junkfoodjunkie.no

I have a theory. It’s not a very well researched theory, nor have I been thinking about this for months, or years – hell, I’ve hardly thought about it for 15 minutes. It’s still a theory, and I figured I’d put it down in writing before it disappeared – as does many of my late night ideas and thought-processes.

The theory is this: The main reason why we’re so obsessed with social media¹ is that we’re getting a bad conscience everytime we ignore it.

I’m don’t think this is the sole reason why we spend so much time browsing Facebook, reading Twitterposts, updating, commenting and reading blogs, and generally sharing every tidbit of our mundane lives with… everyone, but I do think it’s a major part of it.

The second part of my theory is this: The second reason for being so obsessed with social media, is that we’re desperately trying to be interesting, even when we’re clearly not.

This one goes out to everyone who has their own blog where they write about everything that happens, whether it’s having burgers at McD, or going to babysit for Brangelina, or fill Facebook or Twitter with endless, mundane updates day out and day in. It’s the need for the Warhol catchphrase “everyone gets their 15 minutes of fame” – and the Internet has made that so much easier to achieve.

So, to explain this two-part theory a bit, mostly because I’m guilty in part of doing just what I’m accusing the rest of the world of doing, I’d like to state the following right away: I don’t think social media is bad – I think that many of the ways we actually use them, are.

Posting updates on Facebook or on Twitter when you have something to say, or just want to share something with your friends – there’s nothing wrong with that. Even posting inane stuff like quizes, game info, tweets about where you are and what you’re doing – nothing wrong with that.

What might be worth considering, though, is how much time do you feel comfortable spending away from all social media activity? Do you get a bad conscience if you don’t check Facebook for a day or two? If your unread tweetcount reaches an X amount (where X is either in the double or triple digit area), do you get chills and sweats at the same time? If so, you might consider the fact that you’re probably addicted. Not just to your own updates, but to everyone elses updates too – you’re basically needing to know everything, about everyone.

And this brings us to the ever-churning world of online “conscience”. Everything and everybody is online nowadays. Hell, even my dad is on Facebook. I remember 10-15 years back, before the Internet really took off, before we had cellphones – we actually had to use landlines, both for data-traffic and to call people – and if we were out and pondered if a friend was home and wanted to hang, we went over and rang the doorbell. This has all been transferred to the web, texting, instant messaging, email and other means of keeping track of eachother.

What took 2 minutes to sort out before the onset of cellphones and text messaging, now takes half an hour, because instead of calling the other person, you end up texting, “because it’s easier”.

Well, we’re off on a tangent, and I’m gonna try and reel us in again. The fact that you have 500+ friends on Facebook, or 3000+ followers on Twitter, doesn’t mean that you have to be online 24/7. Nor does it mean that you’re all that interesting. The fact is – you’re most likely not. Of course your friends and family might want to know what you’re up to, if you’ve gotten a new job, new significant other, or just feel happy (or like crap). And if you have a Twitter-account, you might even have something good or useful to say, or something significant to bring to a discussion or ongoing conversation – by all means – Twitter can be very good – I got my current apartment via Twitter, and it all took about 6 hours after I tweeted I needed one.

But the fact is – we’re often too obsessed. We spend too much time online, catching up, that we almost forget how to do the important stuff.

My point in all this rambling, ranting lunacy, is basically this: There’s no reason why you should have a bad conscience because you haven’t updated or replied to all the social media networks you’re on for a couple days. Paying a bit of attention, answering emails and keeping up to date on stuff that’s happening to your friends? All good. Doing this more or less 24/7? Not so good. Not even close.

And again – I mostly believe that most of the obsession comes from both the bad conscience leaving it be gives us, and the fact that we’re wanting to seem more important than we actually are, or make our mark on the “new” world that is the Internet.

¹ Social media in this context is everything from Facebook, to Foursquare, to Twitter, to texting, to Get Glue, to Digg and so forth and so on

Ingen kommentarer   I have a theory. It's not a very well researched theory, nor have I been thinking about this for months, or years - hell, I've hardly thought about it for 15 minutes. It's still a theory, and I figured I'd put it down in writing before it disappeared - as does many of my ...

Lignende poster:

• Blog-disclaimer – hvordan du ikke skal gjøre det!
• Teste teste…
• Pressens bruk av Facebook
• If you can smile when things go wrong, you have someone in mind to blame

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

• Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
• Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
• Kopier teksten under, som kan

• mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
• fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Ettersom mange allerede deltar i denne aksjonen, så velger jeg å ikke sende saken videre til spesifikke bloggere, men heller oppfordre alle som ennå ikke har gjort noe i denne saken til å bidra – lag bloggposter, signer hos Amnesty, eller post på Twitter. Fortell om denne saken til venner og bekjente. Spre ordet, vi vet at det virker!

Om du ønsker å utfordre utenlandske bloggere, kan du bruke denne bloggposten som utgangspunkt.

Om du ikke har anledning til å delta i bloggstafetten selv, håper jeg du sprer ryktet til andre, for eksempel gjennom Twitter, Facebook eller et av de andre sosiale mediene under. Relevante Twitter hashtags: #Delara og #Iran.

Teksten over kommer opprinnelig fra Jarle Petterson, jeg fanget opp denne saken hos Kamikaze, som igjen hadde plukket den opp hos Hjorthen.

3 kommentarer   Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi. Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig ...

Lignende poster:

• Religion – roten til alt ondt!
• Hvor dum må man være for å være fanatisk religiøs?
• Lemfeldig omgang med lovverket?
• En prostituert uttaler seg!

Jeg leste i bloggen til Elisabeth Iskrem, og tittet innom infosiden hennes. Dette er en typisk/atypisk “om meg”-side, og selv om hun har noen gode poenger, så mener jeg personlig at hun går for langt i å forlange at kritiske røster holder kjeft (slik jeg leser det, i alle fall). EDIT: Etter litt utdyping og diskusjon i kommentarfeltet, så trekker jeg tilbake utsagnet, da Elisabeth har endret ordlyden.

Uansett – hun lenker til en “generell” disclaimer for bloggere (obs! på engelsk), som for så vidt er en god ide. Den virker velskrevet, og den har en del greie poeng. Det som derimot fikk meg til å måpe litt, var et par av setningene. Bl.a. dette her:

If you have a real life relationship with the writer, remember that communication is very important. View weblogs as online journals, no less sacred than a diary hidden between the mattresses. First of all let them know that you read their site, especially if they did not tell you personally.

som da fortsetter med følgende:

If they do not want you reading it, or suddenly stop posting entries, ask them why and if necessary, stop going to the site. It is important that as a friend, relative, co-worker or whatever you may be to the writer, that your presence at their weblog not impede their ability to express themselves. Remember this is their outlet. They may not want you to read certain things they might write about you or others you care about, in order to spare your feelings, avoid drama or maintain their privacy. You should respect this and immediately stop going to the site, and never relay any information you gather at their site to others who might use it against them.

Jeg regner med at dette er skrevet i beste mening, men sammen med et par andre ting lenger nede i disclaimeren, så tyder det på at noen har hatt et noe feilaktig bilde av Internet.

Legger man ut noe på nett, så må man regne med at det blir lest. Det være seg av en eller “alle”. Legger man ut noe personlig, eller som kan kobles til arbeid, skole, familie e.l., så bør man være obs på at det ikke nødvendigvis blir satt pris på av de det gjelder.

Det å kreve at leseren skal stå ansvarlig for om forfatteren føler seg “mistilpass” ang. det som er skrevet, er i beste fall blåøyd, i verste fall fullstendig idiotisk.

Neste avsnitt viser også at personen(e) som har skrevet dette gjerne har en litt merkelig virkelighetsoppfatning:

Ex-friends, lovers and estranged family members who have been cut out of the writer’s life should refrain from reading their journal. If the relationship has ended, there is no reason you should get daily updates on the person’s life. If you simply can’t help yourself, do it quietly, and never repeat what you read or use it to hurt the writer.

Altså… menneskelig, anyone? Har man muligheter til å “følge med”, så velger veldig mange å gjøre nettopp det – det er en grunn til at tjenester som Facebook og Twitter er så populære som de er, og at kjendis-nettsteder får så ekstremt mange besøkende som de gjør.

Jeg linker til disclaimeren i sin helhet, slik at den kan leses (og linkes) av de som ønsker, men jeg tror egentlig ikke jeg ville benyttet den – den har som sagt noen gode poenger, og et par “pekefingre” som nok kan være til litt hjelp, men samtidig virker det som om den har litt sære oppfatninger om hvordan nettet fungerer, og hva som er forfatterens og hva som er leserens rolle.

Merk også at copyright-infoen som er nevnt ikke gjelder 100% – de har bl.a. ikke sagt noenting om “fair use”, som tilogmed er nevnt i den amerikanske copyright-lovgivingen.

13 kommentarer   Jeg leste i bloggen til Elisabeth Iskrem, og tittet innom infosiden hennes. Dette er en typisk/atypisk "om meg"-side, og selv om hun har noen gode poenger, så mener jeg personlig at hun går for langt i å forlange at kritiske røster holder kjeft (slik jeg leser det, i alle fall). EDIT: Etter litt utdyping ...

Lignende poster:

• Bad conscience and social media
• Hvordan leser du bloggen min?
• Har "kloner" en fremtid?
• Det var en gang…

BA har i dag en artikkel om journalisters bruk av Facebook som kilde, etter at Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk (IJ) refset norske mediers bruk av Facebook under den store mediekonferansen “Hauststormen” på Voss sist helg.

Jeg skrev en kommentar til artikkelen, som jeg velger å publisere her. For å ta en kort oppsummering av artikkelen, så er det da snakk om å bruke bilder, sitater og andre ting postet der som kilder, informasjon og illustrasjoner i nyhetsartikler, og hvordan den “lette” tilgangen til en mengde informasjon som ikke kan verifiseres kan undergrave tilliten til media. Dertil kommer hvilke rettigheter som knyttes til innholdet på Facebook.

Hm. Er det ikke slik at om noe publiseres på Facebook, så gir opphavsmannen alle rettigheter til Facebook, da? Nå vet jeg ikke om den avtalen er juridisk bindende i Norge, men så vidt jeg husker fra Facebook-avtalen, som det var ganske mye snakk om da Facebook ble populær i Norge, så overtar Facebook alle rettigheter, i det at de kan velge hva informasjonen man legger ut på Facebook skal brukes til.

Dermed er det vel faktisk Facebook som må gi tillatelse til at informasjon fra Facebook skal brukes av andre.

Igjen, jeg vet ikke om brukeravtalen til Facebook er juridisk bindende i Norge.

Uansett – det som ligger åpent ute på nett, som sitater, bilder og annet, skal man uansett kunne bruke som Dagbladets advokat sier, som illustrasjon, så lenge man godskriver opphavsmannen. Dermed ser jeg overhodet ikke noe galt i å bruke Facebook som kilde, så lenge man er kildekritisk.

Her finner du Facebooks brukeravtale
Det interessante vil være å finne under overskriften Proprietary Rights in Site Content; Limited License.

Slik jeg forstår det, så vil egentlig ikke norske journalister ha lov til å trekke ut informasjon for å bruke den i kommersiell produksjon, noe jo nyhetsformidling er. Er jeg helt på jordet nå?

Ingen kommentarer   BA har i dag en artikkel om journalisters bruk av Facebook som kilde, etter at Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk (IJ) refset norske mediers bruk av Facebook under den store mediekonferansen "Hauststormen" på Voss sist helg. Jeg skrev en kommentar til artikkelen, som jeg velger å publisere her. For å ta en kort oppsummering ...

Lignende poster:

• RSS-feed og synder
• Dakar liten!
• Generasjon telefax – dansker, idioti, og lite forståelse
• Porno-Rocco legger opp! Men har cumback likevel…

Leste en kommentar av Asle Ommundsen ang. Glugg.no på Vindstille.net, etter å ha oppdaget linken i et innlegg på Bloggdesigns.no.

Det viser seg at Asle O. dessverre må gå vekk fra å drive Glugg.no på permanent basis – pga. for lave inntekter fra, og kostnadene forbundet med å drive nettstedet. Det er dessverre et faktum at norske “klonete” tjenester, det være seg enten sosiale bokmerkesider, vennesider mm. sliter litt – mye av dette kan nok skyldes at nordmenn generelt er stø i engelsk, og dermed velger å bruke engelskspråklige tjenester i større grad.

Personlig ønsker jeg norske tjenester velkommen, i alle fall når det gjelder link-aggregering, samt blogg-aggregering – javisst finnes det en rekke utenlandske nettsteder som gjør den samme jobben, og som har langt flere treff, men de er ikke rettet mot norske brukere, som har norskspråklige linker og blogger – dette havner som regel veldig langt nede på listen på engelskspråklige nettsteder, rett og slett fordi språket i hovedsak er ukjent. Derfor trenger vi norske tjenester – men vi er et lite land, med få dedikerte nettbruker (“få” er her et relativt begrep, så klart). Det beste hadde nok vært om vi hadde en eller to “hovedsider” for f.eks. sosial bokmerking – Glugg.no burde definitivt være en av disse – jeg liker både kvaliteten på nettsiden, hurtigheten, og at man har god kontroll på innholdet. Kudos er muligens bedre besøkt, men det er en søppelside, med design som ser ut som det er tatt ut av en Frontpage-manual fra 90-tallet.

Jeg ser kanskje ikke fullt så mye poenget med norske tjenester ala Facebook eller Twitter. Her finnes det allerede tjenester som er godt besøkt av nordmenn, og jeg ser ikke poenget med nye utgaver, bare for å ha en norsk versjon.

Norske bloggere og nettbrukere burde dog kjenne sin besøkelsestid, og faktisk benytte de gode norske tjenestene som eksisterer, for aggregering – besøkende trenger å få vite om bloggen din på en måte, og den enkleste løsningen for brukerne er at de kan finne den ved enkle søk, eller ved å se på “listesider”.

Mye tekst her, og det er innimellom vanskelig for meg å komme til poenget, men det var da denne gangen at norske brukere burde kjenne sin besøkelsestid, og faktisk benytte de tjenestene som skaper merverdi i den norske nettverdenen.

4 kommentarer   Leste en kommentar av Asle Ommundsen ang. Glugg.no på Vindstille.net, etter å ha oppdaget linken i et innlegg på Bloggdesigns.no. Det viser seg at Asle O. dessverre må gå vekk fra å drive Glugg.no på permanent basis - pga. for lave inntekter fra, og kostnadene forbundet med å drive nettstedet. Det er dessverre et faktum ...

Lignende poster:

• Glugg.no gir opp (dessverre)
• Glugg.no
• Bloggurat
• Det var en gang…

Unge blir mobbet, truet og plaget på nett!

Jaha ja? Vel, get over it!

Om disse ungene har vært innom IRC, så er det vel kanskje ikke så rart, men der er det bare gamle, sære mennesker som oppholder seg vel?

Stilen på nett har “alltid” vært ekskluderende – det er først i de senere år, i den kontinuerlig pågående septemberen vi er inne i, at det har blitt hipt med sosiale nettverk mm, der man skal ha flest mulig venner og i det hele tatt være godt likt.

Tar man en kjapp tur innom IRC (EFNet) så får man nok seg kanskje en kalddusj ganske kjapt – gjør man noe dumt der, så får man høre det. Det samme på UseNet (news) – bortsett fra kanskje i de få gruppene med stor takhøyde.

Nå går nok ikke denne undersøkelsen på noe av dette – det er vel heller noen unger som har fått seg en ubehagelig kommentar på Facebook eller MySpace. Vel, folkens – om dere ikke vil være med på leken, så la være å legge ut hele livshistorien deres på nett. Det finnes nok av kynikere og folk med veldig svart humor der ute, som ikke bryr seg en døyt om følelsene deres, så….

Jeg tror ikke jeg kommer til å grine meg i søvn nå heller gitt. Nå er jeg riktignok en del eldre enn de som undersøkelsen tok for seg, men jeg begynte vel vagt på nett da jeg var ca… 15-16? Dette var da tidlig til midten av 90-tallet. Og selvsagt, jeg ble da både harselert med, “mobbet” og kjeftet på – men man trenger da virkelig litt tykkere hud på nett enn ellers.

Don’t get mad (sad?), get even!

1 kommentar   Unge blir mobbet, truet og plaget på nett! Jaha ja? Vel, get over it! Om disse ungene har vært innom IRC, så er det vel kanskje ikke så rart, men der er det bare gamle, sære mennesker som oppholder seg vel? Stilen på nett har "alltid" vært ekskluderende - det er først i de senere år, i ...

Lignende poster:

• Jeg som trodde vi var kvitt dem nå…
• Porno-Rocco legger opp! Men har cumback likevel…
• Pressens bruk av Facebook
• Har "kloner" en fremtid?

Da har man igjen sittet oppe hele natten og preiket skit med folk man dessverre har alt for liten kontakt med… En venninne fra videregående, som man har Facebook å takke for at man i det hele tatt har fått kontakt med igjen, og en amerikansk venninne, som jeg tror må være den eneste personen i verden som ikke har MSN-konto…

Man preiker om livet, om ting som har skjedd, og forsøker å få med seg litt av ting som kanskje kommer til å skje, og samtidig har man det gøy på en måte man ikke har hatt siden sist man snakket med denne/disse personene, for altfor altfor lenge siden. Mimring er som regel gøy, selv om enkelte ting man plutselig kommer på ikke er av de mest behagelige minnene – men de som sa noe om at tiden leger alle sår har til en viss grad rett – man ser ting i nytt lys mange år etterpå.

Og man innser også at munnhellet “Jeg angrer ikke på noe jeg har gjort, men på de tingene jeg ikke har gjort” har en viss sannhet i seg. Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg angrer mer på ting jeg ikke har gjort, muligheter jeg har skuslet bort, og mennesker jeg har latt gli fra meg, enn på ting jeg har gjort, selv når jeg faktisk har blitt tatt for å gjøre disse tingene

Alt i alt må man vel kunne kalle dette en hyggelig natt, selv om man nå er overtrøtt så det holder, knapt nok klarer å holde øynene åpne, og skal på jobb om… halvannen time. Jaja, shit happens

2 kommentarer   Da har man igjen sittet oppe hele natten og preiket skit med folk man dessverre har alt for liten kontakt med... En venninne fra videregående, som man har Facebook å takke for at man i det hele tatt har fått kontakt med igjen, og en amerikansk venninne, som jeg tror må være den eneste ...

Lignende poster:

• Det var en gang…
• If you can smile when things go wrong, you have someone in mind to blame
• Yay! Mulig ny jobb!
• Dakar liten!

Jada… tilbringe en time på jobb, uten verktøyene man trenger for å gjøre nettopp den jobben man er betalt for å gjøre, medfører en ganske interessant tidsbruk… aldri har man brukt mer tid på Facebook, aldri har man funnet flere videoer man egentlig hadde glemt på YouTube og Break.com, og aldri har man kommet med flere dårlige vitser på kortere tid…

Og enda var det et par timer igjen før man kunne gå hjem…

Ingen kommentarer   Jada... tilbringe en time på jobb, uten verktøyene man trenger for å gjøre nettopp den jobben man er betalt for å gjøre, medfører en ganske interessant tidsbruk... aldri har man brukt mer tid på Facebook, aldri har man funnet flere videoer man egentlig hadde glemt på YouTube og Break.com, og aldri har man kommet ...

Lignende poster:

• Det var en gang…
• Mimring og nattevåk
• Pressens bruk av Facebook
• Land of the free, home of the brave…

Så har man altså klart å få på plass en blogg, igjen. Greit nok – ordene “på plass” er her tolket ganske vidt, men i det minste så fungerer den, så jeg må vel kunne si meg noenlunde fornøyd.

Jeg sitter i sofaen og tenker på alt jeg egentlig burde gjøre, og så skriver jeg her. Er dette det de mener med at teknologiseringen skal gjøre at vi får mindre arbeid? Ikke at det faktisk blir mindre av det, bare at vi ikke får gjort ting, fordi vi er for opptatt med å sjekke utviklingen på vennelisten vår på Facebook?

I dunno…

Jeg har kommet frem til at jeg gjør for lite. Generelt. Ikke bare er jeg treig med å rydde på plass tallerker etter oppvasken, men jeg er også treg med å få gjort viktige ting, som levere papirer som vil gjøre at jeg får litt penger på konto (og den kontoen er skrapet, bare så det er sagt), jeg er treg med å sende søknader, jeg er treg med å betale regninger, og generelt er det bare treghet rett og slett…

Og så disse meningsløse blogginnleggene. Greit nok at det nå er på plass en blogg. Nå må (bør) jeg bare finne noe tilnærmet interessant å skrive om. Livet mitt duger ikke, for det består i hovedsak av søvn, jobb, mat, søvn, jobb, mat. Og ikke engang maten er interessant, som regel.

Så… hva gjenstår da tro… filmer? Anonymisert blogging om opplevelser på kundesupport?

3 kommentarer   Så har man altså klart å få på plass en blogg, igjen. Greit nok - ordene "på plass" er her tolket ganske vidt, men i det minste så fungerer den, så jeg må vel kunne si meg noenlunde fornøyd. Jeg sitter i sofaen og tenker på alt jeg egentlig burde gjøre, og så skriver jeg ...

Lignende poster:

• If you can smile when things go wrong, you have someone in mind to blame
• Dagens (okei, gårsdagens)
• Mimring og nattevåk
• Har "kloner" en fremtid?