junkfoodjunkie.no

splitt og hersk!

Dec 18 2009

Psyting om psykisk helse?

Postet kl.: 00:54 - med følgende tema: debatt,observasjoner

Det har vært mye i media om psykisk helse de siste årene. Blog-verdenen har reflektert dette, og i mange tilfeller også satt direkte søkelys på en rekke psykiske lidelser, både via omtale, direkte skildringer, initiativ om diverse bok-skriverier mm.

Det er flott at psykiske lidelser kommer frem i lyset, og at det ikke lenger er forbundet med skam å gå til psykolog, eller psykiater, samt gumle en eller annen form for “lykkepiller” for å hangle med videre i livsjaget.

Det er likevel noe jeg ikke helt får til å stemme. Har vi blitt veldig mye sykere de siste årene? Det kan jo virke slik – halve Norge ser ut til å ha en eller annen psykdom som gjør dem midlertidig deppa, ute av stand til å jobbe, utslått på sofaen e.l. Det jeg lurer på er altså – er det bare åpenheten, og innrømmelsen som har blitt klarere, eller har det alltid vært sånn? Da besteforeldrene mine var unge, så ville de som søt over at de følte seg litt “nede” fått krass beskjed om å “få ræva opp a’ stolen å gjør no’ med det da!” Jeg skjønner jo selvsagt at mange hadde psykiske plager også før i tiden, og at det gjerne gikk på både liv og lemmer løs ettersom dette var noe som var flaut, og noe å skamme seg over, og at man dermed ikke sa noe om det.

Men jeg lurer også litt på om vi var litt tøffere før. Bet i oss litt mer, skuttet oss litt og gikk på – uansett hvor uggen man følte seg mentalt sett.

Derfor tittelen på denne posten. Syter vi for mye? Blir vi “knekt” av ingenting? Er vi en eneste stor bunch med “pussies” hele gjengen, som trenger lykkepiller, rosa “uppers” og gyllengrønne “downers” og som ikke orker å gå på jobb fordi vi har litt ondt i venstre hjernelapp?

Jeg ønsker ikke å provosere faktisk psyke – jeg bare lurer på om dette har blitt litt mote – det er enkelt å gå til legen å si “du, jeg føler meg litt nede for tiden – jeg tror jeg trenger noen dager fri fra jobb for å samle meg” – og legen skribler i vei på sykemeldingen før du får sagt “prozac”. Det er forskjell, så klart – på det å ha det litt kjipt, og det å gå rundt i uker, måneder og år og ikke føle seg oppegående en eneste av de dagene. Det er mange, veldig mange, faktisk psykisk syke der ute.

Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra følelsen av at det er veldig mange hypokondere og…

Ingen kommentarer

Lignende poster:

Sep 22 2008

Virrvarr skriver om: undermålere (og litt om seg selv)

Postet kl.: 01:32 - med følgende tema: blogging,observasjoner

Hm… det var vel dette som var fy-fy, var det ikke. Å bruke en annen bloggers navn (eller kallenavn) i innleggets tittel. Det får så være. Jeg har aldri vært flink til å holde meg til normene. PK er ikke helt meg, for å si det slik.

Uansett. Det jeg egentlig skulle skrive om var altså ikke meg og mine manglende evner til å ta hint og følge regler – det var Virrvarrs post om hvilke bloggere som bidro til at hun i dag er noenlunde oppegående

I den posten beskriver hun et par ex-venner som oppførte seg fullstendig uforståelig. Greit nok, mennesker med psykiske sykdommer kan være slitsomme å være venner med, til tider. Helt klart. Men det å gå til det skrittet å bare stryke dem helt fra vennelisten, fjerne dem fra alt av IM-lister, Facebook, mobiltelefon etc. – det skjønner jeg ikke. Om man har et problem med noen, så kan man da i det minste ta det opp face-to-face. Ikke bare forsøke å slette den andre personen fra verdenen sin.

Selv lider jeg av “knight in shining armor”-konseptet. Jeg har en dypgripende trang til å redde “damsels in distress” – og “distress” kan veldig ofte være f.eks. psykiske sykdommer. En bipolar ex, deprimerte venninner og andre jeg har forsøkt å hjelpe opp gjennom årene har etterhvert gitt meg mye erfaring med det å være venn med disse menneskene. Det kan til tider være slitsomt. Det kan til tider føre til høylytte argumenter, tårer, slamring med dører, fortvilt ringing til ambulanse midt på natten, og andre mindre koselige ting. Det betyr da ikke at man gir opp, eller kaller sine venner for undermålere, tapere og “mongiser”.

Man har innimellom behov for fri fra slike venner. Det er helt klart ikke alle som takler å være der og stille opp til enhver tid for mennesker med psykoser og andre psykiske lidelser. Men om det skjer, at man føler at man trenger litt tid, så går det som regel an å formidle dette på en god måte. Som regel er de som er syke veldig klar over sin sykdom, selv om de gjerne ikke vil innrømme det alltid – de har også som regel en forståelse for at de kan være slitsomme, og at andre trenger litt “fri”.

Jeg leser Virrvarrs bloggposter, og jeg tenker med meg selv at “heldigvis fant Virrvarr noen der ute i “cyberspace” som hadde opplevd lignende ting, og som valgte å være åpen og skrive om tingene de hadde opplevd”. Heldigvis. For hadde ikke det skjedd, så er det ikke sikkert at jeg (jada, alltid egoistisk støtt!) hadde kunne lese Virrvarrs poster, og glede meg over dem.

Derfor sier jeg det samme som Sigrun gjør i sin bloggpost: En stor takk til Virrvarr!