Jul 24 2008
Jeg som trodde vi var kvitt dem nå…
Hvem jeg snakker om? De småsprø folka på nett som kanskje egentlig burde tatt en lengre samtale med en psykolog eller kanskje til og med en psykiater. De som burde hatt polstra soverom på lukket avdeling. De som kan psykofarmakalisten på rams – ikke fordi de tar pillene, men fordi de tror at noen forsøker å smugle dem inn i maten deres – ja, nettopp, den maten de handler på det samme supermarkedet som deg og meg, så klart!
Jeg hadde altså et håp. Jeg har frekventert nettet så lenge at jeg har vært borti de fleste superkverulantene, smågale finnmarkinger, splitter pine gale mennesker med diagnoser i hytt og pine, som slett ikke er redd for å gjøre seg selv enda mindre troverdig ved å spre budskapet sitt på diverse nettfora, Usenet og andre lokasjoner i cyberspace (hva er det med meg og dette ordet da – andre gangen jeg har brukt det i løpet av noen få dager).
Grunnen til at jeg trodde vi var kvitt dem, er vel kanskje mer drømmer og innbilning fra min side – samt det at jeg ikke har frekventert Usenet på evigheter, ei heller har jeg brukt all min fritid på IRC eller andre nettsamfunn – men så begynte jeg altså å blogge. Og lese ting på Bloggrevyen. Og, når man klikker seg inn på diverse tilfeldige blogger, så kommer man over forskjellige ting – noen morsomme, noen tragiske, noen skriver fantastisk bra, og blir sporenstreks lagt til i feed-listen, andre titter man ikke innom igjen, rett og slett fordi de ikke appellerer til egne interesser – og noen tar fullstendig kaka med paranoid babbel om konspirasjoner i millionklassen for å forfølge, plage og tråkke på dette ene vedkommende.
En del av dere, som vel frekventerer bloggopolis i større grad enn meg, har kanskje skjønt hvem jeg sikter til – det er helt i orden. Denne posten er ikke ment som en “outing” i noen form, mer som en “hva pokker? Jeg trodde…”-post. Jeg har ikke tenkt å nevne noe navn.
Det som gjør at jeg blir litt oppgitt er at jeg tenker – hvor er helse-norge i slike tilfeller? Hvorfor er det ikke mulig for behandlerne (for disse menneskene må da en eller annen gang ha vært hos en eller annen behandler? Ikke? I såfall er jeg helt for tvangsbehandling, sporenstreks) å ta et bittelite søk på Google etter navnet til vedkommende som sitter/ligger på sofaen og er paranoid så det holder.
Eller, er ikke det noe behandlere gjør? Jeg vet ikke, jeg har ikke vært hos en slik, men jeg vet at dersom jeg hadde vært slik, så hadde jeg forsøkt å finne ut mest mulig om den personene jeg skulle behandle, rett og slett fordi mennesker ikke forteller sannheten, i alle fall ikke den fulle og hele sannheten, ansikt til ansikt – særlig ikke når vedkommende kanskje ikke engang er klar over sine egne problemer.
Google it, ppl! Det er slike folk som finner ut at svartkrutt, stjerneskudd og metallrør blandet sammen blir ganske artige sprenglegemer…
