junkfoodjunkie.no

Da er exen mer eller mindre ute av leiligheten. Hun har fått seg en liten leilighet ikke så altfor langt unna, men likevel langt nok til at vi ikke støter på hverandre på butikken. Jeg er alene i leiligheten, og det er… godt. Men stillheten tar litt på. Det er uvant, det å ikke høre små hundeføtter som løper rundt, Marianne som ber meg om å hente noe på kjøkkenet, musikk som jeg ikke har satt på selv…

Det er uvant å ikke ha noen å gi en klem, eller bare det å ha noen å feste blikket på, for å forsikre seg om at man ikke er nettopp det – alene.

Det var noe med dette med å komme seg opp på hesten igjen etter et fall – ikke miste troen, ikke bli redd. Selv er jeg ingen av delene – bare litt nummen, litt trist, litt såret. Og jeg har en mistanke om at denne teksten kommer til å bli en metaforblanding av de helt store – det er midt på natten, og jeg er for trøtt til å tenke nøye igjennom tingene jeg skriver. Live with it! (Eller bare la være å lese – det er også en mulighet, har jeg hørt).

Jeg er lei meg, jeg er det. Jeg hadde vel et håp om at vi kanskje skulle kunne klare å redde oss i land. Det ble det dessverre ikke noe av, og jeg føler at jeg flyter fritt midt ute på det åpne havet, uten noen redning i sikte. Jeg har som regel alltid vært flink til å holde på “venninner” – folk jeg har hatt et veldig flørtete forhold til, som jeg på en måte har hatt gående på gress (take no offense, ladies – det er en sannhet, ingenting å lure på). Jeg har ikke gjort dette mens jeg har vært med Marianne. Joda, for all del – jeg er et flørtete vesen. Jeg flørter med alt og alle, egentlig. Men jeg har ikke lagt noen særlig vekt på om det har vært vellykket eller ikke. Jeg har ikke spart på telefonnummer, epostadresse, msn-adresser, etc. Jeg har liksom ikke følt at jeg har hatt noe behov for det. Akkurat nå kjennes det litt ut som om jeg har kuttet livlinen min…

Savnet etter noen å krype inntil når det er bikkjekaldt på soverommet er egentlig ikke overveldende, men det hadde vært fint å ha noen man kunne invitere over, som ikke tok ting for gitt, som ikke forventet noe annet enn der og da, og som var på samme stadie i livet som meg; altså fullstendig uten styring, uten kompass og uten tanker for hvor man ender opp i morgen. Uansvarlig? Godt mulig. Jeg er en gutt, kommer nok alltid til å være en gutt, og har lite til overs for A4-livet.

Life goes on, and all that. Jeg tenker i alle fall at jeg kommer til å gå på veggene etter maks 3 måneder… vi starter nedtellingen fra og med i morgen!

På spilleren: Billy Idol – Mony Mony

4 kommentarer   Da er exen mer eller mindre ute av leiligheten. Hun har fått seg en liten leilighet ikke så altfor langt unna, men likevel langt nok til at vi ikke støter på hverandre på butikken. Jeg er alene i leiligheten, og det er... godt. Men stillheten tar litt på. Det er uvant, det å ikke ...

Lignende poster:

• Opp og ned også litt bortetter…

Hm… det var vel dette som var fy-fy, var det ikke. Å bruke en annen bloggers navn (eller kallenavn) i innleggets tittel. Det får så være. Jeg har aldri vært flink til å holde meg til normene. PK er ikke helt meg, for å si det slik.

Uansett. Det jeg egentlig skulle skrive om var altså ikke meg og mine manglende evner til å ta hint og følge regler – det var Virrvarrs post om hvilke bloggere som bidro til at hun i dag er noenlunde oppegående

I den posten beskriver hun et par ex-venner som oppførte seg fullstendig uforståelig. Greit nok, mennesker med psykiske sykdommer kan være slitsomme å være venner med, til tider. Helt klart. Men det å gå til det skrittet å bare stryke dem helt fra vennelisten, fjerne dem fra alt av IM-lister, Facebook, mobiltelefon etc. – det skjønner jeg ikke. Om man har et problem med noen, så kan man da i det minste ta det opp face-to-face. Ikke bare forsøke å slette den andre personen fra verdenen sin.

Selv lider jeg av “knight in shining armor”-konseptet. Jeg har en dypgripende trang til å redde “damsels in distress” – og “distress” kan veldig ofte være f.eks. psykiske sykdommer. En bipolar ex, deprimerte venninner og andre jeg har forsøkt å hjelpe opp gjennom årene har etterhvert gitt meg mye erfaring med det å være venn med disse menneskene. Det kan til tider være slitsomt. Det kan til tider føre til høylytte argumenter, tårer, slamring med dører, fortvilt ringing til ambulanse midt på natten, og andre mindre koselige ting. Det betyr da ikke at man gir opp, eller kaller sine venner for undermålere, tapere og “mongiser”.

Man har innimellom behov for fri fra slike venner. Det er helt klart ikke alle som takler å være der og stille opp til enhver tid for mennesker med psykoser og andre psykiske lidelser. Men om det skjer, at man føler at man trenger litt tid, så går det som regel an å formidle dette på en god måte. Som regel er de som er syke veldig klar over sin sykdom, selv om de gjerne ikke vil innrømme det alltid – de har også som regel en forståelse for at de kan være slitsomme, og at andre trenger litt “fri”.

Jeg leser Virrvarrs bloggposter, og jeg tenker med meg selv at “heldigvis fant Virrvarr noen der ute i “cyberspace” som hadde opplevd lignende ting, og som valgte å være åpen og skrive om tingene de hadde opplevd”. Heldigvis. For hadde ikke det skjedd, så er det ikke sikkert at jeg (jada, alltid egoistisk støtt!) hadde kunne lese Virrvarrs poster, og glede meg over dem.

Derfor sier jeg det samme som Sigrun gjør i sin bloggpost: En stor takk til Virrvarr!

7 kommentarer   Hm... det var vel dette som var fy-fy, var det ikke. Å bruke en annen bloggers navn (eller kallenavn) i innleggets tittel. Det får så være. Jeg har aldri vært flink til å holde meg til normene. PK er ikke helt meg, for å si det slik. Uansett. Det jeg egentlig skulle skrive om var ...

Lignende poster:

• Psyting om psykisk helse?
• Virrvarr har konkurranse!
• Skudd fra hofta
• Etikk på nett – blogging og debatt

Hva snakker jeg om? Life in general, my life specifically!

Joda, alt ordnet, alt på plass, så skjer det ting som gjør ting vanskelig og uforutsigbare igjen. F.eks. når man har kroniske sykdommer som plutselig bestemmer seg for å gi seg til kjenne igjen, etter en lengre periode uten det minste livstegn. Man hadde jo håpet, kanskje trodd at ting hadde stabilisert seg, at man ikke trengte å bekymre seg, og gumle piller hele dagen for å kunne holde seg på beina… håpet er jo som regel lysegrønt, etc.

Vel, man blir syk, men får beskjed fra jobb om at man ikke lenger er ønsket i stillingen, siden de ikke kan stole på om man er på jobb eller ikke. Det er surt, for jeg liker jobben min, men jeg har full forståelse for “arbeidsgiver” (ettersom jeg jobber via vikarbyrå, så er det egentlig de som er arbeidsgiveren min) som ikke kan stole på at jeg faktisk er på jobb når jeg har vakt, og dermed ikke velger å forlenge kontraken min.

Det er surt, veldig surt.

Så, da går man en noe usikker høst i møte – ikke for det, jeg har prosjekter, jeg får så klart dagpenger, og jeg burde ikke ha altfor store problemer med å finne en ny jobb – men så melder usikkerheten seg – hva som jeg igjen får sykdomsproblemer som gjør at jeg ikke kan vite om jeg er i form til å gå på jobb eller ikke? Hva skjer da?

Jeg blir innimellom ganske forbannet på kroppen min, som ikke vil når jeg gjerne vil. Og så blir jeg forbannet på meg selv, for at jeg ikke har jernvilje nok til å bare drite i smertene, og gå på jobb – ikke at det heller er så bra, nødvendigvis, men jeg visste at ting stod og falt på den siste perioden jeg har hatt på jobb, og likevel så velger jeg å kaste bort sjanser.

Idioti? Definitivt.

Oh well. Nok self-pity for i dag. Det var så lenge siden sist, og man trenger å rante litt innimellom.

Ingen kommentarer   Hva snakker jeg om? Life in general, my life specifically! Joda, alt ordnet, alt på plass, så skjer det ting som gjør ting vanskelig og uforutsigbare igjen. F.eks. når man har kroniske sykdommer som plutselig bestemmer seg for å gi seg til kjenne igjen, etter en lengre periode uten det minste livstegn. Man hadde jo ...

Lignende poster:

• F*ckit! Drittlei nå ja!
• Sjuk :(
• Yay! Mulig ny jobb!
• Med blanke ark…

Så har man altså klart å få på plass en blogg, igjen. Greit nok – ordene “på plass” er her tolket ganske vidt, men i det minste så fungerer den, så jeg må vel kunne si meg noenlunde fornøyd.

Jeg sitter i sofaen og tenker på alt jeg egentlig burde gjøre, og så skriver jeg her. Er dette det de mener med at teknologiseringen skal gjøre at vi får mindre arbeid? Ikke at det faktisk blir mindre av det, bare at vi ikke får gjort ting, fordi vi er for opptatt med å sjekke utviklingen på vennelisten vår på Facebook?

I dunno…

Jeg har kommet frem til at jeg gjør for lite. Generelt. Ikke bare er jeg treig med å rydde på plass tallerker etter oppvasken, men jeg er også treg med å få gjort viktige ting, som levere papirer som vil gjøre at jeg får litt penger på konto (og den kontoen er skrapet, bare så det er sagt), jeg er treg med å sende søknader, jeg er treg med å betale regninger, og generelt er det bare treghet rett og slett…

Og så disse meningsløse blogginnleggene. Greit nok at det nå er på plass en blogg. Nå må (bør) jeg bare finne noe tilnærmet interessant å skrive om. Livet mitt duger ikke, for det består i hovedsak av søvn, jobb, mat, søvn, jobb, mat. Og ikke engang maten er interessant, som regel.

Så… hva gjenstår da tro… filmer? Anonymisert blogging om opplevelser på kundesupport?

3 kommentarer   Så har man altså klart å få på plass en blogg, igjen. Greit nok - ordene "på plass" er her tolket ganske vidt, men i det minste så fungerer den, så jeg må vel kunne si meg noenlunde fornøyd. Jeg sitter i sofaen og tenker på alt jeg egentlig burde gjøre, og så skriver jeg ...

Lignende poster:

• If you can smile when things go wrong, you have someone in mind to blame
• Dagens (okei, gårsdagens)
• Mimring og nattevåk
• Har "kloner" en fremtid?