Jeg har ignorert bloggen min lenge nå. De eneste postene som har dukket opp har vært automatiske “Ukens Tweets” poster… og de har vært begredelig korte, kjedelige og mangelfulle de også. Jeg vet ikke… jeg har ikke vært inspirert nok til å skrive på en stund. Har liksom ikke hatt noe å skrive om – selv om det sikkert har skjedd ting ute i den store verden, så har ingenting virkelig engasjert meg.
Jeg har tilbrakt litt tid i dag med å rydde opp på bloggen – fjernet gamle linker, fjernet en del av linkene til ikke-lenger-eksisterende ping-tjenester, etc. “Før i tiden” ville slikt vedlikehold blitt gjort jevnlig – om ikke daglig, så i alle fall ukentlig. Og, jeg roter meg bort…
Denne posten er egentlig ment som en liten skrift om boken “Ender’s Game” av Orson Scott Card. Jeg leste den nettopp (jada, alle dere sci-fi nerder der ute – jeg vet jeg er litt seint ute!) og den var… kanskje ikke fantastisk, men likevel… den berørte noe i meg, og det er uten tvil den beste boken jeg har lest på lenge. Ikke at det nødvendigvis betyr så mye, jeg leser nesten ingenting for tiden. Litt trist, egentlig. Jeg leste mye, mye mer før. Ikke nødvendigvis stor litteratur, masse kjedelig tidtrøyte, men innimellom kom jeg over en bok eller to som fanget meg, og som havnet på listen over “bøker man bare må like”. Jeg er ikke akkurat typen til å “oh my god, denne boken er bare den beste i verden noensinne, asså!!!” uttalelser. Jeg blir ikke følelsesmessig involvert. Men! Tilbake til det jeg egentlig tenkte å skrive om – boken!
“Ender’s Game” er… spesiell. Dersom du ikke har lest den, så anbefaler jeg å stikke innom en bokhandel, eller et noenlunde velbestykket bibliotek, og raske med deg denne boken her. Den er gammel, som mye god sci-fi litteratur, den ble første gang utgitt i 1985. Utgaven jeg leste er fra 1991, det er godt mulig det har kommet senere utgaver. I følge forfatteren selv, så har det kun blitt gjort mindre endringer mellom utgavene, endret noen skrivefeil, skiftet bittelitt på plot-errors og slikt. Uansett – les boken, folkens!
Jeg skal ikke sette igang med noen spoilerfest, men tar med litt av bakgrunnen for boken: Romvesen (kalt “buggers”) har angrepet jorden, og takket være en heltemodig innsats fra spesielt en soldat, ble de slått tilbake. Det er derimot rykter om en kommende invasjon, og menneskeheten gjør sitt beste for å få klar gode nok soldater, eller rettere, kommandører, til å forhindre at jorden og menneskeheten blir utradert.
Unger, og da mener jeg unger, blir trent fra de knapt kan lese, skrive og forstå, til dette her. De blir hentet fra sine familier, og tatt med til treningssentre som er så harde og brutale at det ville vært hardt for yrkesmilitære. Og dette er unger i førskolealder. Hovedpersonen i boken, Ender (ja, tittelen er et ordspill) eller Andrew, som han egentlig heter, er et geni. Tenk River Tam i Firefly, så er du i alle fall i nærheten. (Og om du ikke aner hvem River Tam er, og ikke har sett Firefly, så bør du sporentstreks finne deg en DVD-forhandler og skaffe deg denne serien, det er kun snakk om 14 episoder, samt filmen Serenity, og se på noe av det beste som er laget av sci-fi de siste to tiårene).
Boken tar for seg treningen opp mot det endelige slaget – vi blir vitne til Ender’s utvikling, hans tanker, hans mismot, og ofte får man følelsen av at dette er en langt eldre gutt – nærmest en voksen, historien handler om. Det er ikke mange søtladne momenter i historien – vi blir ikke gitt mange pusterom, der Ender får hvile – boken er intens og også lettlest. Som forfatteren sier i introduksjonen (skrevet for 1991-utgaven) (engelsk, direkte sitert fra boken):
“I deliberately avoided all the little literary games and gimmicks that make “fine” writing so impenetrable to the general audience. All the layers of meaning are there to be decoded, if you like that play the game of literary criticism – but if you don’t care to play that game, that’s fine with me. I designed Ender’s game to be as clear and accessible as any story of mine could possibly be. My goal was that the reader wouldn’t have to be trained in literature or even in science fiction to receive the tale in its simplest, purest form.”
Jeg likte virkelig boken. Den rørte ved ting da jeg leste den, og man har ofte følelsen av at Ender ikke er en person, så mye som en allegori. Et bilde på mange, mange mennesker rundt om.
Jeg er definitivt ikke blandt “litteraturkritikerne” – jeg foretrekker King fremfor Proust, Ibsen og Allende. Og jeg er ute av trening i det å skrive fengende bloggposter, og gode kritikker av ting jeg har lest. Uansett – jeg vil bare anbefale “Ender’s Game” på det høyeste, og vit at man egentlig ikke trenger noen sci-fi entusiast i magen for å like denne boken. Greit at ting foregår i rommet, mesteparten av tiden, men det er ikke den viktige biten av historien. Langt derifra.
4 kommentarer
Jeg har ignorert bloggen min lenge nå. De eneste postene som har dukket opp har vært automatiske "Ukens Tweets" poster... og de har vært begredelig korte, kjedelige og mangelfulle de også. Jeg vet ikke... jeg har ikke vært inspirert nok til å skrive på en stund. Har liksom ikke hatt noe å skrive om ...
Lignende poster:
Hell yes! Predators er en film som tar oss med tilbake til det klassiske Predator-universet, og dette smaker av fugl – her er det plenty av karakterer som huskes, de har valgt helt greie skuespillere, selv om det ikke er mange av storkaliber (Lawrence Fishburne dukker opp i en liten rolle, men det er vel omtrent det), og de gjør en grei jobb.
Jeppda. Da har man vært og sett 
