Feb 23 2009
Handikapp – ille for barna, eller for foreldrene?
VG meldte i dag om en sak vedrørende en barneTV-vertinne hos BBC, som, pga. sitt handikapp “skremmer barna”, og enkelte foreldre melder at de “nekter barna å se på disse programmene, i frykt for at barna skal få mareritt eller andre reaksjoner”.
The Daily Mail har originalhistorien.
Personlig synes jeg dette blir for dumt. Barn er generelt veldig åpne og nysgjerrige, og jeg tviler sterkt på at det å se en enarmet kvinne som smiler og virker glad vil føre til mentale arrdannelser som det vil ta evigheter å bli kvitt. Om barnet i det hele tatt spør om hvorfor damen bare har en arm, så er det da bare å fortelle barnet at hun ble født slik, og har et handikapp? Cerrie Burnell, som hun heter, er neppe det verste barnet kan se på TV, og få mareritt av…
Og, ikke minst – hva er det som er så forferdelig med at barn får mareritt? Det er ille der og da, så klart, men det å sette ord på frykten man føler etter et mareritt gjør gjerne at barnet blir vant til å verbalisere synsinntrykk, og som regel går også slike mareritt kjapt over, om foreldrene takler dem på riktig måte.
Jeg blir faktisk ganske bekymret når jeg ser at en rekke foreldre har klaget på Cerrie Burnell direkte til BBC, og krever at hun blir fjernet fra programmet, kun på bakgrunn av hennes handikapp, og det at hun “muligens kan skremme barna”. Hallo, folkens – barn elsker å bli skremt! Ikke at jeg tror frøken Burnell skremmer noen, men sånn generelt. Så lenge skremmingen foregår i trygge omgivelser, så er det vel ingen som med hånden på hjertet ikke kan si at spøkelseshistorier, skumle TV-serier, det å snike seg ut om natten sammen med venner, snike seg innpå, eller for den del inn i, gamle “spøkelseshus” o.l. er noe av det beste med barndommen?
Idiotforeldre, tror jeg blir konklusjonen min her…
