Apr 8 2010
Jeg, en sutrepave
Om ikke overskriften var nok, så er dette altså en disclaimer: dette kommer til å være en sutrepost – selv om det muligens kommer enkelte lyspunkter på veien, og jeg har en tendens til å endre humør midt i posten, men foreløpig, altså, er dette en sutrepost! Bare så du vet det!
Hvorfor jeg sutrer? Si det. Det er jeg ikke engang sikker på selv. Men, for å ta det første først. Jeg tittet på forsiden på bloggen min her i dag. 5 av 6 poster er autoposter med “Siste ukes Tweets” – og selv de er ikke spesielt lange, siden jeg har ignorert Twitter i det siste. Fy meg. På så mange måter. Jeg har ikke gjort ferdig min flotte post som sammenlignet og anmeldte DumDum Boys (bra) og Raga Rockers’ (dårlig) konserter i Bergen, jeg har ikke gjort ferdig reiseskildringen av ferien min i Dubai, og jeg har ikke skrevet noe som helst eller engang funnet noe å engasjere meg i som har fått meg til å ville skrive noe som helst de siste ukene. Jeg har jo ikke lyst til å la bloggen dø heller, så noe må jo gjøres. Ergo, vi skriver en sutrepost! (Om dette bidrar til flere eller færre lesere velger jeg å ikke vurdere akkurat nå – for mye tankevirksomhet gjør bare at jeg blir distrahert igjen, og slutter å skrive sutrete blogposter).
Så, hva har man å sutre over da. Tja, si det. Egentlig har jeg jo ikke noe å sutre over. Jeg har nettopp kommet hjem fra en ukes tur til Dubai, all expenses paid, jeg har kjøpt meg en “ny” (okei, brukt, men ny for meg) laptop, en Lenovo T61, 
veldig fin og søt og kjapp og ikke minst solid, noe som trengs når den skal være med meg på tur hele tiden. Fine laptopen! Kjøpt på Computer Plaza i Dubai – med hele 6 måneders garanti… det eneste problemet er jo da at jeg må møte opp i butikken! Disse sleipe araberne, altså! Så… egentlig kan jeg ikke sutre om den turen. Den var egentlig flott! (Bilder kan du se på Facebook, dersom du ønsker (åpent galleri, så du trenger ikke konto eller å være innlogget)).
Men hjemkomsten kan jeg sutre litt om. Første problem: vi dro fra Dubai klokken 06.55 lokal tid. Da var klokken 04.45 i Amsterdam, og KLMs check-in hadde definitivt ikke åpnet da, eller for den del 2 timer tidligere, da vi sjekket inn i Dubai. Ergo måtte vi ta innsjekk på turen Amsterdam -> Bergen når vi kom til Schiphol. Greit nok, ikke noe problem – på turen ned hadde alt av self-check-in gått smertefritt og kjapt og greit, og vi hadde ingen problemer. Når vi kommer til Schiphol, så finner ikke automatene oss i det hele tatt – ikke reservasjonsnummer, pass, noenting. Køene foran transferdesken til KLM minner om russiske matkøer på 70-80 tallet, og etter å ha stått ca. 20 minutter i kø, med under en time til avgang, og en person nærmere vår tur, bestemte vi oss for bare å gå til gaten, og håpe på at noen kunne fikser der. Det gikk heldigvis bra, men det var nære på. Flyet til Bergen tok av noe forsinket, og vi kom vel frem til Bergen 20-30 minutter for sent. Ikke akkurat noe å grine for, men det var litt stress å måtte bruke den halvannen timen vi egentlig hadde til rådighet i Amsterdam til å springe stresset rundt på flyplassen. Ankomst Bergen, og hva skjer da? Joda, KLM har rotet bort kofferten min. Selv om den ble bekreftet for lasting da vi sjekket inn i gaten. Godt gjort, KLM, ekstrapoeng for den. Særlig siden alt av suvenirer og gaver vi kjøpte lå i den kofferten. Heldigvis fant de den igjen, og leverte på døren dagen etter. Noe som egentlig betyr at selv mine verste opplevelser fra turen ikke er noe å sutre om. Ingenting manglet, alt var helt. Bah… jeg forsøker, jeg gjør det. Men det er ikke så lett å finne noe å sutre om!
Velvel… vi hopper bittelitt frem i tid. Minst en dag eller to. Jeg får ny mobil i Posten – som jeg faktisk kunne tatt med meg uten å betale, siden damen hos Posten leverte den ut uten å kreve betaling. Hadde jeg ikke skullet bruke dette postkontoret nærmest daglig, og hadde jeg ikke vært en så altfor ærlig sjel, så hadde jeg vel bare tatt den og gått. Men den gang ei. Dermed forsvant 3800 kroner der, sånn ca. På en ny skinnende Sony Ericsson Xperia X10i – i hvit utførelse. Hm. Nei. Ikke noe å sutre om det heller, egentlig. Bortsett fra at batteritiden på slike monstre er latterlig dårlig da. Alt går fremover med skremmende hastighet, bortsett fra batteriteknologi. Der virker det som om de strever med å holde seg på stedet hvil – i den grad at nyere apparater som krever mye mer strøm enn tidligere modeller har omtrent samme, eller til og med dårligere kapasitet – hvilket ikke akkurat er voldsomme fremskritt.
Så, her forleden dag, så fikk jeg plutselig en sånn råtten følelse. Jeg aner ikke helt hva det var, selv om jeg har mine mistanker, som går i retning litt malplassert sjalusi, litt uforløst savn og ikke gjengjeldt kjærlighet, og en masse annet følelsesmøl, som jeg egentlig ikke har noe sterkt behov for å ta og føle på. Emokid-style er egentlig ikke meg, men jeg føler jeg har vært både sutrete og grinete de siste par dagene, pga. dette her. Noe som gjør meg i enda dårligere og mer sutrete humør, for jeg kan faktisk ikke fordra å ikke være i stand til å bare ta ting som de kommer, uten å bry meg noe særlig (jada, jeg har fått høre en del ganger at jeg er ganske følelseskald – muligens er det en forsvarsmekanisme, men i såfall trenger den mekanismen litt olje og kjærlighet, for den funker ikke som den skal akkurat nå).
Hvilket minner meg på en annen ting – som da ligger noe lenger bak i tid. Jeg skulle egentlig møte Kristin Oudmayer i Bergen, og være med henne på Studentsenteret for å prate om Mobbeboka, som jeg har en tekst i. Dessverre skar dette seg, pga. litt dårlig kommunikasjon mellom de involverte, og jeg fikk ikke truffet Kristin, noe som var litt surt. Akkurat snakkingen på Studentsenteret klarte jeg meg egentlig fint uten, men det var fremdeles kjipt å måtte droppe avtalen.
Ellers driver jeg og diller med å få Bergen PC-hjelp
til å gå rundt skikkelig, men det er ikke bare en dans på roser å være sin egen sjef. Greit nok at det gjør at man kan styre fravær og ferier og slikt helt etter eget forgodtbefinnende, men man blir også klar over hvor fantastisk dårlige rettigheter man har som sin egen sjef i Norges land. Det er egentlig ikke overraskende at de aller fleste enkeltmannsforetak som startes enten er sovende (gjerne opprettet for å få et org. nr. og skaffe seg et .no-domene), har liten aktivitet, eller legges ned etter relativt kort tid. Det er fullstendig latterlig at det ikke er lagt bedre til rette for etablerer i dette landet.
Så… hva har jeg kommet frem til i denne posten? Neppe så sutrete som jeg ville den skulle være, i alle fall. Men så feiler jeg ofte i å følge opp overskriftene. Egentlig har jeg kanskje kommet frem til at livet mitt ikke er så sutreverdig likevel – det er bare så mye enklere å være sutrete enn å faktisk gjøre noe med ting, og forsøke å få til positive endringer. Jeg har ikke helt kommet dithen at jeg har bestemt meg for å ta meg selv i nakken og hale meg opp og ut av tristessen, men forhåpentligvis nærmer det seg.
Og angående Dubai-post, DumDum Boys-anmeldelse, Raga Rockers-slakt og lignende ting, så kan det jo hende de kommer de og, i løpet av ikke alt for lang tid. Nå har jeg i alle fall klart å skrive 1300+ ord om alt og ingenting 
Og, for de som er av typen tl;dr: Jeg har vært i Dubai, har ny laptop og mobil, og sutrer litt pga. emotendenser hos meg selv.
