deppa – junkfoodjunkie.no

Dec 18 2009

Psyting om psykisk helse?

Postet kl.: 00:54 - med følgende tema: debatt,observasjoner

Det har vært mye i media om psykisk helse de siste årene. Blog-verdenen har reflektert dette, og i mange tilfeller også satt direkte søkelys på en rekke psykiske lidelser, både via omtale, direkte skildringer, initiativ om diverse bok-skriverier mm.

Det er flott at psykiske lidelser kommer frem i lyset, og at det ikke lenger er forbundet med skam å gå til psykolog, eller psykiater, samt gumle en eller annen form for “lykkepiller” for å hangle med videre i livsjaget.

Det er likevel noe jeg ikke helt får til å stemme. Har vi blitt veldig mye sykere de siste årene? Det kan jo virke slik – halve Norge ser ut til å ha en eller annen psykdom som gjør dem midlertidig deppa, ute av stand til å jobbe, utslått på sofaen e.l. Det jeg lurer på er altså – er det bare åpenheten, og innrømmelsen som har blitt klarere, eller har det alltid vært sånn? Da besteforeldrene mine var unge, så ville de som søt over at de følte seg litt “nede” fått krass beskjed om å “få ræva opp a’ stolen å gjør no’ med det da!” Jeg skjønner jo selvsagt at mange hadde psykiske plager også før i tiden, og at det gjerne gikk på både liv og lemmer løs ettersom dette var noe som var flaut, og noe å skamme seg over, og at man dermed ikke sa noe om det.

Men jeg lurer også litt på om vi var litt tøffere før. Bet i oss litt mer, skuttet oss litt og gikk på – uansett hvor uggen man følte seg mentalt sett.

Derfor tittelen på denne posten. Syter vi for mye? Blir vi “knekt” av ingenting? Er vi en eneste stor bunch med “pussies” hele gjengen, som trenger lykkepiller, rosa “uppers” og gyllengrønne “downers” og som ikke orker å gå på jobb fordi vi har litt ondt i venstre hjernelapp?

Jeg ønsker ikke å provosere faktisk psyke – jeg bare lurer på om dette har blitt litt mote – det er enkelt å gå til legen å si “du, jeg føler meg litt nede for tiden – jeg tror jeg trenger noen dager fri fra jobb for å samle meg” – og legen skribler i vei på sykemeldingen før du får sagt “prozac”. Det er forskjell, så klart – på det å ha det litt kjipt, og det å gå rundt i uker, måneder og år og ikke føle seg oppegående en eneste av de dagene. Det er mange, veldig mange, faktisk psykisk syke der ute.

Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra følelsen av at det er veldig mange hypokondere og…

Ingen kommentarer

Lignende poster:

Apr 14 2009

Listende skygger…

Postet kl.: 06:10 - med følgende tema: meg & mitt,observasjoner,skriblerier

Enkelte ganger, når livet går en i mot, så er noe av det viktigste at man kan sette ord på det som skjer, skrike ut, skrive, snakke med noen, i hvert fall gjøre noe som får en til ikke å grave seg dypere ned i mismotet.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe slikt, akkurat nå. Men, av hensyn til mange, mange andre, så kan jeg ikke det. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, eller for den de ikke kan – jeg har ikke undertegnet noen taushetserklæring, men det var dette med å ha respekt for andre, og det de føler og brenner for!

Innimellom føler jeg at gode ting ikke skjer meg. Eller, mer korrekt, at gode ting skjer, men at Universet ™ kjapt bestemmer seg for å gjenopprette den kosmiske balansen, og dermed trer en-eller-annen-form-for-dritt nedover livet mitt igjen.

Det føles ikke godt når ting man ikke ante eksisterte skal være med på å ødelegge for masse – kanskje mer enn jeg tror det vil, pr. i dag.

Selv om jeg fremstår som gretten og pessimistisk, så har jeg en absurd “optimisme” i meg – jeg tror liksom ikke på at ting går rett til helvete før jeg står med svovel opp under armhulene, og blir beordret til nok en runde med dansbandsundervisning. Galgenhumor, ja. Riktig. Masse av det. Innimellom er det dessverre ikke nok.

Tittelen på posten var egentlig noe som bare datt ned i hodet mitt – det har liten eller ingen sammenheng med innholdet i posten. Jeg føler likevel at det til tider føles slik – at det er noen som lusker og lister rundt om, som planlegger og ødelegger, og som dedikerer sin eksistens (jeg vil ikke kalle det “liv”) til å skape problemer. Ikke bare for meg, for all del – for alle, i varierende grad. Men så har de noen favoritter, da…

Det som er verst er likevel at jeg ikke har noen andre å skylde på enn min egen manglende oversikt.

Noen som har et nattlys og en klem å gi bort?

Ingen kommentarer

Lignende poster:

Aug 4 2008

Manglende motivasjon

Postet kl.: 02:48 - med følgende tema: meg & mitt

Jeg mangler altså motiveringsgenet som enkelte ser ut til å ha i overflod – jeg er helt for genforskning, for om noen kan finne ut hvor dette genet gjemmer seg, så kommer jeg til å stå først i køen.

Ikke orker jeg rydde, noe som burde vært gjort for lenge siden. Ikke orker jeg sette meg ned å gjøre ferdig en av utkastene jeg har liggende har på bloggen heller – det er liksom så mye arbeid å gjøre seg litt flid med postene – bilder, sjekking av fakta, og i det hele tatt… null energi til slikt.

Og så skal jeg på jobb om… 5 timer, ca. Sliter bittelitt med motivasjonen der og, gitt. Vet egentlig ikke helt hvorfor – jeg har en ganske grei jobb, greit nok at selve arbeidsoppgavene ikke er av de morsomste, men miljøet på jobb er flott, og jeg jobber med bare trivelige mennesker.

Det hjelper heller ikke at diverse diagnoser gjør seg gjeldende i helt feile øyeblikk – når man liksom har vent seg til at ting går bedre, så er tilbakeslag noe av det verste som kan skje – i alle fall når man allerede er litt på felgen.

Så! Noen som har en glimrende ide til hvordan få litt motivasjon inn i dietten? Så lenge det ikke involverer kanibalisme, så er jeg med, vil jeg tro. Evt. dersom noen har store lager med energi liggende, så kan jeg ta litt av den også.

Blæh…

Ingen kommentarer