Jan 20 2010
Diabetes og det å leve alene
Det å leve alene med diabetes er noe jeg faktisk omtrent ikke har gjort før. Ikke over lengre tid. Jeg skjønte i dag at jeg må skjerpe meg. Veldig. Jeg hadde en føling i dag, som faktisk var direkte skummel. Vanligvis har jeg noen som redder meg – som sørger for at jeg får noe å spise, at jeg får opp blodsukkeret og at ting går bra.
I dag var det ingen som kunne gjøre de tingene, utenom meg. Og jeg var definitivt ikke i form til å engang tenke klart. Jeg fikk heldigvis av meg pumpen, og da går ting seg til, etterhvert. Men det var skummelt. Jeg er ikke personen til å bli redd for ting, men akkurat i dag… var jeg faktisk redd.
Det gikk jo bra, men jeg har innsett at jeg må ta mer ansvar for meg selv. Jeg må sørge for å få orden på døgnrytmen min, jeg må sørge for å ta blodsukkeret mitt, få i meg mat.
Selvfølgeligheter, så klart, og noe jeg så klart burde vært (og egentlig er) klar over, men… ansvarsfullhet har aldri vært min sterke side. Velvel.
