Feb 6 2009

NAV – inkompetanse og sendrektighet

Postet kl.: 07:28 - med følgende tema: meg & mitt

 

Velvel. 12. desember i fjor leverte jeg inn en søknad om dagpenger, ettersom jeg var uten jobb, arbeidssøkende, og trengte noe å leve av. For et par dager siden, ca. 4. februar, fikk jeg svar tilsendt i posten: “Din søknad om dagpenger, levert 12.12.08 er avslått”.

Begrunnelsen? At jeg ikke var å regne som “reell arbeidssøker”, med referanse til et par paragrafer i Trygdeloven. Jotakk, NAV, jeg vet jeg har fysiske begrensinger på hvilke typer arbeid jeg kan ta – derfra til å si at jeg ikke er “reell arbeidssøker” viser bare hvor firkantet systemet kan være.

Det morsomste med det hele var jo at jeg faktisk var ærlig i søknaden, og skrev hvilke begrensinger jeg hadde – etter råd fra konsulenten hos NAV. Da jeg spurte om de trengte mer informasjon, bl.a. legeerklæringer (noe de egentlig bør ha i systemet, siden jeg har vært igjennom kværna før), så sa han at nei, det burde gå bra, og at dersom de trengte mer dokumentasjon, så ville de etterspørre dette. Vel, jeg har ikke hørt noenting fra NAV jeg, i den perioden jeg har ventet på vedtaket. Ikke et ord. De har brukt nesten 2 måneder på å fortelle meg at jeg ikke er berettiget til støtte!

Jeg blir så eitrandes forbanna på inkompetente saksbehandlere, lang ventetid på svar (merk at jeg har 6 ukers klagefrist – jeg lurer på hva beskjeden blir om jeg går over den tiden, og unnskylder det med “beklager, jeg er så opptatt og overarbeidet for tiden, så jeg har rett og slett ikke hatt tid…”), samt fullstendig mangel på kommunikasjon mellom NAV og meg i perioden. Merk at jeg har tatt kontakt med NAV for å høre hva som skjer, og om de trengte mer dokumentasjon, og alt jeg fikk tilbake var et standardsvar om at “ting kunne dessverre ta noe mer tid enn de ønsket, og at gjeldende behandlingstid var på mellom 6 og 7 uker”.

Forbanna? Jeg? Neida…

12 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Oct 15 2008

Fattigdom i Norge – fremdeles tabu

Postet kl.: 00:30 - med følgende tema: alternativt, meme, observasjoner

 

“I Norge er det ingen som er fattige”, er det mange som sier. “Tenk på hvor ille de har det i Afrika og i Midt-Østen”. Det de fleste som sier dette har til felles, er at de selv ikke er fattige. I hvert fall ikke på penger.

Mange tenker at fattigdom i Norge ikke kan måle seg med fattigdom i u-land. Det stemmer det. Selv de fattige i Norge har det langt bedre (sett med vestlige øyne, i alle fall) enn de fattige i u-land. Problemet ligger i hvilken sammenheng man ser ting i. Sammenligner man fattige i et av verdens rikeste land med fattige i u-land, så vil det så klart slå skjevt ut. En slik sammenligning hører ingen steder hjemme. De fattige i Norge er fattig i Norge. Det er her problemet er, det er her de sliter.

Når man må vurdere å kjøpe seg nye sko på billigsalg, eller om man skal koste på seg å gå til legen for å få fornyet resepten, eller når man lurer på om ikke man kan klare seg uten den varmeovnen påslått til det i alle fall er minusgrader ute, og heller kle på seg litt mer, så man ikke fryser så veldig – da er man fattig – i alle fall på penger. Og penger er det som forteller andre hvor vellykket man er i dagens samfunn. Har man ikke penger, så er man automatisk på et av de laveste trinnene på rangstigen.

Det er forresten interessant hvordan nestekjærlighet, forståelse for sine medmenneskers problemer, hjerterom og evnen til å gjøre mye utav lite er omvendt proporsjonal med hvor på denne rangstigen man befinner seg. Jo lavere man er, pengemessig sett, jo flinkere er man til å få ting til likevel å fungere, man forsøker uansett å hjelpe andre som også sliter, og man evner å forstå andre menneskers problemer – så lenge de er av reell art, såklart. Det at man ikke klarer å velge champagne-type til festen neste helg er ikke et reellt problem. Greit, nå generaliserer jeg, og påstår vel også til en viss grad at rike mennesker ikke har særlig med problemer, men jeg vil samtidig komme med påstanden om at det egentlig er veldig sant.

Penger letter livet, enkelt og greit.

De fattige i Norge er ikke nødvendigvis de mest synlige i samfunnet – de bor ikke i brakkebyer, de tigger som regel ikke på gata, og de færreste er narkomane. De fleste fattige i Norge er vanlige mennesker, som av ulike årsaker har opplevd motgang. De sitter gjerne med gjeld, og har gjerne barn, noe som vanskeliggjør situasjonen – barn er kostbare, og man vil jo som regel det beste for sitt barn, noe som igjen gjør at man ofrer andre ting for at barnet skal få den oppfølgingen som trengs. Og i dagens materialistiske samfunn er det ganske mye som trengs, dessverre.

Det norske samfunnet er bygget opp rundt fantasien om at vi er et sterkt folk, at alle skal arbeide, og at alle skal yte sitt – velferdsstaten er der for å ta imot de som av ulike årsaker faller utenfor. Vi liker å skryte av vår velferdsstat, at vi har enorme ressurser, og at vi hjelper de svakeste i samfunnet. Hvorfor har vi da fattige i Norge? Fattige som sliter med å betale de månedlige faste avgiftene, som sliter med å ha råd til både mat og strøm? Av mange grunner – for det første er “hjelpen” ofte mangelfull, særlig når det kommer til økonomiske bidrag – deretter kommer det at mennesker som befinner seg i vanskelige situasjoner ikke har overskuddet som trengs for å hamle opp med et utall byråkrater og uoversiktlige regelverk, og dermed mister tilskudd, støtte og oppfølging de faktisk har rett på, men ikke vet om.

Ja, mange mennesker rundt om i verden lider langt mer enn noen her i landet gjør (igjen, generaliseringer), men det betyr ikke at vi helt skal ignorere de som i Norge er fattige. Det å forsøke å påvirke myndighetene til å innse at det å være fattig ikke er det samme som å være en snylter, eller dum, eller lat (siden man gjerne går på tilskudd fra det offentlige, ikke har fullført skolegang, eller for den del ikke har jobb), er en langvarig prosess, og det å få stønader og trygd justert i forhold til normal prisstigning en annen – det betyr ikke at vi må gi opp denne kampen.

Jeg er av den mening at verdensproblemene er vi her i Norge flinke til å engasjere oss i – der det skorter er å engasjere oss i skjebner innenfor landets grenser. Dessverre er det slik at man i dag må gå til media og få skrevet om saken sin der før man kan forvente et tilsvar eller den oppfølgingen man fortjener – det er ikke Norge som nasjon verdig, og norske politikere burde få hodet opp av sanden, og innse det at en politikerhverdag i Norge er meget fjern fra hverdagen til det meste av innbyggerne her.


 

7 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster:

Sep 11 2008

NAV tar "det ikke som kritikk"

Postet kl.: 09:54 - med følgende tema: nyhetsbilde

 

BT skriver i dag om foreldrene til Runa (13), som er autist og epileptiker, og som har behov for bil til all transport. NAV har derfor innvilget et rente- og avgiftsfritt lån i forbindelse med bilkjøp.

Foreldrene fant ut at de ville bytte bil, og gjorde dette – og NAV setter seg på bakbeina og krever tilbakebetalt i alle fall deler av lånet – på 70.000 kroner. Foreldrene måtte ta saken til Trygderetten før de fikk medhold – da hadde saken gått innom flere saksbehandlere hos NAV, som alle ga samme beskjed.

Greit nok – alle kan gjøre feil, selv saksbehandlere hos NAV (kanskje jeg burde skrevet “særlig saksbehandlere hos NAV”), men holdningene til informasjonssjef Sissel Mæland i NAV Hordaland er ikke tilgivelige.

- Vi tar det ikke som kritikk at trygderetten omgjør våre kjennelser. Trygderetten skal nettopp se på om NAV har forstått regelverket riktig, og komme med prinsippavgjørelser som vi forholder oss til.

Neivel? Hva annet kan det oppfattes som når Trygderetten gir NAV krass kritikk for avgjørelsene, som overhodet ikke hadde hold i lovverket?
Andre uttalelser hun kommer med tyder også på at hun innehar en arroganse som knapt nok skulle vært lov å ha for en som jobber med mennesker i vanskelige situasjoner:

- Jeg mener vi kjenner regelverket godt nok. Ved å få en kjennelse i trygderetten sikrer vi lik praksis over hele landet.

Jaha. Så du innrømmer at det pr. i dag ikke er en lik praksis over hele landet, selv med et felles regelverk?

- Kjennelsen går ikke bare tilbake til saksbehandleren som vedtok saken, men blir spredt i NAV og legger føringer for fremtidige tolkninger. Slik får andre glede av at noen har ressurser til å prøve saken sin for retten.

Er det virkelig mulig? Selvsagt får en slik sak følger, og “man legger føringer for fremtidige tolkninger”, men hva pokker gjør det for alle de som allerede har fått avslag, på feil grunnlag? Det er så arrogant at jeg knapt nok kan tro mine egne øyne når jeg leser uttalelsene.

NAV vil ikke kommentere saken direkte, selv om foreldrene til Runa har fritatt dem for taushetsplikten – i stedet fastholder de at de har en selvstendig taushetsplikt, og siden saken er ferdigbehandlet i Trygderetten, så mener de at det ikke er noen grunn til å gå inn på den igjen. Det er greit å ha en “selvstendig taushetsplikt” å gjemme seg bak, når det trengs, er det ikke?

Mæland avviser også at det har blitt utført slett arbeid i saken som er omtalt, og uttaler følgende:

- Det er et omfattende regelverk og på bilområdet har reglene forandret seg de siste årene. Da kan det være uenighet om fortolkningen av lovverket.

og

- Vi orienterer om reglene, og forventer at de har lest vedtaket. Det var bra at han klaget, og vi tar kjennelsen til etterretning. Men å si at det er dumt at vedtaket ble omgjort er som å si at det er dumt at noen må ta saken sin til høyesterett.

Jeg er ikke helt sikker på hva hun faktisk mener med det siste utsagnet der, men jeg regner med at hun mener at selv de som blir dømt i tingretten og lagmannsretten, og som anker til høyesterett, for da å bli frikjent, kunne blitt dømt dersom de ikke hadde hatt ressurser til å anke hele veien. Det hun glemmer, er så klart at det som regel ligger grundigere tolkninger av lovverket til grunn for sakene som blir tatt til høyesterett, enn de sakene som blir skummet igjennom av inkompetente NAV-konsulenter.

Er det på tide med en skikkelig oppvask, og kanskje også kursing av de som forvalter skjebnen til tusenvis av mennesker i det norske land daglig? Kunne det kanskje være en idé å gjeninnføre “menneskelighet” som hovedkriterie, i stedet for (feilaktig) rigid tolkning av regelverk?

Jeg kjenner mange, og har selv vært borti NAV og NAVs tidligere avdelinger Aetat, Trygdekontoret og Sosialkontoret, og jeg har sjelden (aldri?) hørt noe direkte positivt om disse institusjonene – som regel er det kun snakk om positive vendinger når man sier at “endelig har jeg fått et vedtak” eller “nå har endelig fått somlet seg til å betale ut pengene jeg har krav på” o.l. Det kan kanskje tyde på at det er mange som kanskje ikke får det de har rett på, eller blir fratatt støtte på feil grunnlag, men som ikke har overskudd til å klage, og å sette seg inn i et komplisert regelverk?

4 kommentarer   Blogglisten Add to Technorati Favorites

 

Lignende poster: