junkfoodjunkie.no

Jeppda. Lenge siden sist nå. For all del – jeg har da sett film, jeg har bare ikke orket å skrive så mye om dem. Men, i dag var jeg og så Iron Man 2 på KP 1 på Bergen Kino, og for en gangs skyld må jeg si at det definitivt var verdt pengene. Veldig underholdende film, som tar Tony Stark på kornet, og introduserer en relativt kul, om enn noe stereotyp antagonist (Mickey Rourke som Ivan Vanko / Whiplash). Litt kjærleik og hinting til videre utvikling av Marvel-franchisen er også på plass, så klart, med Samuel L. Jackson som Nick Fury (liten digresjon: dette er faktisk et genialt castinggrep – greit nok at Fury egentlig er hvit, men… who cares?) og Scarlett Johanson som Natasha Romanoff (Black Widow).

Mickey Rourke som Ivan Vanko / Whiplash
Filmen fikk terningkast 3 i BA, noe som jo er ensbetydende med at den er bra. Både Dagbladet og VG ga den terningkast 5 – noe jeg mener den klart fortjente.

Vi har som i den første filmen Robert Downey Jr. (så klart) som Iron Man, like narsissitisk som sist, like ufordragelig, og like selvsikker, selv om vi kanskje aner en undertone av noe som plager ham denne gangen. Den som ser filmen får svar, så klart, og vi blir introdusert til mer av bakgrunnshistorien til både Stark-familien og Arc-teknologien, som holder liv i Tony Stark. Bad guys florerer det med, så klart, og det er som i den første filmen mye humor på plass. Det var mange latterutbrudd i salen. For ikke å glemme applausen da filmen var ferdig. Det er som regel alltid et godt tegn, så lenge folk ikke klapper fordi filmen er ferdig – og det var det ikke denne gangen. Iron Man-filmene seiler opp som meget gode representanter for Marvels filmsatsing, og viser at det er fullt mulig å lage filmer for et bredt publikum som både holder seg relativt tro til historien (for die-hard fans) og som tilbyr folk som ikke kjenner intrikate detaljer en lettvint vei inn i historien og bakgrunnen til karakterene.

Scarlett Johanson - Iron Man 2 - Natasha Romanoff / Black WidowScarlett Johanson gir oss gutta (og helt sikkert også enkelte jenter) noe å glane på, og er langt mer enn en vakker “dukke” – for å stjele taglinen fra en annen film som kom ut relativt nylig: “more than meets the eye”. Definitivt noe man kan si om karakteren Johanson spiller i Iron Man 2. Black Widow (Natasha Romanoff) er definitivt ikke noen man kødder med. Som Tony Stark sier i en scene i filmen: “I want one!”

Min anbefaling blir i alle fall, om du liker lettbeint, vellaget action: Løp og kjøp (billetter til kinoen)!
 

1 kommentar  

 

Lignende poster:

• Heavy Metal!
• I am Iron Man!
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Filmanmeldelse: X-Men Origins: Wolverine

Voddler, av mange titulert som “Spotify for film”, har vært i lukket (kun invitasjon) beta en god stund nå.

Jeg fikk tak i en beta-invitasjon for en liten stund tilbake, og installerte dette for å se hva det var, og om det fungerte overhodet.

Jeg ble vel ikke bare positivt overrasket, men fungerte gjorde det da. Jeg har kun forsøkt med gratis-filmer (som det faktisk er en del av, selv om kvaliteten er svært varierende), og selv om man må “lide” seg gjennom litt reklame i forkant, og klienten (ja, man må laste ned og installere en klient, mer om dette senere) ikke akkurat er fantastisk brukervennlig, så har jeg ikke hatt noen av de mange rapporterte problemene med manglende / hakkende lyd og/eller bilde, gal undertekst o.l.

Greit nok, klienten er ikke akkurat perfekt – kun tastaturnavigasjon, ingen søkefunksjonalitet i klienten, en tendens til å henge seg opp om man alt+tab’er seg ut til andre Windows-programmer, og generelt litt få muligheter i innstillingene.

Men! Nylig lanserte Voddler en oppgradering til klienten, som i følge nyhetsbrevet skulle inneholde en rekke forbedringer. Vel… “forbedringer” hadde vel kanskje vært en litt bedre formulering. Det denne oppdateringen førte til, for en rekke brukere, var at man fikk opp en noe kryptisk feilmelding som sa noe slikt som “Error in login. Check your username and/or password”. Vel… okei? Det er jo greit nok – kanskje noe ikke var helt som det skulle med den nye klienten. Det ble postet en tråd på supportforumet til Voddler, som nå har fått status “solved” – hvilket er ganske latterlig. Om man leser svaret fra Voddler-representanten, så viser det seg at Voddler “kun er for folk i Sverige” og at de har “tatt steg for å sikre at det kun er svenske statsborgere, bosatt innen Sverige, som får tilgang”.

1. De kunne ikke opplyst dette enten på bloggen sin, på websiden, eller i det minste kommet med dette svaret med en gang tråden dukket opp på forumet? I stedet kom de med svada om at de undersøkte saken (før ovennevnte svar kom på plass).

2. Hadde de hatt noe som helst vett i hodet, så hadde de så klart informert om dette – både på websidene, i brukeravtalen, samt gjerne også ved å komme med informasjon i forkant for å gjøre folk oppmerksom på dette. Leser man supporttråden, så vil man se mange som ikke har fått dette med seg, samt mange svensker som har brukt Voddler på utenlandsturer o.l.

3. En kryptisk feilmelding i stedet for en enkel, klar og konsis informasjon om hvorfor det ikke lenger fungerer, når det fungerte helt fint før oppgraderingen – det er bare elendig kundebehandling og grensesnitt-koding.

Alle de brukerne som ikke tar turen innom Voddlers forum, evt. som bare får en feilmelding, og som ikke får noen god forklaring, vil sannsynligvis sitte igjen med svært dårlig inntrykk av Voddler.

Voddler har heller ikke kommet med mer enn et par kommentarer i den nevnte tråden, og det som har kommet frem har i det store og hele vært ganske arrogant og lite kundefokusert.

Det er for så vidt greit nok at Voddler er en lukket beta, og at den har vært ment kun for svenske brukere. Det er også greit at de har funnet at de må kutte ned på tilgangen, og dermed har gjort dette ved å stenge ute brukere utenfor Sverige. Det som ikke er like greit, er at de gjør dette helt uannonsert, og uten å komme med noen form for beklagelse eller unnskyldning, eller for den del en god begrunnelse for hvorfor dette plutselig dukket opp.

Enkelte har kommet med teorier om at de har fått påpakning fra rettighetsinnehavere som har krevd at de stenger ute kunder som åpenbart ikke befinner seg i Sverige, men selv om det er saken, så mener jeg at de burde kunne komme opp med en bedre informasjonsstrategi.

Det som også er litt interessant er at det kun er den nye klienten som krever at man er svensk. Eldre versjoner fungerer fremdeles helt fint, selv om de gjerne ønsker å laste ned og installere en oppdatering automatisk når du starter dem – noe som enkelt kan kanselleres manuelt.

Jeg har ikke fulgt så nøye med Voddler på nett i det siste, men jeg har fått med meg at det har kommet noen ganske krasse kommentarer om oppførselen deres på forumet. Jeg vil tro at det samme har skjedd på Twitter, og kanskje også andre steder på nett.

For Voddler vil jeg si at dette er noe i nærheten av en PR-messig katastrofe, som så enkelt kunne vært unngått. De ville nok fått litt kritikk også om de hadde gått ut med dette i forkant, men jeg garanterer at den hadde vært langt mer begrenset enn den er nå. Samtidig hadde de kunnet sittet igjen med et positivt rykte, nettopp fordi de holdt sine kunder og beta-testere oppdatert og informert.

Enkelte har litt å lære når det gjelder dagens Internet-samfunn. Voddler ser ut til å få flere konkurrenter, både allerede etablerte sådanne, og løsninger som er under etablering. Klarer de ikke å skille seg positivt fra sine konkurrenter, både når det gjelder utvalg, pris, brukervennlighet og kundebehandling, så har de neppe livets rett.

Noe som egentlig er litt synd, for min oppfatning av selve tjenesten er slett ikke så aller verst.

Ingen kommentarer  

 

Lignende poster:

• Geriatriske pasienter i det hvite hus
• Føljetong: KrF uttaler seg om ting de ikke har peiling på, del 1
• En liten anbefaling!
• Hva bruker man sene nattetimer til? Jo, chick-flicks!

Jeppda. Da har man vært og sett Avatar. Faktisk var jeg og så Avatar i 3D i forgårs, på 21-forestillingen på Bergen Kino, men jeg dro på fest etterpå, og var ikke helt i form til å skrive anmeldelse. Vi forsøker å rette på det nå

Avatar Teaser Poster

James Cameron er mannen som laget Titanic. Allerede den gang var han stormannsgal, og bl.a. så bygget han verdens største basseng for å lage vannscener til Titanic. Joda, mannen er forrykt, men han lager filmatiske epos som, selv om de har veldig endimensjonale historier, er nyskapende når det gjelder teknikken, og fantastisk filmet. Som regel skaper filmene historie, og som oftest er de publikumsfavoritter.

Avatar er intet unntak. Mange av mine venner har bekjent både personlig, på Facebook og sikkert også på Twitter, at de har funnet denne filmen å være fantastisk, og “tidenes beste”. Selv om jeg villig gir en 6′er på terningen, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg vil gå fullt så langt. Filmen er som sagt bra, og jeg anbefaler glatt at man går og ser den på kino (men, om man ikke er stor fan av 3D-gimmicker, så er det strengt tatt ikke så stor forskjell fra 2D). Jeg gir tross alt filmen en 6′er, så den er bra.

Historien er gammel som alle hauger – “undercover cop meets girl, falls in love, gets sucked in, turns on his bosses” <- det der summerer egentlig opp historien ganske så greit. Skuespillerne gjør greie roller, men de er ganske så endimensjonale de også. Vi har den skadete soldaten, vi har den råe offiseren som kun tenker på å bli ferdig med oppdraget, vi har den nestekjærlige forskeren, vi har nerden, og vi har den kvinnelige hard-core-piloten. Relativt kjent territorium for de av oss som har sett noen tusen timer med film. Så hvorfor gir jeg Avatar terningkast 6? Mye på grunn av hvordan historien blir fortalt. Joda, vi vet helt fra begynnelsen av hvordan det kommer til å gå, og jeg må si jeg fikk rett i de aller fleste gjetningene mine ang. hvem som overlever og ikke. Det er ikke poenget. Historien er gammel, men fortellermetoden er ny. Og den er pen! Veldig pen. Og det hjelper på at de fleste skuespillerne, enten de nå er dataanimert eller ikke, er såpass gode at de gir i alle fall et skinn av menneskelighet til rollene sine, og forsøker å utfylle personligheten noe. Men, det er ikke til å stikke under en stol: Avatar er teknisk overlegen alt som hittil har kommet av slike blandingsfilmer. Den er helt og holdent visuelt fantastisk.

Jeg vet at denne anmeldelsen er litt sånn halvveis on and off. Og det er sant. Jeg skrev dette litt for å si at “den er ikke så fantastisk!” – men så er den jo det, likevel, på enkelte områder. Er man sci-fi / fantasy-buff, så er dette en “løp og se” film av de store. Og er man rett og slett fan av storslåtte filmepos, så er den også verdt å se. Dette er vel strengt tatt en av de mest episke filmene på kino i 2009.

Det er en orgie i spesialeffekter og dataanimasjon, men James Cameron klarer faktisk å få det til å se bra ut. Veldig bra!

Avatar har jevnt over fått glimrende kritikker i landets aviser – her er linker til noen av dem:
Avatar – VG.nos anmeldelse
Kongeblått – Avataranmeldelse hos Dagbladet.no
Det edle villromvesen – Avatar-anmeldelse hos BT.no
Avatar-anmeldelse hos Aftenposten (Oslopuls)
Det fantastiske er egentlig at alle har gitt den terningkast 5!

4 kommentarer  

 

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Filmanmeldelse: Ice Age: Dawn of the dinosaurs (Istid: Dinosaurene kommer)
• Filmanmeldelse: Watchmen

Jeg har ignorert bloggen min lenge nå. De eneste postene som har dukket opp har vært automatiske “Ukens Tweets” poster… og de har vært begredelig korte, kjedelige og mangelfulle de også. Jeg vet ikke… jeg har ikke vært inspirert nok til å skrive på en stund. Har liksom ikke hatt noe å skrive om – selv om det sikkert har skjedd ting ute i den store verden, så har ingenting virkelig engasjert meg.

Jeg har tilbrakt litt tid i dag med å rydde opp på bloggen – fjernet gamle linker, fjernet en del av linkene til ikke-lenger-eksisterende ping-tjenester, etc. “Før i tiden” ville slikt vedlikehold blitt gjort jevnlig – om ikke daglig, så i alle fall ukentlig. Og, jeg roter meg bort…

Denne posten er egentlig ment som en liten skrift om boken “Ender’s Game” av Orson Scott Card. Jeg leste den nettopp (jada, alle dere sci-fi nerder der ute – jeg vet jeg er litt seint ute!) og den var… kanskje ikke fantastisk, men likevel… den berørte noe i meg, og det er uten tvil den beste boken jeg har lest på lenge. Ikke at det nødvendigvis betyr så mye, jeg leser nesten ingenting for tiden. Litt trist, egentlig. Jeg leste mye, mye mer før. Ikke nødvendigvis stor litteratur, masse kjedelig tidtrøyte, men innimellom kom jeg over en bok eller to som fanget meg, og som havnet på listen over “bøker man bare må like”. Jeg er ikke akkurat typen til å “oh my god, denne boken er bare den beste i verden noensinne, asså!!!” uttalelser. Jeg blir ikke følelsesmessig involvert. Men! Tilbake til det jeg egentlig tenkte å skrive om – boken!

“Ender’s Game” er… spesiell. Dersom du ikke har lest den, så anbefaler jeg å stikke innom en bokhandel, eller et noenlunde velbestykket bibliotek, og raske med deg denne boken her. Den er gammel, som mye god sci-fi litteratur, den ble første gang utgitt i 1985. Utgaven jeg leste er fra 1991, det er godt mulig det har kommet senere utgaver. I følge forfatteren selv, så har det kun blitt gjort mindre endringer mellom utgavene, endret noen skrivefeil, skiftet bittelitt på plot-errors og slikt. Uansett – les boken, folkens!

Jeg skal ikke sette igang med noen spoilerfest, men tar med litt av bakgrunnen for boken: Romvesen (kalt “buggers”) har angrepet jorden, og takket være en heltemodig innsats fra spesielt en soldat, ble de slått tilbake. Det er derimot rykter om en kommende invasjon, og menneskeheten gjør sitt beste for å få klar gode nok soldater, eller rettere, kommandører, til å forhindre at jorden og menneskeheten blir utradert.

Unger, og da mener jeg unger, blir trent fra de knapt kan lese, skrive og forstå, til dette her. De blir hentet fra sine familier, og tatt med til treningssentre som er så harde og brutale at det ville vært hardt for yrkesmilitære. Og dette er unger i førskolealder. Hovedpersonen i boken, Ender (ja, tittelen er et ordspill) eller Andrew, som han egentlig heter, er et geni. Tenk River Tam i Firefly, så er du i alle fall i nærheten. (Og om du ikke aner hvem River Tam er, og ikke har sett Firefly, så bør du sporentstreks finne deg en DVD-forhandler og skaffe deg denne serien, det er kun snakk om 14 episoder, samt filmen Serenity, og se på noe av det beste som er laget av sci-fi de siste to tiårene).

Boken tar for seg treningen opp mot det endelige slaget – vi blir vitne til Ender’s utvikling, hans tanker, hans mismot, og ofte får man følelsen av at dette er en langt eldre gutt – nærmest en voksen, historien handler om. Det er ikke mange søtladne momenter i historien – vi blir ikke gitt mange pusterom, der Ender får hvile – boken er intens og også lettlest. Som forfatteren sier i introduksjonen (skrevet for 1991-utgaven) (engelsk, direkte sitert fra boken):

“I deliberately avoided all the little literary games and gimmicks that make “fine” writing so impenetrable to the general audience. All the layers of meaning are there to be decoded, if you like that play the game of literary criticism – but if you don’t care to play that game, that’s fine with me. I designed Ender’s game to be as clear and accessible as any story of mine could possibly be. My goal was that the reader wouldn’t have to be trained in literature or even in science fiction to receive the tale in its simplest, purest form.”

Jeg likte virkelig boken. Den rørte ved ting da jeg leste den, og man har ofte følelsen av at Ender ikke er en person, så mye som en allegori. Et bilde på mange, mange mennesker rundt om.

Jeg er definitivt ikke blandt “litteraturkritikerne” – jeg foretrekker King fremfor Proust, Ibsen og Allende. Og jeg er ute av trening i det å skrive fengende bloggposter, og gode kritikker av ting jeg har lest. Uansett – jeg vil bare anbefale “Ender’s Game” på det høyeste, og vit at man egentlig ikke trenger noen sci-fi entusiast i magen for å like denne boken. Greit at ting foregår i rommet, mesteparten av tiden, men det er ikke den viktige biten av historien. Langt derifra.

4 kommentarer  

 

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Avatar
• Vintage erotica

Jada. Tyskerrockerne med den tvilsomme uttalen og de manglende språkferdigheten har slått på stortrommen, og virkelig satset på null spilling av sin nyeste video (vel, i alle fall den usensurerte versjonen). Dette er det nærmeste man kommer hardporno i musikkvideoverden til nå, i alle fall – kanskje muligens med unntak av Rockbitch’ sceneshow. Uansett – her er den sensurerte versjonen fra Youtube:

og så har vi en link til den usensurerte versjonen (definitivt NSFW): http://www.visit-x.net/rammstein/

Ingen kommentarer  

 

Lignende poster:

• Hilary Duff – Reach Out (la oss sample Depeche)
• Naken Britney i ny (plagiert) video.
• Pirates II – Stagnetti’s Revenge – porno for massene?
• Vintage erotica

Jepp. Finnes det noe verre enn cliffhangere til TV-serier? Sånn at du bare MÅ se neste episode, for å se hvordan det går videre? Greit nok, vanligvis er jo ikke dette noe stort problem – man bare setter på neste episode, og ser videre. Litt verre er det når slikt skjer på slutten av en sesong (som det jo så klart ofte gjør, siden produsentene gjerne vil at folk skal fortsette å se på neste sesong).

Så… nå må jeg altså vente til… tja, gudene må vite, for neste sesong av True Blood. Noe som er sinnsykt irriterende, selvsagt.

Heldigvis har nye sesonger med CSI, CSI:NY og CSI:Miami startet, det samme har Bones, Fringe, Sons of Anarchy og Criminal Minds, så man overlever. Men jeg føler liksom jeg trenger noen flere serier å følge med på. Så jeg vurderer å starte med å se Flash Forward og Leverage. Noen som har sett sistnevnte og kan si noe om dem?

Evt. som har andre serier de vil anbefale, som er verdt å ta en titt på?

1 kommentar  

 

Lignende poster:

• TV-serier som bare må sees!
• Vi ser på TV: True Blood og Fringe
• Irritasjonsmomenter
• Voddler – har ikke helt skjønt det…

Som en som har fulgt med på diverse CSI-franchiser nå i noen år, så er det en del ting som gjerne har blitt en sedvane, og som man gjerne ikke tenker så mye igjennom. Horatio Caines solbriller er noe som har blitt parodiert igjen og igjen – bl.a. på YouTube. Uansett – jeg følger også med på en del online-tegneserier, bl.a. Ctrl+Alt+Del (som anbefales, om du ikke leser den allerede).

De hadde da en liten homage til CSI Miami i dag…
Ctrl+Alt+Del : Yeeeeeeaaaaaaahhhh!

Ingen kommentarer  

 

Lignende poster:

• I’m allergic! :D
• En liten anbefaling!
• TV-serier som bare må sees!
• Hellboy II – The Golden Army

Jeg driver for tiden og jobber meg gjennom IMDBs Top 250-liste. Jeg har foreløpig sett 109 av de filmene som er på listen pr. i dag, og jobber meg langsomt videre. Målet er å få sett alle før året er omme, selv om det nok kommer til å holde hardt. Velvel – kanskje vi skal justere til i alle fall å få sett 200 av 250 til da.

I alle fall er det mye bra på denne listen (naturlig nok), deriblandt mange gamle perler, som får meg til å forstå hvorfor stjernene på 40,50 og 60-tallet var så store som de var, og ble så kjent som de ble – ikke glem at det ikke fantes noe Internet eller enkle metoder å spre budskapet på – man så filmene på kino, og etterhvert kanskje på TV, og dersom man var heldig og bodde i storbyene, så kanskje man så fjeset til en skuespiller eller skuespillerinne på magasinforsider eller i en avis.

Innimellom skulle jeg ønske jeg opplevde denne tiden, men samtidig er jeg glad for at jeg lever den dag i dag – jeg kan fremdeles se gamle klassikere, og jeg kan enkelt lete opp informasjon om filmene og stjernene på Internet.

I dag tenkte jeg jeg skulle ta for meg Witness for the prosecution, Witness for the prosecution - movie poster som for tiden ligger på en 129. plass på Top 250-listen. Filmen er fra 1957, i svart / hvitt, og er basert på et stykke av Agatha Christie. Filmen er erkebritisk i innhold, men ble filmet i USA. Det er enkelte anakronismer i den forbindelse, men den står seg likevel støtt. Og med Agatha Christie som forfatter, så er det nok av overraskelser i løpet av filmens 116 minutter. Marlene Dietrich gjør en av sine beste roller, og er suveren som Christine Vole. Charles Laughton gjør rollen som forsvarsadvokaten glimrende, og det er mye humor i denne filmen – kanskje man kan si svart humor, men med vanlig Agatha Christie stilsikkerhet og teft. Tyrone Power gjør en god rolle som den drapsmistenkte Leonard Vole, som stilles for retten for den antatte forbrytelsen.

Filmen er for det meste satt i to-tre miljø – kontoret til Laughton, rettssalen der saken foregår, og hjemmet til den myrdede. Utover det er det et par gatescener, men lite annet. Dette er et ganske typisk rettsdrama for tidsperioden – det er dramatisk, det er overdrevet, og det er personlighetene mer enn bevis og fakta som teller i rettssaken. Det som gjør denne filmen er hovedrolleinnehaverne. Dietrich spiller kald, kynisk som bare Dietrich kan, Laughton spiller halvgammel, overvektig og ved svak helse – advokaten som alle vet er den beste, som hater å tape, og som virkelig gjør sitt beste for å vinne saken. Power spiller rollen sin overbevisende – han er en mann som mister alt i de få dagene rettssaken varer, og det er først etter at filmen er ferdig, og alle vendingene og tvistene har utspilt seg at man skjønner hele sammenhengen. Riktig så fornøyelig, og vel verdt en plass på IMDBs Top 250-liste.

Jeg har bevisst valgt å ikke sette et terningkast på denne filmen. Grunnen til det er at dette er en film som appellerer til forskjellige typer mennesker – de actionfrelste tenåringene vil nok ikke så mye sette pris på dene relativt lavmælte filmen, som for det meste foregår i en rettssal, og som er tydelig overspilt på mange måter, sett i forhold til hva dagens karakterskuespillere leverer. Den må sees i sammenheng med sin tid, og siden jeg egentlig ikke burde uttale meg om livet på 40 og 50-tallet, siden jeg langt i fra var født på det tidspunktet, så velger jeg heller å si at denne filmen anbefales sterkt, om du har et forhold til de gamle stjernene, og vet å nyte god film, uansett alder og antall (manglende) eksplosjoner.

Vi avslutter med et bilde av Marlene Dietrich – som virkelig er stjernen i denne filmen:
Marlene Dietrich - Feather Hat

 

2 kommentarer  

 

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Filmanmeldelse: 3:10 to Yuma
• Filmanmeldelse: Avatar
• Filmanmeldelse: Silent Running

Jeg og min kjære var da så heldige at vi fikk oss billetter til Bergen Kinos førpremiere for filmen Istid: Dinosaurene kommer. Siden jeg har vært ganske stor fan av denne serien helt siden jeg første gang så eneren, så tenkte jeg at dette kunne være et par vel anvendte søndagstimer. Var det så verdt det? Kanskje…?

Istid 3: Dinosaurene kommerIstid: Dinosaurene kommer (heretter kalt Istid 3) begynner mer eller mindre der toeren avsluttet. Manny og Ellie venter på mammut-babyen sin, Manny viser frem uant “neve”-nyttighet, Sid er fremdeles like håpløs, Diego er fremdeles på søken etter sitt “rette jeg” og resten av dyreriket er fremdeles like hakkende gale som tidligere. Bland så noen dinosaurer som ikke helt har fått med seg at de er ment å være utdødd inn i det hele, en kjærlighetshistorie mellom et ekorn og… hva? Et annet ekorn? Ikke en nøtt? Vel… den som går på kino får se, eller noe slikt.

Istid-serien er en av få tegnefilmer jeg foretrekker å se på norsk. Den norske språkdrakten kler etter min mening filmene langt bedre enn den originale engelske, og jeg synes alle stemmeleggerne gjør en god jobb, selv om Otto Jespersen høres ut som han kjeder seg innimellom. Og heri ligger litt av problemet – jeg synes rett og slett ikke historien i Istid 3 er like bra som tidligere. Humoren er mer infantil, gagsene er forutsigbare (i alle fall de aller fleste) og man føler at man i stor grad utforsker allerede velpløyd mark. Introduksjonen av nye karakterer bidrar til en viss grad til en fornying, men i bunn og grunn føles de mer som fyllstoff.

Historien som sådann er selvsagt like på trynet som tidligere Istid-filmer, og det tilgir vi – det er slik det er ment å være. Men jeg føler likevel at de har slurvet litt her, og at dette virkelig er “å melke en død ku”. Teknisk sett er filmen av god kvalitet (merk at jeg så 2D-versjonen), og det er overhodet ingenting å klage på animasjonsmessig, selv om igjen, et par scener ser ut til å være venstrehåndsarbeid.

Så… spørsmålet jeg stiller i begynnelsen er om det er verdt å bruke penger på å gå og se Istid 3. Til det vil jeg svare “kanskje”. Om du ikke har altfor høye forventninger, evt. dersom du har barn i alderen 6-10 år, så vil nok Istid 3 passe bra. Dersom du er voksen, og kanskje forventet en film på høyde med i alle fall Istid 2, så blir du nok skuffet.

Jeg gir filmen en 4er på terningen, for det er ikke en dårlig film – den er bare ikke på nivå med de tidligere filmene, og den gir så lite nytt at det ikke egentlig er verdt det i denne sammenheng. Teknisk bra, historiemessig relativt spartansk.

3 kommentarer  

 

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Max Payne
• Filmanmeldelse: Witness for the Prosecution
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Filmsnobberi

Jess. Da har man tilbrakt et par timer på kino med å se Hugh Jackman i rollen som Wolverine banke gørra ut av det meste – og være kjærlig tømmerhugger i Canada. Slett ikke en dårlig kombo, selv om det kan høres ganske tragisk ut.
Han er våt, og gretten. Og han har KLØR! © 20th Century Fox
X-Men Origins: Wolverine tar oss med tilbake til tiden før den første X-Men filmen. Den viser hva som er bakgrunnen til Wolverine, bakgrunnen som han selv ikke husker. Vi får også vite hvorfor Wolverine ikke har noen hukommelse å snakke om, hvordan han gikk fra beinklør til klør laget av Adamantium. Vi får i det store og hele det meste som måtte trenges av bakgrunnsinformasjon her, ispekket en del virkelig heftige actionsekvenser, som virkelig viser hva Wolverine er god for i kamp.

Jeg har gledet meg til denne filmen siden jeg hørte den skulle komme. Jeg tror jeg hørte om denne filmen ganske tidlig, uten at jeg helt klarer å plassere når dette var. Jeg har alltid digget Wolverine, og selv om X-Men-filmene fungerte ganske greit, med en ok cast, så hadde ikke filmene vært de samme uten Wolverine.

Hugh Jackman er Wolverine i denne filmen. Slik vi vil se Wolverine – som et rått, brutalt dyr. Sinnet som lyser i øynene på Jackman, kostymet, håret – alt bidrar til å skape en troverdig Wolverine på lerretet.

Ellers er det mange andre kjente deltagere fra Marvel-universet: Sabretooth så klart, Professor X(avier) gjør en liten gjesteopptreden, det samme gjør Blob. Gambit har fått en relativt grei birolle som Wolverines sidekick mot slutten av filmen. Jeg kunne gjerne tenkt meg å sett mer til Gambit – kortkunstene hans er virkelig artig å se på. Ellers dukker det opp en del yngre versjoner av studentene ved Xaviers skole – bl.a. Cyclops.

Filmen er passe porsjonert, og vi får nok bakgrunnsinformasjon til å stille nysgjerrigheten, samtidig som vi får innblikk i karakterenes psyke og motivasjon. Dette er et must for tegneseriegeeks og Marvel/superheltfans – dette er nok noe av det bedre som har kommet på en stund nå.

Så er det bare å vente på Iron Man 2, Hulk 2 og alle de andre varslede oppfølgerne.

2 kommentarer  

 

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Filmanmeldelse: Watchmen
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Filmanmeldelse: Catwoman (2004)