Feb 12 2010
Jeg lurer på en ting…
… hvem er det egentlig som ansetter folk i lederstillinger i NAV?
Ja, altså – har de ingen formell ansettelsesprosess? Hva er det som er kriteriene for å skulle forvalte en mengde ansatte, ganske mye penger, holde kontroll på mange avdelinger som fatter uhorvelige mengder vedtak hvert år, og som gjerne “makes or breaks” folks liv?
Grunnen til at jeg lurer på disse tingene?
Aftenpostens siste oppslag om Johanne Dubois. Som enkelte kanskje fikk med seg, så skrev Aftenposten tirsdag 9. februar om hvordan Dubois fikk kuttet sosialstøtten helt, etter at hun mottok 101.000 kroner i voldsoffererstatning fra Staten.
Jeg valgte å ikke kommentere denne saken da, ettersom jeg fant at det bare var nok et eksempel på regelryttere som i stedet for å tolke lovverket til det beste for de individuelle søkerne, virker å tro at pengesekken de sitter på er deres personlige formue, og dermed forsøker å spare inn alle steder det er mulig. Mange som har vært i kontakt med NAV, Aetat, Sosialkontoret eller Trygdeetaten kjenner nok igjen denne følelsen – det å måtte sloss for hver krone for å få endene til å møtes, og bli møtt med stadig mer urimelige krav til dokumentasjon, levestandard etc. Det er ikke, som mange virker å tro, noen dans på roser å være avhengig av NAV for å overleve. Greit nok at enkelte snylter grådig på systemet, og henter ut langt mer enn de har krav på – men de er unntakene. De vanlige brukerne av sosiale tjenester er gjerne allerede nede av forskjellige årsaker – det kan være sykdom, det kan være man har mistet jobben, man har gjerne problemer som gjør at man ikke har verken overskudd eller vilje til å kjempe for sine rettigheter. Og ofte virker det som om det er nettopp det disse servicetilbudene ønsker – det at folk ikke kjenner til, eller orker å sloss for, sine rettigheter – det forenkler gjerne jobben deres, og det gjør gjerne at de slipper å betale ut de summene som er korrekte. Der kommer igjen denne fascinasjonen for å spare inn penger som ikke engang er sine egne inn.
Uansett. I går, 11. februar, så skrev Aftenposten en oppfølgerartikkel, som fikk meg til å reagere. Både en SVer og en FrPer (som begge sitter i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget) har tatt initiativ for å få omgjort loven, og få satt klare regler for hvordan slike saker skal behandles. Dette etter å ha oppdaget at det er grov forskjellsbehandling i slike saker(!) For oss som har vært gjennom kverna noen ganger, så er jo ikke dette noe nytt. Sosialsatser, og tolkning av regelverk er forskjellig fra by til by, og innimellom til og med forskjellig fra bydel til bydel.
Det viser seg nemlig at Trondheim tolker regelverket helt annerledes, og der har det blitt satt praksis på at voldsoffererstatninger o.l. ikke på noen måte skal ha noen effekt på eventuelle sosiale støttemidler man mottar. Noe som så helt korrekt er nevnt i artikkelen, er mer i henhold til folks rettsoppfatning enn Oslo sosialtjeneste sin håndtering av problemet.
Det verste er at de beskytter seg bak regelverket, og selv om regelverket er veldig åpent for tolking, slik vi kan se når Trondheim og Oslo behandler saker så forskjellig, så velger de å ikke innrømme noen feil, og si at “vedkommende kan levere en klage, så skal vi se på saken på nytt”. Dette er byråkratvrøvl. Gå inn, omgjør vedtaket, og få litt goodwill med på kjøpet. Greit nok – det er egentlig allerede for sent. Hadde de grepet inn og gjort noe med dette med en gang saken ble kjent, så hadde de kanskje klart å vinne litt, skaffet seg litt god PR. Dessverre er disse statlige byråkratene litt for godt vant med sin monopolsituasjon – de bryr seg ikke om mennesker, kun om resultatene de kan vise til – og jeg mistenker at “gode resultater” for en leder av en NAV-avdeling er å ha færrest mulig “kunder” og ha brukt minst mulig penger til utbetalinger i løpet av et år.
Jeg blir oppgitt, men jeg blir ikke overrasket lenger. Det er for lengst opplest og vedtatt at skal man sloss mot systemet, så skal man virkelig være “fit for fight”. Det gjentar seg år etter år. Det er alltid de som egentlig ikke har overskudd eller vilje som blir nødt til å kjempe for å få det de har krav på. Jeg er personlig drittlei, og skulle virkelig ønske at noen tok fatt i de som har ansvaret for disse etatene, og lot dem overleve på det vanlige folk er ment å overleve på noen måneder. Faktisk mener jeg at alle som skal lede ting som f.eks. sosialkontor, NAV o.l. burde vært tvunget til å overleve på eksistensminimum en stund – faktisk føle det på kroppen. Kanskje de kunne vist litt mer empati med mennesker som faktisk trenger det!
