junkfoodjunkie.no

Hell yes! Predators er en film som tar oss med tilbake til det klassiske Predator-universet, og dette smaker av fugl – her er det plenty av karakterer som huskes, de har valgt helt greie skuespillere, selv om det ikke er mange av storkaliber (Lawrence Fishburne dukker opp i en liten rolle, men det er vel omtrent det), og de gjør en grei jobb.

Jeg så denne filmen med ganske lave forventninger – med tanke på hvor forferdelig dårlig alle de andre inkarnasjonene av Predator-franchisen har vært, bortsett fra den originale filmen, så hadde jeg ikke høye forventninger. Det gjorde kanskje også at jeg så filmen med litt mindre press, og dermed kunne glede meg mer over det som var bra, og irritere meg mindre over det som var dårlig. For filmen har enkelte svakheter, selv om det for det meste handler om dårlig utnyttede muligheter, mer enn virkelig dårlige øyeblikk.

Jeg ble faktisk ganske begeistret. Premissene er til stede for en kul film helt fra starten, og det bygges opp en relativt lang stund før man i det hele tatt får et lite glimt av Predators i det hele tatt. Slikt liker vi, og det minner også om den første filmen. Det er mange små hint til de tidligere filmene, og det er stadig referanser som kanskje går folk som ikke har sett de første filmene litt hus forbi. Kult for oss som har digget Predator siden Schwarzenegger banket rumpe i 87

Ankepunktene må kanskje bli det at de ser seg nødt til å ha med en kvinne – ikke at jeg har noe i mot en kvinne på arenaen, men det virker litt påklistret. De kunne muligens gjort akkurat dette bedre ved å ha med to. Det er også ganske forutsigbart det hele – man skjønner fort hvem som er dømt til å krepere, og hvem som kommer til å overleve. Men vi kan tilgi slikt – dette er lett sommeraction, ikke noe dypdykk i avansert historiefortelling.

Alt i alt, vel verdt å bruke noen kroner på på kino – dette er en film jeg garantert kommer til å handle inn og ha i hyllen, og i motsetning til AvP-DVDene, så kommer jeg heller ikke til å skjemmes av å ha dem stående.

Ingen kommentarer   Hell yes! Predators er en film som tar oss med tilbake til det klassiske Predator-universet, og dette smaker av fugl - her er det plenty av karakterer som huskes, de har valgt helt greie skuespillere, selv om det ikke er mange av storkaliber (Lawrence Fishburne dukker opp i en liten rolle, men det er ...

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Ice Age: Dawn of the dinosaurs (Istid: Dinosaurene kommer)
• Filmanmeldelse: Max Payne
• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Filmanmeldelse: Fast & Furious

Jeppda. Lenge siden sist nå. For all del – jeg har da sett film, jeg har bare ikke orket å skrive så mye om dem. Men, i dag var jeg og så Iron Man 2 på KP 1 på Bergen Kino, og for en gangs skyld må jeg si at det definitivt var verdt pengene. Veldig underholdende film, som tar Tony Stark på kornet, og introduserer en relativt kul, om enn noe stereotyp antagonist (Mickey Rourke som Ivan Vanko / Whiplash). Litt kjærleik og hinting til videre utvikling av Marvel-franchisen er også på plass, så klart, med Samuel L. Jackson som Nick Fury (liten digresjon: dette er faktisk et genialt castinggrep – greit nok at Fury egentlig er hvit, men… who cares?) og Scarlett Johanson som Natasha Romanoff (Black Widow).

Mickey Rourke som Ivan Vanko / Whiplash
Filmen fikk terningkast 3 i BA, noe som jo er ensbetydende med at den er bra. Både Dagbladet og VG ga den terningkast 5 – noe jeg mener den klart fortjente.

Vi har som i den første filmen Robert Downey Jr. (så klart) som Iron Man, like narsissitisk som sist, like ufordragelig, og like selvsikker, selv om vi kanskje aner en undertone av noe som plager ham denne gangen. Den som ser filmen får svar, så klart, og vi blir introdusert til mer av bakgrunnshistorien til både Stark-familien og Arc-teknologien, som holder liv i Tony Stark. Bad guys florerer det med, så klart, og det er som i den første filmen mye humor på plass. Det var mange latterutbrudd i salen. For ikke å glemme applausen da filmen var ferdig. Det er som regel alltid et godt tegn, så lenge folk ikke klapper fordi filmen er ferdig – og det var det ikke denne gangen. Iron Man-filmene seiler opp som meget gode representanter for Marvels filmsatsing, og viser at det er fullt mulig å lage filmer for et bredt publikum som både holder seg relativt tro til historien (for die-hard fans) og som tilbyr folk som ikke kjenner intrikate detaljer en lettvint vei inn i historien og bakgrunnen til karakterene.

Scarlett Johanson - Iron Man 2 - Natasha Romanoff / Black WidowScarlett Johanson gir oss gutta (og helt sikkert også enkelte jenter) noe å glane på, og er langt mer enn en vakker “dukke” – for å stjele taglinen fra en annen film som kom ut relativt nylig: “more than meets the eye”. Definitivt noe man kan si om karakteren Johanson spiller i Iron Man 2. Black Widow (Natasha Romanoff) er definitivt ikke noen man kødder med. Som Tony Stark sier i en scene i filmen: “I want one!”

Min anbefaling blir i alle fall, om du liker lettbeint, vellaget action: Løp og kjøp (billetter til kinoen)!
 

1 kommentar   Jeppda. Lenge siden sist nå. For all del - jeg har da sett film, jeg har bare ikke orket å skrive så mye om dem. Men, i dag var jeg og så Iron Man 2 på KP 1 på Bergen Kino, og for en gangs skyld må jeg si at det definitivt var verdt ...

Lignende poster:

• Heavy Metal!
• I am Iron Man!
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Filmanmeldelse: Predators

Jeppda. Da har man vært og sett Avatar. Faktisk var jeg og så Avatar i 3D i forgårs, på 21-forestillingen på Bergen Kino, men jeg dro på fest etterpå, og var ikke helt i form til å skrive anmeldelse. Vi forsøker å rette på det nå

Avatar Teaser Poster

James Cameron er mannen som laget Titanic. Allerede den gang var han stormannsgal, og bl.a. så bygget han verdens største basseng for å lage vannscener til Titanic. Joda, mannen er forrykt, men han lager filmatiske epos som, selv om de har veldig endimensjonale historier, er nyskapende når det gjelder teknikken, og fantastisk filmet. Som regel skaper filmene historie, og som oftest er de publikumsfavoritter.

Avatar er intet unntak. Mange av mine venner har bekjent både personlig, på Facebook og sikkert også på Twitter, at de har funnet denne filmen å være fantastisk, og “tidenes beste”. Selv om jeg villig gir en 6′er på terningen, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg vil gå fullt så langt. Filmen er som sagt bra, og jeg anbefaler glatt at man går og ser den på kino (men, om man ikke er stor fan av 3D-gimmicker, så er det strengt tatt ikke så stor forskjell fra 2D). Jeg gir tross alt filmen en 6′er, så den er bra.

Historien er gammel som alle hauger – “undercover cop meets girl, falls in love, gets sucked in, turns on his bosses” <- det der summerer egentlig opp historien ganske så greit. Skuespillerne gjør greie roller, men de er ganske så endimensjonale de også. Vi har den skadete soldaten, vi har den råe offiseren som kun tenker på å bli ferdig med oppdraget, vi har den nestekjærlige forskeren, vi har nerden, og vi har den kvinnelige hard-core-piloten. Relativt kjent territorium for de av oss som har sett noen tusen timer med film. Så hvorfor gir jeg Avatar terningkast 6? Mye på grunn av hvordan historien blir fortalt. Joda, vi vet helt fra begynnelsen av hvordan det kommer til å gå, og jeg må si jeg fikk rett i de aller fleste gjetningene mine ang. hvem som overlever og ikke. Det er ikke poenget. Historien er gammel, men fortellermetoden er ny. Og den er pen! Veldig pen. Og det hjelper på at de fleste skuespillerne, enten de nå er dataanimert eller ikke, er såpass gode at de gir i alle fall et skinn av menneskelighet til rollene sine, og forsøker å utfylle personligheten noe. Men, det er ikke til å stikke under en stol: Avatar er teknisk overlegen alt som hittil har kommet av slike blandingsfilmer. Den er helt og holdent visuelt fantastisk.

Jeg vet at denne anmeldelsen er litt sånn halvveis on and off. Og det er sant. Jeg skrev dette litt for å si at “den er ikke så fantastisk!” – men så er den jo det, likevel, på enkelte områder. Er man sci-fi / fantasy-buff, så er dette en “løp og se” film av de store. Og er man rett og slett fan av storslåtte filmepos, så er den også verdt å se. Dette er vel strengt tatt en av de mest episke filmene på kino i 2009.

Det er en orgie i spesialeffekter og dataanimasjon, men James Cameron klarer faktisk å få det til å se bra ut. Veldig bra!

Avatar har jevnt over fått glimrende kritikker i landets aviser – her er linker til noen av dem:
Avatar – VG.nos anmeldelse
Kongeblått – Avataranmeldelse hos Dagbladet.no
Det edle villromvesen – Avatar-anmeldelse hos BT.no
Avatar-anmeldelse hos Aftenposten (Oslopuls)
Det fantastiske er egentlig at alle har gitt den terningkast 5!

4 kommentarer   Jeppda. Da har man vært og sett Avatar. Faktisk var jeg og så Avatar i 3D i forgårs, på 21-forestillingen på Bergen Kino, men jeg dro på fest etterpå, og var ikke helt i form til å skrive anmeldelse. Vi forsøker å rette på det nå :) James Cameron er mannen som laget Titanic. Allerede ...

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Filmanmeldelse: Ice Age: Dawn of the dinosaurs (Istid: Dinosaurene kommer)
• Filmanmeldelse: Watchmen

Jeg og min kjære var da så heldige at vi fikk oss billetter til Bergen Kinos førpremiere for filmen Istid: Dinosaurene kommer. Siden jeg har vært ganske stor fan av denne serien helt siden jeg første gang så eneren, så tenkte jeg at dette kunne være et par vel anvendte søndagstimer. Var det så verdt det? Kanskje…?

Istid 3: Dinosaurene kommerIstid: Dinosaurene kommer (heretter kalt Istid 3) begynner mer eller mindre der toeren avsluttet. Manny og Ellie venter på mammut-babyen sin, Manny viser frem uant “neve”-nyttighet, Sid er fremdeles like håpløs, Diego er fremdeles på søken etter sitt “rette jeg” og resten av dyreriket er fremdeles like hakkende gale som tidligere. Bland så noen dinosaurer som ikke helt har fått med seg at de er ment å være utdødd inn i det hele, en kjærlighetshistorie mellom et ekorn og… hva? Et annet ekorn? Ikke en nøtt? Vel… den som går på kino får se, eller noe slikt.

Istid-serien er en av få tegnefilmer jeg foretrekker å se på norsk. Den norske språkdrakten kler etter min mening filmene langt bedre enn den originale engelske, og jeg synes alle stemmeleggerne gjør en god jobb, selv om Otto Jespersen høres ut som han kjeder seg innimellom. Og heri ligger litt av problemet – jeg synes rett og slett ikke historien i Istid 3 er like bra som tidligere. Humoren er mer infantil, gagsene er forutsigbare (i alle fall de aller fleste) og man føler at man i stor grad utforsker allerede velpløyd mark. Introduksjonen av nye karakterer bidrar til en viss grad til en fornying, men i bunn og grunn føles de mer som fyllstoff.

Historien som sådann er selvsagt like på trynet som tidligere Istid-filmer, og det tilgir vi – det er slik det er ment å være. Men jeg føler likevel at de har slurvet litt her, og at dette virkelig er “å melke en død ku”. Teknisk sett er filmen av god kvalitet (merk at jeg så 2D-versjonen), og det er overhodet ingenting å klage på animasjonsmessig, selv om igjen, et par scener ser ut til å være venstrehåndsarbeid.

Så… spørsmålet jeg stiller i begynnelsen er om det er verdt å bruke penger på å gå og se Istid 3. Til det vil jeg svare “kanskje”. Om du ikke har altfor høye forventninger, evt. dersom du har barn i alderen 6-10 år, så vil nok Istid 3 passe bra. Dersom du er voksen, og kanskje forventet en film på høyde med i alle fall Istid 2, så blir du nok skuffet.

Jeg gir filmen en 4er på terningen, for det er ikke en dårlig film – den er bare ikke på nivå med de tidligere filmene, og den gir så lite nytt at det ikke egentlig er verdt det i denne sammenheng. Teknisk bra, historiemessig relativt spartansk.

3 kommentarer   Jeg og min kjære var da så heldige at vi fikk oss billetter til Bergen Kinos førpremiere for filmen Istid: Dinosaurene kommer. Siden jeg har vært ganske stor fan av denne serien helt siden jeg første gang så eneren, så tenkte jeg at dette kunne være et par vel anvendte søndagstimer. Var det så ...

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Predators
• Filmanmeldelse: Max Payne
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Filmanmeldelse: Witness for the Prosecution

Jess. Da har man tilbrakt et par timer på kino med å se Hugh Jackman i rollen som Wolverine banke gørra ut av det meste – og være kjærlig tømmerhugger i Canada. Slett ikke en dårlig kombo, selv om det kan høres ganske tragisk ut.
Han er våt, og gretten. Og han har KLØR! © 20th Century Fox
X-Men Origins: Wolverine tar oss med tilbake til tiden før den første X-Men filmen. Den viser hva som er bakgrunnen til Wolverine, bakgrunnen som han selv ikke husker. Vi får også vite hvorfor Wolverine ikke har noen hukommelse å snakke om, hvordan han gikk fra beinklør til klør laget av Adamantium. Vi får i det store og hele det meste som måtte trenges av bakgrunnsinformasjon her, ispekket en del virkelig heftige actionsekvenser, som virkelig viser hva Wolverine er god for i kamp.

Jeg har gledet meg til denne filmen siden jeg hørte den skulle komme. Jeg tror jeg hørte om denne filmen ganske tidlig, uten at jeg helt klarer å plassere når dette var. Jeg har alltid digget Wolverine, og selv om X-Men-filmene fungerte ganske greit, med en ok cast, så hadde ikke filmene vært de samme uten Wolverine.

Hugh Jackman er Wolverine i denne filmen. Slik vi vil se Wolverine – som et rått, brutalt dyr. Sinnet som lyser i øynene på Jackman, kostymet, håret – alt bidrar til å skape en troverdig Wolverine på lerretet.

Ellers er det mange andre kjente deltagere fra Marvel-universet: Sabretooth så klart, Professor X(avier) gjør en liten gjesteopptreden, det samme gjør Blob. Gambit har fått en relativt grei birolle som Wolverines sidekick mot slutten av filmen. Jeg kunne gjerne tenkt meg å sett mer til Gambit – kortkunstene hans er virkelig artig å se på. Ellers dukker det opp en del yngre versjoner av studentene ved Xaviers skole – bl.a. Cyclops.

Filmen er passe porsjonert, og vi får nok bakgrunnsinformasjon til å stille nysgjerrigheten, samtidig som vi får innblikk i karakterenes psyke og motivasjon. Dette er et must for tegneseriegeeks og Marvel/superheltfans – dette er nok noe av det bedre som har kommet på en stund nå.

Så er det bare å vente på Iron Man 2, Hulk 2 og alle de andre varslede oppfølgerne.

2 kommentarer   Jess. Da har man tilbrakt et par timer på kino med å se Hugh Jackman i rollen som Wolverine banke gørra ut av det meste - og være kjærlig tømmerhugger i Canada. Slett ikke en dårlig kombo, selv om det kan høres ganske tragisk ut. X-Men Origins: Wolverine tar oss med tilbake til tiden før ...

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Predators
• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Filmanmeldelse: Watchmen
• Filmanmeldelse: Catwoman (2004)

Fjerde installasjon av denne serien, navngitt Fast & Furious, går tilbake til starten. Her har de plukket med seg mange (om ikke alle) fra det opprinnelige crewet, og gitt dem nye utfordringer. Eller… nye og nye, fru blom. Det handler fremdeles om å kjøre fortest og farligst, og gjøre fullstending vanvittige stunts.

Hovedpersonene fra den første filmen, inkl. Vin Diesel, Paul Walker, Michelle Rodriguez og Jordana Brewster, samt en liten gjesteopptreden fra Sung Kang (Han, fra Tokyo Drift) for å binde sammen film 3 og 4 gjør at historien som sådann slett ikke er så ille. Man må selvsagt hive inn litt hjerte/smerte for å motivere noen av karakterene, og Paul Walker (og egentlig de fleste andre) er ikke akkurat karakterskuespillere, men underholdning for de av oss som ikke er motorhuer er det definitivt.

Masse fine biler, masse fine damer (vel, okei, jeg vet at smaken er som baken – delt) og en del grom bilkjøring. Dersom man velger å se bort i fra realisme som et kriterium, så fungerer filmen helt fint.

Et gjensyn med en annen av favorittene fra den første filmen blir det også plass til. Den som går på kino får se.

Så, hvordan står denne filmen seg i forhold til de tidligere filmene i serien? Den første filmen, The Fast and the Furious, ble godt mottatt, og var en “kul film” som man måtte se – mye på grunn av Vin Diesel i hovedrollen, så klart, sammen med en haug glinsende karosserideler. Toeren, 2 Fast 2 Furious forbigår vi bare i stillhet, tror jeg – makan til degenerering er det vel sjelden man ser mellom den første og andre filmen i en serie. Treeren, The Fast and the Furious: Tokyo Drift, introduserte et nytt persongalleri, og relokerte hele franchisen til Tokyo, men fungerte egentlig ganske greit – drifting er kult å se på, og Lucas Black gjorde en ikke altfor dårlig jobb. Rent bilteknisk er det vel en del som gjenstår også i den filmen. Så kommer da fireren, Fast & Furious – man vender nesten tilbake til original tittel, bringer inn de samme folkene som gjorde eneren til en hit, og lar det stå til. Slett ikke det dummeste valget de kunne gjøre, mener nå jeg. Filmen står seg bra, har en del insider-hint til tidligere filmer, og fungerer helt greit også på egne ben. Har du ikke sett de tidligere filmene så går det helt fint an å gå rett på fireren.

Fast & Furious får en sterk firer fra meg. Helt grei underholdning, uten altfor høy realismefaktor. Jeg er en av de som liker Vin Diesels skjeve smil, og synes han er en helt grei “macho-muskel-mann” i de rollene han besitter. Det finnes mange verre skuespillere der ute. Om du liker raske biler, lettkledde jenter, tøffe bilstunts og ikke er altfor opptatt av realisme, så er Fast & Furious en fin film å ta med seg nå i disse post-påsketider!

Som taglinen sier: New Movie – Original Parts.

Ingen kommentarer   Fjerde installasjon av denne serien, navngitt Fast & Furious, går tilbake til starten. Her har de plukket med seg mange (om ikke alle) fra det opprinnelige crewet, og gitt dem nye utfordringer. Eller... nye og nye, fru blom. Det handler fremdeles om å kjøre fortest og farligst, og gjøre fullstending vanvittige stunts. Hovedpersonene fra den ...

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Predators
• Filmanmeldelse: Watchmen
• Filmanmeldelse: Ice Age: Dawn of the dinosaurs (Istid: Dinosaurene kommer)
• Filmanmeldelse: Iron Man 2

Sist fredag var jeg på kino på Watchmen-premieren. Ettersom jeg dessverre hadde skummet igjennom Inger Merete Hobbelstads anmeldelse i Dagbladet så var jeg litt skeptisk – jeg burde visst bedre. Hobbelstad ga filmen en 3er på terningen, og når man leser hennes anmeldelse, så får man egentlig følelsen av at dama for det første ikke har lest serien, og for det andre ikke har skjønt budskapet og virkemidlene. En bedre anmeldelse kan man lese i Dagsavisen, ført i pennen av Espen Svenningsen Rambøl – en person det virker som har både lest og forstått tegneserien før han så filmen.

Kritikk som at filmen blir for “intern” og følger serien for slavisk blir egentlig bare tåpelig – det blir litt som argumentene som kom da noen skulle lage film av Ringenes Herre for noen år siden – som de fleste husker ble det bra resultater av det, både på tross av og på grunn av kritikken som kom.
Who watches the Watchmen...Watchmen er, etter min mening, en veldig bra film, og jeg tror nok jeg hadde fått ganske mye utav den selv om jeg ikke hadde lest tegneserien. Min samboer var med og så filmen, og hun har overhodet ikke noe forhold til Alan Moore eller serien, og hun likte også filmen. Det å melde at filmen “går på trynet” hvert 10ende minutt (ref. Hobbelstad) blir litt meningsløst, egentlig, uten å utdype hva det er som ikke fungerer. Selv mener jeg Snyder har klart å få til en meget bra filmatisering av serien, og at han har tatt vare på de tingene som var episke, og heller fjernet småting som ikke var like nødvendige. Et par små omskrivinger er gjort, så klart, men ingenting er endret i den grad at det påvirker selve historien.

Det eneste som forringet opplevelsen var en del “tullinger” i salen – dessverre, må jeg vel si – som f.eks. fikk små latterutbrudd hver gang den blå penisen til Dr. Manhatten viste seg på skjermen… det sier vel egentlig alt om den mentale alderen…

Watchmen er en flott film, og en flott filmatisering – IMDBs brukere har foreløpig gitt den et snitt på 8.3/10, noe som gir den en foreløpig plassering på #132 på Topp 250-listen. Godt fortjent, spør du meg!

3 kommentarer   Sist fredag var jeg på kino på Watchmen-premieren. Ettersom jeg dessverre hadde skummet igjennom Inger Merete Hobbelstads anmeldelse i Dagbladet så var jeg litt skeptisk - jeg burde visst bedre. Hobbelstad ga filmen en 3er på terningen, og når man leser hennes anmeldelse, så får man egentlig følelsen av at dama for det første ...

Lignende poster:

• Watchmen – på kino!
• Filmanmeldelse: Fast & Furious
• Hellboy II – The Golden Army
• Hancock

Watchmen! in…

Ingen kommentarer   Watchmen! in... TargetDate = "03/06/2009 8:55 PM"; BackColor = "white"; ForeColor = "black"; CountActive = true; CountStepper = -1; LeadingZero = true; DisplayFormat = "%%D%% Days, %%H%% Hours, %%M%% Minutes, %%S%% Seconds."; FinishMessage = "It is finally here!";

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Watchmen
• Watchmen – på kino!
• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Hellboy II – The Golden Army

Max Payne, den siste videospill-til-film filmen, har fått en heller kjølig mottakelse i hovedstadsblekkene, samt i Bergens Tidende. Hhv. 2, 2 og 3 på terningen.

Jeg så filmen nå i natt på førpremiere på BIFF. Jeg synes slett ikke filmen fortjener så dårlig kritikk som den foreløpig har fått. Brukerne på IMDB føler tydeligvis mer med meg enn kritikkerne – på IMDB har den fått 7.7 av 10.

Max Payne PosterJeg likte filmen – jeg husker fremdeles spillet, som var banebrytende da det kom ut, og jeg synes filmen har tatt elementer fra spillet og inkorporert det meget bra. Her er det film noir-tendenser (ikke siden Sin City har vi vel sett tilsvarende tristesse. Ikke like stilistisk som i Sin City, men fremdeles stilsikkert), vold og skuddvekslinger så det holder.

På meg virker det som om kritikerne har misforstått litt – de mener for det første at Mark Wahlberg er stiv og lite flink i rollen, og at han burde holde seg for god for slike “meningsløse” filmer. Jon Selås i VG har tydeligvis ikke skjønt estetikken og stilen her. Eirik Alver i Dagbladet mener dette er like morsomt som å se på andre spille dataspill. Vel, Alver, enkelte av oss har overhodet ingenting i mot å se på at andre spiller Britt Sørensen i BT mistenker jeg for ikke engang å ha sett filmen, for hun snakker om et par ting som hun enten må ha opplevd i en syretripp, eller i en drøm – bl.a. talende tatoveringer, som overhodet ikke eksisterer i filmen. Hun har visst også misforstått hva filmen skal vise, og snakker om at dette kanskje var gøy som spill, men som film blir det bare en endeløs rekke klisjeer – Britt Sørensen – det er vanskelig å finne på egne ting når man forsøker å samtidig være tro mot noe som av mange blir sett på som et av de virkelig store spillene det siste tiåret.

Uansett. Liker man tegneserie- og spill-filmer, så bør man se Max Payne. Likte man Constantine (på tross av tvilsomme skuespillere og en relokering til USA), liker man stilisert action og brutal vold, interessante løsninger på en del filmatiske problemer, en gritty storby som er laget med stø hånd – da er Max Payne bra. Ikke forvent all verdens av dialog og plot – men “grab on, and hold on for dear life” – du vil nok ikke bli skuffet.

9 kommentarer   Max Payne, den siste videospill-til-film filmen, har fått en heller kjølig mottakelse i hovedstadsblekkene, samt i Bergens Tidende. Hhv. 2, 2 og 3 på terningen. Jeg så filmen nå i natt på førpremiere på BIFF. Jeg synes slett ikke filmen fortjener så dårlig kritikk som den foreløpig har fått. Brukerne på IMDB føler tydeligvis mer ...

Lignende poster:

• Filmanmeldelse: Iron Man 2
• Filmanmeldelse: Predators
• Expert boikotter GTAIV
• Filmanmeldelse: Watchmen

Aftenposten melder at 70% av norske kinogjengere ønsker at også norsk film skal tekstes.

Jeg er stikk motsatt. Teksting, og særlig idiotteksting av engelskspråklige filmer, er bare irriterende. Mye pga. at mye av tekstingen som gjøres er så utrolig på jordet, og inneholder språklige feil som bare blir komiske, noe som gjerne kan ødelegge mye av selve filmopplevelsen, rett og slett fordi man blir opphengt i å sitte å se etter feil i tekstingen mer enn å følge med på selve filmen.

Hørselshemmede er avhengig av tekst for å få med seg filmen sies det da. Joda, jeg forstår det. Det er en grunn til at man har DVD og fjernsynssendinger med teksting. Det er ingen menneskerett å gå på kino, folkens! Okei, det var kanskje litt ufølsomt – men at en gruppe mennesker med et handikapp skal gjøre at filmer ikke skal kunne få statsstøtte, f.eks., slik forbundslederen i Hørselshemmedes Landsforbund, Knut Magne Ellingsen uttaler:

– Denne frivillige ordningen har slett ikke fungert. Jeg er hellig overbevist om at den eneste måten vi får til teksting av norske filmer på er at det stilles et obligatorisk krav om teksting for å få statsstøtte.

Velvel. Jeg tror jeg heller velger å se på produsentens uttalelser om at teksting går på bekostning av filmens kunstneriske kvaliteter. Er det en menneskerett å kunne gå på kino? Ikke i min verden – vent med å se filmen til den kommer på DVD? Jeg gjør ofte det selv, rett og slett fordi jeg vil se filmen uten teksting. Kan jeg fremme et tilsvarende krav om at filmer på norsk ikke skal ha teksting, rett og slett fordi jeg foretrekker det? (Jada, folkens – jeg innser at jeg ikke er avhengig av å ha en film uten tekster, og jeg skjønner at det er synd på de som har hørselshemming som ikke får noe utbytte av å se filmen på kino, men igjen, se filmen på DVD!)

25 kommentarer   Aftenposten melder at 70% av norske kinogjengere ønsker at også norsk film skal tekstes. Jeg er stikk motsatt. Teksting, og særlig idiotteksting av engelskspråklige filmer, er bare irriterende. Mye pga. at mye av tekstingen som gjøres er så utrolig på jordet, og inneholder språklige feil som bare blir komiske, noe som gjerne kan ødelegge mye ...

Lignende poster:

• Bergen Kino slår til igjen…
• En pastisj over gamle klassikere!
• Filmsnobberi
• Filmanmeldelse: Fast & Furious