. Dette ble ikke oppdaget før i 2003, visstnok. Nå har han blitt dømt i retten til hele 2 og et halvt år i fengsel, for å ha ødelagt livet til en den gang 10 år gammel jente. Er det rart vi mister respekten for rettsvesenet her i landet? For å sitere straffeloven, kapittel 19, §192: Den som a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller ... straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Straffen er fengsel i minst 2 år dersom a) den seksuelle omgang var samleie, eller ... Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom ... b) voldtekten er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, ... d) den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. og litt i fra §195: Den som har seksuell omgang med barn under 14 år, straffes med fengsel inntil 10 år. (min utheving) Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom ... b) handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, ... e) fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Så, hvordan klarer man å dømme en 67-åring (57 da overgrepet skjedde) til 2 og et halvt år i fengsel for voldtekt av en 10-åring, når det tydelig foreligger lovhjemmel for å hive ham i fengsel til han mest sannsynlig dør av alderdom? Ikke bare det; det verste er at dette er en dom fra lagmannsretten. Dommen i tingretten ble nemlig anket av både tiltalte og aktoratet, og lagmannsretten innskjerpet straffen med et halvt år i forhold til tingrettens dom. Jeg blir så eitrandes forbanna noen ganger. Hva i hule helvete er det som skal til for å få straff her i landet? Jeg hadde sannsynligvis fått lenger straff om jeg hadde kappet av fyren hans edlere deler med en sløv smørkniv, enn han fikk for overgrepet i utgangspunktet. Er dette virkelig slik folks rettsoppfatning er? Det er i alle fall ikke slik min er... Dagbladet har også hatt denne saken oppe - jeg har bare ikke fulgt med på nyhetene de siste par dagene.

Lignende poster:

• Det er slikt som får meg til å stemme FRP
• Jeg lurer på en ting…
• Snillisme? Kulturkollisjon?
• Karita Bekkemellem åpner munnen igjen…

Hvem jeg snakker om? Platebransjen, så klart. Jeg tror faktisk jeg slenger på direktører og ledere i forskjellige bransjeorganisasjoner også. Vi kan jo f.eks. navne Marte Thorsby – lederen av IFPI – den norske platebransjens interesseorganisasjon. Hun skal nå trekke Telenor for retten, siden Telenor endelig har gjort noe riktig, og valgt å be IFPI ryke og reise, da de krevde at Telenor sperret for tilgang til The Pirate Bay (i skrivende stund nede, mest sannsynlig pga. serverskifter).

Jeg gremmes, egentlig. Ikke bare av mangelen på teknisk forståelse hos diverse aktører i rettssaken mot The Pirate Bay, men også over hvilke lover og forføyninger som har blitt innført de siste 10-12 månedene. I Sverige har vi fått IPRED-direktivet, som kommer på toppen av FRA-loven. I Danmark har ISPer fått en forføyning mot seg som gjør at de må sperre tilgangen til The Pirate Bay – enn så lenge en helt lovlig tjeneste.

Jeg skjønner frustrasjonen til platebransjen, jeg gjør det. Det kan ikke være lett å føle seg akterutseilt, med foreldet teknologi og forgubbede ledere – låst i en verden der alt var så mye enklere, og alt man trengte å bekymre seg for var noen få kopieringsfasiliteter i østen, som laget dårlige kopier av eksisterende kopibeskyttet materiale. I dag er alt så mye vanskeligere – man har dette skumle “Internet”et, som ingen i platebransjen ser ut til å skjønne noenting av, vi har fått enkle metoder for digital kopiering, som ikke endrer på kvaliteten, og som knapt nok krever 10 cm av hylleplassen i stua.

Stakkars platebransjen, IFPI, RIAA, MPAA og hva de nå heter alle sammen. Det må da være noen i disse firmaene og organisasjonene som forstår hvilke omveltninger de nå er 10 år for sent ute til å være med på? Det kunne vært gjort så veldig, veldig enkelt, men de har i stedet valgt å kjøre hardt mot hardt, og skapt en jevnt over negativ opinion – er det i det hele tatt noen som ser med positive øyne på kampanjene som kjøres ut, og som som oftest ender med enten tap i retten, eller krav om så enorme erstatningssummer at det hele blir parodisk.

Når vi først snakker om kampanjer: de fleste har vel fått med seg disse kampanjene som kjøres – Piracy Kills Music, bl.a., samt disse irriterende “reklamene” som kommer før filmen på enkelte DVDer o.l. – akkurat den siste der har jeg aldri helt skjønt – laster jeg ned filmen fra en torrentside, eller en eller annen online-versjon, så vil filmen i 90% av tilfellene være strippet for slike irritasjonsmomenter – igjen blir dette en belastning for betalende kjøpere – ikke for piratene.

IFPI konkluderer med at platesalget i Norge er stupende – det blir solgt stadig færre DVDer, CDer og singler i Norges land. Når de “stipulerer” inntektene sine for 2008 til 1,2 milliarder kroner, så er dette en generell nedgang fra 2007 på 16%. Greit nok. Jeg ønsker her å komme med noen alternative årsaker til hvorfor det er slik – jeg sier ikke at mine løsninger er korrekte, men jeg tror nok de i det minste har vel så mye å gjøre med totalbildet som piratkopiering. Jeg antar her at organisasjonene som skal få sitt når det selges CDer og DVDer rundt om i Norge får en fast provisjon – altså, det skjeller ikke dem om Platekompaniet selger DVDen for 39,- eller 99,- – de får like mye likevel (jeg antar som sagt dette, jeg vet ikke sikkert). Dersom det er slik, så har ikke dette noen effekt. Dog, om provisjonen varierer alt etter alder på materiale, samt prissetting ut til kundene, så vil jeg tro at bare det at både musikk og film har blitt billigere de siste årene veier opp for noe av effekten.

Dertil kommer kjøp fra utenlandske butikker og online-tjenester. Personlig kjøper jeg langt mer fra Play enn jeg gjør i norske butikker. Hvorfor? Fordi jeg får varene rett hjem i postkassen, de koster mindre, og jeg får tilgang til langt større utvalg enn jeg får på de fleste norske butikker. Dette er allikevel snakk om fysiske produkter – hva om jeg nå valgte å kjøpe all musikken min online? Heri ligger problemet at det er så mye, mye enklere å bare laste ned albumet fra f.eks. The Pirate Bay, enn å stresse med å laste ned enkeltfiler, bundet til elendige formater, DRM og whatnot. Dersom platebransjen skjønte at volumsalg gjerne tjener inn mer penger, selv om prisen er lavere enn normalt, og kanskje tilogmed gjorde musikken letter tilgjengelig, så hadde ikke problemet vært så stort. Men ærlig talt – skal jeg betale 8-10 kroner for en enkeltsang, så skal jeg i det minste ha låten i en lossless-kvalitet, og jeg skal ha meg frabedt forskjellige tekniske begrensinger, som hvilken MP3-spiller jeg kan spille den på, om jeg kan kopiere den til hvilken som helst PC, om jeg kan streame den på Shoutboxen min etc.

Kjære platebransje! Dere kjemper en kamp mot vindmøller. Vi, forbrukerne, er mer enn villige til å betale for gode produkter – siden dere konsekvent feiler i å gi oss dette, så tar vi, forbrukerne, opp “kampen” på våre egne måter.

Dersom dere tror det vil hjelpe å tvinge The Pirate Bay i kne, så har dere virkelig ikke forstått hvordan Internet fungerer. Konsekvensen av å stenge The Pirate Bay, eller i alle fall begrense tilgangen til dem vesentlig? Mest sannsynlig vil dere merke en nedgang i nedlastede filer – ikke at dere egentlig kan monitorere dette på noen måte uansett, men estimatene deres vil vel sannsynligvis vise en markant nedgang. Så vil dere kanskje oppdage at dere plutselig mister enda mer inntekter – det er mange som allerede av prinsipp ikke kjøper CDer, DVDer etc. – rett og slett pga. politikken til bransjeorganisasjonene.

Platebransje (og filmbransje, for så vidt): Se for dere at de fleste ungdommer (det er nå strengt tatt mest ungdom som har kontroll på både Internet, og som er en enormt stor del av kundegruppen til nevnte grupper) plutselig velger å ikke kjøpe musikk og film mer! Over natten. Rett og slett som en protest mot deres manglende evne til å tilpasse dere? Personlig så håper jeg noe slikt skjer – selv om jeg liker filmsamlingen min på vel 500 DVDer, så har jeg ingen problemer med å slutte å kjøpe flere, bare på trass.

Det frister mer og mer…

4 kommentarer   Hvem jeg snakker om? Platebransjen, så klart. Jeg tror faktisk jeg slenger på direktører og ledere i forskjellige bransjeorganisasjoner også. Vi kan jo f.eks. navne Marte Thorsby - lederen av IFPI - den norske platebransjens interesseorganisasjon. Hun skal nå trekke Telenor for retten, siden Telenor endelig har gjort noe riktig, og valgt å be IFPI ryke og reise, da de krevde at Telenor sperret for tilgang til The Pirate Bay (i skrivende stund nede, mest sannsynlig pga. serverskifter). Jeg gremmes, egentlig. Ikke bare av mangelen på teknisk forståelse hos diverse aktører i rettssaken mot The Pirate Bay, men også over hvilke lover og forføyninger som har blitt innført de siste 10-12 månedene. I Sverige har vi fått IPRED-direktivet, som kommer på toppen av FRA-loven. I Danmark har ISPer fått en forføyning mot seg som gjør at de må sperre tilgangen til The Pirate Bay - enn så lenge en helt lovlig tjeneste. Jeg skjønner frustrasjonen til platebransjen, jeg gjør det. Det kan ikke være lett å føle seg akterutseilt, med foreldet teknologi og forgubbede ledere - låst i en verden der alt var så mye enklere, og alt man trengte å bekymre seg for var noen få kopieringsfasiliteter i østen, som laget dårlige kopier av eksisterende kopibeskyttet materiale. I dag er alt så mye vanskeligere - man har dette skumle "Internet"et, som ingen i platebransjen ser ut til å skjønne noenting av, vi har fått enkle metoder for digital kopiering, som ikke endrer på kvaliteten, og som knapt nok krever 10 cm av hylleplassen i stua. Stakkars platebransjen, IFPI, RIAA, MPAA og hva de nå heter alle sammen. Det må da være noen i disse firmaene og organisasjonene som forstår hvilke omveltninger de nå er 10 år for sent ute til å være med på? Det kunne vært gjort så veldig, veldig enkelt, men de har i stedet valgt å kjøre hardt mot hardt, og skapt en jevnt over negativ opinion - er det i det hele tatt noen som ser med positive øyne på kampanjene som kjøres ut, og som som oftest ender med enten tap i retten, eller krav om så enorme erstatningssummer at det hele blir parodisk. Når vi først snakker om kampanjer: de fleste har vel fått med seg disse kampanjene som kjøres - Piracy Kills Music, bl.a., samt disse irriterende "reklamene" som kommer før filmen på enkelte DVDer o.l. - akkurat den siste der har jeg aldri helt skjønt - laster jeg ned filmen fra en torrentside, eller en eller annen online-versjon, så vil filmen i 90% av tilfellene være strippet for slike irritasjonsmomenter - igjen blir dette en belastning for betalende kjøpere - ikke for piratene. IFPI konkluderer med at platesalget i Norge er stupende - det blir solgt stadig færre DVDer, CDer og singler i Norges land. Når de "stipulerer" inntektene sine for 2008 til 1,2 milliarder kroner, så er dette en generell nedgang fra 2007 på 16%. Greit nok. Jeg ønsker her å komme med noen alternative årsaker til hvorfor det er slik - jeg sier ikke at mine løsninger er korrekte, men jeg tror nok de i det minste har vel så mye å gjøre med totalbildet som piratkopiering. Jeg antar her at organisasjonene som skal få sitt når det selges CDer og DVDer rundt om i Norge får en fast provisjon - altså, det skjeller ikke dem om Platekompaniet selger DVDen for 39,- eller 99,- - de får like mye likevel (jeg antar som sagt dette, jeg vet ikke sikkert). Dersom det er slik, så har ikke dette noen effekt. Dog, om provisjonen varierer alt etter alder på materiale, samt prissetting ut til kundene, så vil jeg tro at bare det at både musikk og film har blitt billigere de siste årene veier opp for noe av effekten. Dertil kommer kjøp fra utenlandske butikker og online-tjenester. Personlig kjøper jeg langt mer fra Play enn jeg gjør i norske butikker. Hvorfor? Fordi jeg får varene rett hjem i postkassen, de koster mindre, og jeg får tilgang til langt større utvalg enn jeg får på de fleste norske butikker. Dette er allikevel snakk om fysiske produkter - hva om jeg nå valgte å kjøpe all musikken min online? Heri ligger problemet at det er så mye, mye enklere å bare laste ned albumet fra f.eks. The Pirate Bay, enn å stresse med å laste ned enkeltfiler, bundet til elendige formater, DRM og whatnot. Dersom platebransjen skjønte at volumsalg gjerne tjener inn mer penger, selv om prisen er lavere enn normalt, og kanskje tilogmed gjorde musikken letter tilgjengelig, så hadde ikke problemet vært så stort. Men ærlig talt - skal jeg betale 8-10 kroner for en enkeltsang, så skal jeg i det minste ha låten i en lossless-kvalitet, og jeg skal ha meg frabedt forskjellige tekniske begrensinger, som hvilken MP3-spiller jeg kan spille den på, om jeg kan kopiere den til hvilken som helst PC, om jeg kan streame den på Shoutboxen min etc. Kjære platebransje! Dere kjemper en kamp mot vindmøller. Vi, forbrukerne, er mer enn villige til å betale for gode produkter - siden dere konsekvent feiler i å gi oss dette, så tar vi, forbrukerne, opp "kampen" på våre egne måter. Dersom dere tror det vil hjelpe å tvinge The Pirate Bay i kne, så har dere virkelig ikke forstått hvordan Internet fungerer. Konsekvensen av å stenge The Pirate Bay, eller i alle fall begrense tilgangen til dem vesentlig? Mest sannsynlig vil dere merke en nedgang i nedlastede filer - ikke at dere egentlig kan monitorere dette på noen måte uansett, men estimatene deres vil vel sannsynligvis vise en markant nedgang. Så vil dere kanskje oppdage at dere plutselig mister enda mer inntekter - det er mange som allerede av prinsipp ikke kjøper CDer, DVDer etc. - rett og slett pga. politikken til bransjeorganisasjonene. Platebransje (og filmbransje, for så vidt): Se for dere at de fleste ungdommer (det er nå strengt tatt mest ungdom som har kontroll på både Internet, og som er en enormt stor del av kundegruppen til nevnte grupper) plutselig velger å ikke kjøpe musikk og film mer! Over natten. Rett og slett som en protest mot deres manglende evne til å tilpasse dere? Personlig så håper jeg noe slikt skjer - selv om jeg liker filmsamlingen min på vel 500 DVDer, så har jeg ingen problemer med å slutte å kjøpe flere, bare på trass. Det frister mer og mer...

Lignende poster:

• Fribit – en ny retning for fildeling?
• Land of the free, home of the brave…
• Ytringsfrihet, personvern, Internet
• Teksting av film – upopulært synspunkt?

VG meldte i dag om en sak vedrørende en barneTV-vertinne hos BBC, som, pga. sitt handikapp “skremmer barna”, og enkelte foreldre melder at de “nekter barna å se på disse programmene, i frykt for at barna skal få mareritt eller andre reaksjoner”.

The Daily Mail har originalhistorien.

Personlig synes jeg dette blir for dumt. Barn er generelt veldig åpne og nysgjerrige, og jeg tviler sterkt på at det å se en enarmet kvinne som smiler og virker glad vil føre til mentale arrdannelser som det vil ta evigheter å bli kvitt. Om barnet i det hele tatt spør om hvorfor damen bare har en arm, så er det da bare å fortelle barnet at hun ble født slik, og har et handikapp? Cerrie Burnell, som hun heter, er neppe det verste barnet kan se på TV, og få mareritt av…

Og, ikke minst – hva er det som er så forferdelig med at barn får mareritt? Det er ille der og da, så klart, men det å sette ord på frykten man føler etter et mareritt gjør gjerne at barnet blir vant til å verbalisere synsinntrykk, og som regel går også slike mareritt kjapt over, om foreldrene takler dem på riktig måte.

Jeg blir faktisk ganske bekymret når jeg ser at en rekke foreldre har klaget på Cerrie Burnell direkte til BBC, og krever at hun blir fjernet fra programmet, kun på bakgrunn av hennes handikapp, og det at hun “muligens kan skremme barna”. Hallo, folkens – barn elsker å bli skremt! Ikke at jeg tror frøken Burnell skremmer noen, men sånn generelt. Så lenge skremmingen foregår i trygge omgivelser, så er det vel ingen som med hånden på hjertet ikke kan si at spøkelseshistorier, skumle TV-serier, det å snike seg ut om natten sammen med venner, snike seg innpå, eller for den del inn i, gamle “spøkelseshus” o.l. er noe av det beste med barndommen?

Idiotforeldre, tror jeg blir konklusjonen min her…

2 kommentarer   VG meldte i dag om en sak vedrørende en barneTV-vertinne hos BBC, som, pga. sitt handikapp "skremmer barna", og enkelte foreldre melder at de "nekter barna å se på disse programmene, i frykt for at barna skal få mareritt eller andre reaksjoner". The Daily Mail har originalhistorien. Personlig synes jeg dette blir for dumt. Barn er generelt veldig åpne og nysgjerrige, og jeg tviler sterkt på at det å se en enarmet kvinne som smiler og virker glad vil føre til mentale arrdannelser som det vil ta evigheter å bli kvitt. Om barnet i det hele tatt spør om hvorfor damen bare har en arm, så er det da bare å fortelle barnet at hun ble født slik, og har et handikapp? Cerrie Burnell, som hun heter, er neppe det verste barnet kan se på TV, og få mareritt av... Og, ikke minst - hva er det som er så forferdelig med at barn får mareritt? Det er ille der og da, så klart, men det å sette ord på frykten man føler etter et mareritt gjør gjerne at barnet blir vant til å verbalisere synsinntrykk, og som regel går også slike mareritt kjapt over, om foreldrene takler dem på riktig måte. Jeg blir faktisk ganske bekymret når jeg ser at en rekke foreldre har klaget på Cerrie Burnell direkte til BBC, og krever at hun blir fjernet fra programmet, kun på bakgrunn av hennes handikapp, og det at hun "muligens kan skremme barna". Hallo, folkens - barn elsker å bli skremt! Ikke at jeg tror frøken Burnell skremmer noen, men sånn generelt. Så lenge skremmingen foregår i trygge omgivelser, så er det vel ingen som med hånden på hjertet ikke kan si at spøkelseshistorier, skumle TV-serier, det å snike seg ut om natten sammen med venner, snike seg innpå, eller for den del inn i, gamle "spøkelseshus" o.l. er noe av det beste med barndommen? Idiotforeldre, tror jeg blir konklusjonen min her...

Lignende poster:

• Nina Karin Monsen og ytringsfrihet
• (Barne)Pornografi i kunstens interesse!
• Hele byen er sjokkert! Nåja…
• Hva skriver man om?

I dag har jeg altså stanget hodet i tastaturet et par-tre ganger, stirret uforstående på skjermen, og i det hele tatt ristet ganske oppgitt på hodet en rekke ganger.

Jeg har forsøkt å gå inn på NAV.no som arbeidssøker, skjønner du. Og hva er det første som møter meg når jeg logger inn? Jo, jeg må bytte passord. Hvorfor må gudene vite – passordet som jeg brukte for 1 år siden da jeg var innom sist er visst ikke sikkert nok lenger. Jaja, greit, fint, vi bytter passord. Eller… ikke. Neida, for det er jo ikke lov å ha passord med æøå, eller sære tegn som #”%& o.l. må vite! Det er heller ikke lov å bruke noen av de 6 siste passordene som er benyttet på siden! All in the name of “security” forstås. I tillegg må altså passordet byttes hver 90. dag. Er det noen som sa manglende forståelse for brukervennlighet og hvordan brukere fungerer? Er det virkelig ingen hos konsulentfirmaet som har utviklet denne håpløse løsningen som har tenkt at “hey, kanskje folk som hele tiden må tenke på et nytt passord, ikke husker det, og dermed bare skriver det ned et sted?”

Velvel. Etter mye banning så blir nå endelig et nytt passord godtatt, og jeg får logget meg inn. Så må jeg gå igjennom noen steg for å få registrert meg på nytt, etc. etc., og så tenkte jeg at jeg skulle få opp skjema for “Krav om dagpenger” på skjermen. Vel… det ble med forsøket, for å si det sånn. Trykker jeg på linken, så kommer det opp en ny tab, og går jeg inn der, så lyser en fin blank side med NAV-logo mot meg – intet skjema. Greit nok, menyen til venstre peker pent og pyntelig på “Skjemaer”, så jeg tenker med meg selv at “ok, det er sikkert noe muggent med URL’en”, så jeg velger å søke etter “krav om dagpenger” i søkeboksen som er der. Da kommer det opp en fin liten advarsel med at “tjenesten er dessverre midlertidig utilgjengelig”. Hva pokker? Dette er en multimillonkroners side, og de evner altså ikke å klare å ha skjemaene tilgjengelig på web engang. For ikke å snakke om muligheten for å sende inn skjemaene uten å troppe opp med dem på kontoret eller sende dem pr. post. Fylle ut på nett? Nei, FY! Det er jo ikke sikkert! Jeg blir faktisk grundig irritert på dette makkverket av en side, som de garantert har betalt uhorvelige summer for å få snekret sammen.

Nå har jeg ikke testet, men så vidt jeg vet så er det vel fremdeles slik at tjenestene på NAV ikke er tilgjengelig mellom 23.00 og 7.00 eller hva det nå var – da er siden “stengt for vedlikehold” eller hva det nå står. Altså, jeg forstår at de stenger WoW-serverne en natt en gang i uken for vedlikehold – men NAV sine sider? Hallo.

7 kommentarer   I dag har jeg altså stanget hodet i tastaturet et par-tre ganger, stirret uforstående på skjermen, og i det hele tatt ristet ganske oppgitt på hodet en rekke ganger. Jeg har forsøkt å gå inn på NAV.no som arbeidssøker, skjønner du. Og hva er det første som møter meg når jeg logger inn? Jo, jeg må bytte passord. Hvorfor må gudene vite - passordet som jeg brukte for 1 år siden da jeg var innom sist er visst ikke sikkert nok lenger. Jaja, greit, fint, vi bytter passord. Eller... ikke. Neida, for det er jo ikke lov å ha passord med æøå, eller sære tegn som #"%& o.l. må vite! Det er heller ikke lov å bruke noen av de 6 siste passordene som er benyttet på siden! All in the name of "security" forstås. I tillegg må altså passordet byttes hver 90. dag. Er det noen som sa manglende forståelse for brukervennlighet og hvordan brukere fungerer? Er det virkelig ingen hos konsulentfirmaet som har utviklet denne håpløse løsningen som har tenkt at "hey, kanskje folk som hele tiden må tenke på et nytt passord, ikke husker det, og dermed bare skriver det ned et sted?" Velvel. Etter mye banning så blir nå endelig et nytt passord godtatt, og jeg får logget meg inn. Så må jeg gå igjennom noen steg for å få registrert meg på nytt, etc. etc., og så tenkte jeg at jeg skulle få opp skjema for "Krav om dagpenger" på skjermen. Vel... det ble med forsøket, for å si det sånn. Trykker jeg på linken, så kommer det opp en ny tab, og går jeg inn der, så lyser en fin blank side med NAV-logo mot meg - intet skjema. Greit nok, menyen til venstre peker pent og pyntelig på "Skjemaer", så jeg tenker med meg selv at "ok, det er sikkert noe muggent med URL'en", så jeg velger å søke etter "krav om dagpenger" i søkeboksen som er der. Da kommer det opp en fin liten advarsel med at "tjenesten er dessverre midlertidig utilgjengelig". Hva pokker? Dette er en multimillonkroners side, og de evner altså ikke å klare å ha skjemaene tilgjengelig på web engang. For ikke å snakke om muligheten for å sende inn skjemaene uten å troppe opp med dem på kontoret eller sende dem pr. post. Fylle ut på nett? Nei, FY! Det er jo ikke sikkert! Jeg blir faktisk grundig irritert på dette makkverket av en side, som de garantert har betalt uhorvelige summer for å få snekret sammen. Nå har jeg ikke testet, men så vidt jeg vet så er det vel fremdeles slik at tjenestene på NAV ikke er tilgjengelig mellom 23.00 og 7.00 eller hva det nå var - da er siden "stengt for vedlikehold" eller hva det nå står. Altså, jeg forstår at de stenger WoW-serverne en natt en gang i uken for vedlikehold - men NAV sine sider? Hallo.

Lignende poster:

• NAV – inkompetanse og sendrektighet
• Fastlegef*enskap
• NAV – en solskinnshistorie (nesten, i alle fall)
• Generell web-mekkings-frust…

Mads Larsens kronikk i Aftenposten, “Globalt sølibat” har fått feministbloggerne (og noen andre) til å blogge for harde livet. For her er det snakk om kvinneforakt, forkvaklet verdensbilde, misforstått arroganse på menns vegne, håpløse verdigrunnlag (sex er ALT!) etc. etc. etc.

Jeg velger (som omtrent den eneste, tror jeg), å stille meg på Mads Larsens side.

Sexkjøpsloven, altså loven som skal gjøre det forbudt å kjøpe sex, kriminalisere horekundene altså, har blitt mye omtalt. Hele veien er det snakk om hvordan dette setter fokus på de prostituerte, forhindrer menneskehandel, fjerner grunnlaget for hele greien, og dermed sikrer horene en bedre tilværelse.

Hvordan i all verden har noen fått det regnestykket til å gå opp? Horene får det ikke bedre – de får det verre. Dersom man spør de prostituerte om de ønsker den nye loven velkommen, om de nå er nigerianske traffic-ofre eller norske call-girls – hvilket svar tror dere da man får? Jeg vil tippe man i stor grad får et “nei, den er helt idiotisk” til svar. Som en tidligere prostituert, norsk sådann, har uttalt tidligere til Aftenposten, i et innlegg 20. november, med tittelen “Lovendring redder ingen” – dette hjelper ikke de prostituerte, og gjør heller ikke trafficking-markedet noe spesielt mindre – det bare skyver hele problemet under jorden, vekk fra gaten.

Selvsagt blir det hyggeligere å bevege seg på Karl Johan når man ikke blir “overfalt” av prostituerte som fallbyr sine tjenester hele tiden. Men om det blir noe bedre for horene av den grunn, det har jeg mine tvil om. De mister jobben sin. Ja, jobben sin. Man kan si hva man vil om utnytting av kvinner, og for all del, det foregår utrolig mye av det i prostitusjonsmiljøet i Norge, men hva med de som velger dette selv?

Dette med å kriminialisere sexkjøp i Norge er nå en ting – den nye loven legger også til grunn at det skal bli ulovlig for nordmenn å kjøpe sex i utlandet – selv om sexhandel i utlandet skulle være lovlig! En nordmann som drar til Nederland kan altså ikke ta seg en tur i Red Light-district og kjøpe sex, for det er ikke lov i Norge!

Hallo! Noen som ser logikken her noe sted? Det gjør i alle fall ikke jeg.

Jeg er ikke noen feminist. Jeg synes feminismen er en dinosaur, med en agenda som går på bekostning av rasjonell tankegang. Likestilling er flott. Lik lønn for likt arbeid, like rettigheter til permisjon ved fødsel (men det er det jo ikke, men jeg tar ikke den diskusjonen akkurat nå), kvinner skal behandles på samme måte som menn, etc. etc. (men den andre veien… mnja, det er jo ikke så nøye).

Altså – det ligger dessverre innbakt i begrepet feminisme – det går på kvinners rettigheter, og menns plikter – det er veldig sjelden man hører om det motsatte. Likestillingskamp kan jeg gå med på – militant feminisme er for meg noe som man gjerne kan la ligge igjen på 70-tallet. Den gangen hadde den nok noe for seg, i dag… i hvert fall i Norge, har likestilling mer å gjøre på dagsordenen enn feminismen – selv om det gjerne er en og samme ting, så er begrepet så utvannet at det ikke lenger skaper noe annet enn frustrasjon.

Greit nok. Jeg er altså ikke feminist. Jeg synes egentlig ikke en kriminalisering av folk som kjøper en lovlig tjeneste (merk! sex-salg er ikke forbudt ved lov ennå!) skal kriminaliseres. Det er egentlig en første gang for alt – her har man altså laget et lovforslag som går på å kriminalisere en kjøper av en lovlig vare. Tenk litt på det, vær så snill, og gi meg noen gode grunner for at denne loven burde sees på som noe annet enn en populistisk propagandaløsning for å bli kvitt det plagsomme maset politikerne har på vei til eller fra Stortinget?

Andre som har skrevet om dette, både om Mads Larsen, feminisme, lovgiving og annet:

Mihoe / Reality Challenged: Menn som er kåte som bukker
SerendipityCat:
Jeg har lest…. “Onkel Dudde får seg norsk dame”
Tommy Lund: Det globale kyskhetsbeltet
Anathema: Globalt kvinnehat

Anathema har også listet opp en del blogger jeg ikke har tatt med her i sitt innlegg, om man vil ha flere uttalelser om saken.

3 kommentarer   Mads Larsens kronikk i Aftenposten, "Globalt sølibat" har fått feministbloggerne (og noen andre) til å blogge for harde livet. For her er det snakk om kvinneforakt, forkvaklet verdensbilde, misforstått arroganse på menns vegne, håpløse verdigrunnlag (sex er ALT!) etc. etc. etc. Jeg velger (som omtrent den eneste, tror jeg), å stille meg på Mads Larsens side. Sexkjøpsloven, altså loven som skal gjøre det forbudt å kjøpe sex, kriminalisere horekundene altså, har blitt mye omtalt. Hele veien er det snakk om hvordan dette setter fokus på de prostituerte, forhindrer menneskehandel, fjerner grunnlaget for hele greien, og dermed sikrer horene en bedre tilværelse. Hvordan i all verden har noen fått det regnestykket til å gå opp? Horene får det ikke bedre - de får det verre. Dersom man spør de prostituerte om de ønsker den nye loven velkommen, om de nå er nigerianske traffic-ofre eller norske call-girls - hvilket svar tror dere da man får? Jeg vil tippe man i stor grad får et "nei, den er helt idiotisk" til svar. Som en tidligere prostituert, norsk sådann, har uttalt tidligere til Aftenposten, i et innlegg 20. november, med tittelen "Lovendring redder ingen" - dette hjelper ikke de prostituerte, og gjør heller ikke trafficking-markedet noe spesielt mindre - det bare skyver hele problemet under jorden, vekk fra gaten. Selvsagt blir det hyggeligere å bevege seg på Karl Johan når man ikke blir "overfalt" av prostituerte som fallbyr sine tjenester hele tiden. Men om det blir noe bedre for horene av den grunn, det har jeg mine tvil om. De mister jobben sin. Ja, jobben sin. Man kan si hva man vil om utnytting av kvinner, og for all del, det foregår utrolig mye av det i prostitusjonsmiljøet i Norge, men hva med de som velger dette selv? Dette med å kriminialisere sexkjøp i Norge er nå en ting - den nye loven legger også til grunn at det skal bli ulovlig for nordmenn å kjøpe sex i utlandet - selv om sexhandel i utlandet skulle være lovlig! En nordmann som drar til Nederland kan altså ikke ta seg en tur i Red Light-district og kjøpe sex, for det er ikke lov i Norge! Hallo! Noen som ser logikken her noe sted? Det gjør i alle fall ikke jeg. Jeg er ikke noen feminist. Jeg synes feminismen er en dinosaur, med en agenda som går på bekostning av rasjonell tankegang. Likestilling er flott. Lik lønn for likt arbeid, like rettigheter til permisjon ved fødsel (men det er det jo ikke, men jeg tar ikke den diskusjonen akkurat nå), kvinner skal behandles på samme måte som menn, etc. etc. (men den andre veien... mnja, det er jo ikke så nøye). Altså - det ligger dessverre innbakt i begrepet feminisme - det går på kvinners rettigheter, og menns plikter - det er veldig sjelden man hører om det motsatte. Likestillingskamp kan jeg gå med på - militant feminisme er for meg noe som man gjerne kan la ligge igjen på 70-tallet. Den gangen hadde den nok noe for seg, i dag... i hvert fall i Norge, har likestilling mer å gjøre på dagsordenen enn feminismen - selv om det gjerne er en og samme ting, så er begrepet så utvannet at det ikke lenger skaper noe annet enn frustrasjon. Greit nok. Jeg er altså ikke feminist. Jeg synes egentlig ikke en kriminalisering av folk som kjøper en lovlig tjeneste (merk! sex-salg er ikke forbudt ved lov ennå!) skal kriminaliseres. Det er egentlig en første gang for alt - her har man altså laget et lovforslag som går på å kriminalisere en kjøper av en lovlig vare. Tenk litt på det, vær så snill, og gi meg noen gode grunner for at denne loven burde sees på som noe annet enn en populistisk propagandaløsning for å bli kvitt det plagsomme maset politikerne har på vei til eller fra Stortinget? Andre som har skrevet om dette, både om Mads Larsen, feminisme, lovgiving og annet: Mihoe / Reality Challenged: Menn som er kåte som bukker SerendipityCat: Jeg har lest…. "Onkel Dudde får seg norsk dame" Tommy Lund: Det globale kyskhetsbeltet Anathema: Globalt kvinnehat Anathema har også listet opp en del blogger jeg ikke har tatt med her i sitt innlegg, om man vil ha flere uttalelser om saken.

Lignende poster:

• En prostituert uttaler seg!
• Kvinnefiendtlig feminisme?
• Norsk overformynderi
• Datalagringsdirektiv, sier du?

Jepp. Jeg kom først over denne saken hos Hjorthen. Jeg snek meg deretter videre til Twingly-siden Hjorthen har linket til, samt til en artikkel som ligger som pingback. Derfra var veien videre litt frustrerende, og litt underholdende. “Generasjon Telefax” i overskriften er stjålet fra det siste innlegget – skrevet av Steven Snedker til mailinglisten til DONA.

Jada. Jeg både dyplinker og siterer. Dette er visst ikke lov, om man skal sette dansk fortolkning av copyright, samt “lojale” og “illjoale” linker (jeg fant egentlig ikke noen gode norske ord for dette…).

Og, som det spørres om i artikkelen over, “Hva er en illojal link? En link er vel en link?”

Jeg må stille meg bak de som mener dette er fullstendig idiotisk, og viser fullstendig mangel på kunnskap om hvordan nettet fungerer. Det er en veldig god artikkel på Global Voices Online (på engelsk) som tar for seg dette.

Og ja – vi må jo nevne Google News, som da er en av hovedårsakene til at danske media nå velger å opptre som om kalenderen ennå viste 1994, og Internet bare vare en gimmick, som man ikke trenger å ta seriøst.

Google News direktelinker jo (naturlig nok) til innhold på hundrevis, om ikke tusenvis av nyhetssider rundt om på nettet, og gir en mulighet for brukeren å tilpasse nyhetsportalen nøyaktig slik en vil ha den, med de media og områder som interesserer på forsiden – det er også mulig å definere land etc. Akkurat en slik tjeneste brukerne vil ha, særlig om man er avhengig av å ha god oversikt over nyhetsbildet. Som flere påpeker, mange av Danmarks journalister bruker Google News selv – men vil altså ikke at Google News skal linke direkte til innhold på deres egne sider.

Jeg skjønner godt Peter Svarres frustrasjon: AAAARRRRGH!

Og med det rister vi på hodet, og fortsetter med å småflire over “Generasjon telefax” litt til…

Ingen kommentarer   Jepp. Jeg kom først over denne saken hos Hjorthen. Jeg snek meg deretter videre til Twingly-siden Hjorthen har linket til, samt til en artikkel som ligger som pingback. Derfra var veien videre litt frustrerende, og litt underholdende. "Generasjon Telefax" i overskriften er stjålet fra det siste innlegget - skrevet av Steven Snedker til mailinglisten til DONA. Jada. Jeg både dyplinker og siterer. Dette er visst ikke lov, om man skal sette dansk fortolkning av copyright, samt "lojale" og "illjoale" linker (jeg fant egentlig ikke noen gode norske ord for dette...). Og, som det spørres om i artikkelen over, "Hva er en illojal link? En link er vel en link?" Jeg må stille meg bak de som mener dette er fullstendig idiotisk, og viser fullstendig mangel på kunnskap om hvordan nettet fungerer. Det er en veldig god artikkel på Global Voices Online (på engelsk) som tar for seg dette. Og ja - vi må jo nevne Google News, som da er en av hovedårsakene til at danske media nå velger å opptre som om kalenderen ennå viste 1994, og Internet bare vare en gimmick, som man ikke trenger å ta seriøst. Google News direktelinker jo (naturlig nok) til innhold på hundrevis, om ikke tusenvis av nyhetssider rundt om på nettet, og gir en mulighet for brukeren å tilpasse nyhetsportalen nøyaktig slik en vil ha den, med de media og områder som interesserer på forsiden - det er også mulig å definere land etc. Akkurat en slik tjeneste brukerne vil ha, særlig om man er avhengig av å ha god oversikt over nyhetsbildet. Som flere påpeker, mange av Danmarks journalister bruker Google News selv - men vil altså ikke at Google News skal linke direkte til innhold på deres egne sider. Jeg skjønner godt Peter Svarres frustrasjon: AAAARRRRGH! Og med det rister vi på hodet, og fortsetter med å småflire over "Generasjon telefax" litt til...

Lignende poster:

• Sex! Prostitusjon! Porno! Tabloid… Selger det? Javisst!
• Pressens bruk av Facebook
• Førsteinntrykk: Google Wave
• Uskyldig dømt?

I Aftenposten 20. november uttaler en anonym prostituert seg om politiets aksjoner som går under navnet “Operasjon husløs”, som har gått på å få vekk “innendørsprostitusjonen”, massasjeinstituttene med dertil tilhørende prostitusjon, etc.

Hun takker ikke politiet – nei, hun anklager dem for å ha helt andre motiver enn å beskytte de prostituerte – for, som hun sier, hva skal de gjøre nå? Nå som de har mistet arbeidsplassen sin, mistet retten til å utøve yrket sitt, og dermed hverken har arbeid eller inntekt lenger.

Jeg forstår henne godt jeg – som hun sier: det er enorm forskjell på trafficking og tvangssalg av sex, til den frivillige prostitusjonen, der kvinnene selv velger å prostituere seg.

Som hun sier, så er det særlig feministene som velger å ikke høre på horene selv, når de sier at det er snakk om frivillig salg av sex – for salg av sex kan jo umulig være noe noen velger å gjøre, når det finnes så utrolig mye annet de kan gjøre?

Jo, faktisk. Prostitusjon er for mange en godt betalt jobb, som, siden den heller ikke er regnet som et yrke i norge, kan skattlegges – riktignok burde man nok heller gjort prostitusjon lovlig, slik at det kunne kommet inn i ordnede former, og man kunne skattlagt prostituerte som alle andre yrkesgrupper, men det ville vel være en fallitterklæring for moralistene som bestemmer lover og regler, vil jeg tro.

Jeg oppfordrer alle til å lese kronikken i Aftenposten – den er velformulert, godt skrevet, og viser at det slett ikke kun er “samfunnets svakeste” som velger prostitusjon som sitt yrke.

1 kommentar   I Aftenposten 20. november uttaler en anonym prostituert seg om politiets aksjoner som går under navnet "Operasjon husløs", som har gått på å få vekk "innendørsprostitusjonen", massasjeinstituttene med dertil tilhørende prostitusjon, etc. Hun takker ikke politiet - nei, hun anklager dem for å ha helt andre motiver enn å beskytte de prostituerte - for, som hun sier, hva skal de gjøre nå? Nå som de har mistet arbeidsplassen sin, mistet retten til å utøve yrket sitt, og dermed hverken har arbeid eller inntekt lenger. Jeg forstår henne godt jeg - som hun sier: det er enorm forskjell på trafficking og tvangssalg av sex, til den frivillige prostitusjonen, der kvinnene selv velger å prostituere seg. Som hun sier, så er det særlig feministene som velger å ikke høre på horene selv, når de sier at det er snakk om frivillig salg av sex - for salg av sex kan jo umulig være noe noen velger å gjøre, når det finnes så utrolig mye annet de kan gjøre? Jo, faktisk. Prostitusjon er for mange en godt betalt jobb, som, siden den heller ikke er regnet som et yrke i norge, kan skattlegges - riktignok burde man nok heller gjort prostitusjon lovlig, slik at det kunne kommet inn i ordnede former, og man kunne skattlagt prostituerte som alle andre yrkesgrupper, men det ville vel være en fallitterklæring for moralistene som bestemmer lover og regler, vil jeg tro. Jeg oppfordrer alle til å lese kronikken i Aftenposten - den er velformulert, godt skrevet, og viser at det slett ikke kun er "samfunnets svakeste" som velger prostitusjon som sitt yrke.

Lignende poster:

• Mads Larsen, eller hvordan gjøre seg til djevelen selv
• Snillisme? Kulturkollisjon?
• Lemfeldig omgang med lovverket?
• Føljetong: KrF uttaler seg om ting de ikke har peiling på, del 2