Aug 21 2008
Opp og ned også litt bortetter…
Hva snakker jeg om? Life in general, my life specifically!
Joda, alt ordnet, alt på plass, så skjer det ting som gjør ting vanskelig og uforutsigbare igjen. F.eks. når man har kroniske sykdommer som plutselig bestemmer seg for å gi seg til kjenne igjen, etter en lengre periode uten det minste livstegn. Man hadde jo håpet, kanskje trodd at ting hadde stabilisert seg, at man ikke trengte å bekymre seg, og gumle piller hele dagen for å kunne holde seg på beina… håpet er jo som regel lysegrønt, etc.
Vel, man blir syk, men får beskjed fra jobb om at man ikke lenger er ønsket i stillingen, siden de ikke kan stole på om man er på jobb eller ikke. Det er surt, for jeg liker jobben min, men jeg har full forståelse for “arbeidsgiver” (ettersom jeg jobber via vikarbyrå, så er det egentlig de som er arbeidsgiveren min) som ikke kan stole på at jeg faktisk er på jobb når jeg har vakt, og dermed ikke velger å forlenge kontraken min.
Det er surt, veldig surt.
Så, da går man en noe usikker høst i møte – ikke for det, jeg har prosjekter, jeg får så klart dagpenger, og jeg burde ikke ha altfor store problemer med å finne en ny jobb – men så melder usikkerheten seg – hva som jeg igjen får sykdomsproblemer som gjør at jeg ikke kan vite om jeg er i form til å gå på jobb eller ikke? Hva skjer da?
Jeg blir innimellom ganske forbannet på kroppen min, som ikke vil når jeg gjerne vil. Og så blir jeg forbannet på meg selv, for at jeg ikke har jernvilje nok til å bare drite i smertene, og gå på jobb – ikke at det heller er så bra, nødvendigvis, men jeg visste at ting stod og falt på den siste perioden jeg har hatt på jobb, og likevel så velger jeg å kaste bort sjanser.
Idioti? Definitivt.
Oh well. Nok self-pity for i dag. Det var så lenge siden sist, og man trenger å rante litt innimellom.
