Jan 5 2010
Foreldet nødsamband / AMK / Ambulansetjenesten i Oslo
Det har vært relativt store mediaoppslag de siste dagene om hendelsen på Tøyen der en kvinne omkom – foreløpig uvisst av hvilken grunn.
Det har bl.a. kommet frem at politi og ambulansepersonell følte seg truet av pårørende, samt at det har vært relativt store problemer med kommunikasjonen mellom AMK og politiet i denne situasjonen.
Jeg har ikke førstehåndskjennskap til nødsamtalen som ble mottatt av AMK – jeg har heller ikke noen komplett oversikt over sambandet mellom AMK og politiet. Det jeg overhodet ikke klarer å forstå i denne sammenhengen, er dog at ambulansepersonellet trekker seg unna når noen opptrer litt truende – er de ikke trent til å håndtere pårørende og forsøke å gjøre jobben sin – nemlig å redde liv? At det ikke er mulig for ambulansepersonell og politiet å kommunisere direkte er jo også helt på viddene – vi lever nå i 2010, og vi sliter fremdeles med teknologi som er så utdatert at kriminelle sitter og ler når politiet skal gjøre noe som helst teknologisk relatert. Jada – jeg skjønner at dette ikke er politiets feil. De må leve med det politikerne har bestemt. Det samme må nok også AMK.
Men, la oss se på denne situasjonen, slik VG beskriver den i artikkelen jeg linket til litt lenger opp. Politiet stiller mannsterke opp – hele 6 biler + innsatslederen blir sendt til Tøyen. Det må ha vært ganske mange, livsfarlige pårørende. Og ambulansen gjemmer seg en gate unna, uten at politiet får beskjed, og når de rapporterer det, så går det enda noen minutter før ambulansen kommer frem til stedet. Dette er en håpløs situasjon.
Jeg aner ikke om damen som omkom døde av naturlige årsaker, eller om hun kunne vært reddet hadde ambulansen kommet seg frem til henne med det samme. Jeg aner ikke hvorfor de pårørende reagerte som de gjorde. Dersom det er sant det de har forklart om at de var sinte, redde og frustrerte fordi ambulansen ikke hadde kommet enda, så mener jeg de opptrådte helt naturlig. Kanskje ikke veldig smart, men helt naturlig.
Vi lever i Norge. Samlet sett er det helt ufarlig å leve i Norge. Vi har lite våpendesperadoer, lite vold generelt sett, og det skjer sjelden drap og opptøyer i gatene. Jeg har store problemer med å se hvordan ambulansepersonellet kan forsvare å ikke dra frem til bygningen der den damen befant seg, og gjøre sitt beste for å komme seg inn til henne.
Jeg klarer heller ikke helt å slutte å lure på om dette er et generelt problem med ambulansetjenesten i Oslo. Ikke at denne saken har store likhetstrekk med Ali Farah-saken i Slottsparken, men det er unektelig litt merkelig at skepsisen mot å faktisk gjøre sitt beste for å redde liv oppstår når det er snakk om utenlandske pasienter.
Moralen må uansett være at vi snarest må få et fungerende kommunikasjonssystem. Seriøst – det at man i 2010 ikke har enkel kommunikasjon mellom alle enheter (brann, ambulanse, politi), samt digitale løsninger som gir tilgang på informasjon om pasienter, lokasjoner, interne politidata etc. via enkle konsoller i hvert enkelt kjøretøy, gjør at jeg føler vi lever i 1970 mer enn i 2010. Det er ikke vanskelig å få til – det burde heller ikke stå på penger. Jeg mistenker mer at det er en kombinasjon av inkompetente politikere og mangel på forståelse for hva som kreves og trengs. Anbudsrundene på forskjellige større investeringer de siste årene av teknologisk art har vist seg i stor grad å være en eneste stor feil. Billettsystemer, kommunikasjonssystemer, offentlige websider – alt virker å være bestående av 50% tungrodd byråkrati, 25% budsjettstørrelser som skal brukes opp, og 25% manglende forståelse for hva som egentlig trengs.
Problemene som oppstod på Tøyen får meg til å bli virkelig bekymret over hva som kommer til å skje dersom det skjer en større krise, der i trenger kjapp og kontrollert innsats fra alle deler av redningstjenesten. Joda, det funker jo, sånn mesteparten av tiden. Men…
