“I Norge er det ingen som er fattige”, er det mange som sier. “Tenk på hvor ille de har det i Afrika og i Midt-Østen”. Det de fleste som sier dette har til felles, er at de selv ikke er fattige. I hvert fall ikke på penger.
Mange tenker at fattigdom i Norge ikke kan måle seg med fattigdom i u-land. Det stemmer det. Selv de fattige i Norge har det langt bedre (sett med vestlige øyne, i alle fall) enn de fattige i u-land. Problemet ligger i hvilken sammenheng man ser ting i. Sammenligner man fattige i et av verdens rikeste land med fattige i u-land, så vil det så klart slå skjevt ut. En slik sammenligning hører ingen steder hjemme. De fattige i Norge er fattig i Norge. Det er her problemet er, det er her de sliter.
Når man må vurdere å kjøpe seg nye sko på billigsalg, eller om man skal koste på seg å gå til legen for å få fornyet resepten, eller når man lurer på om ikke man kan klare seg uten den varmeovnen påslått til det i alle fall er minusgrader ute, og heller kle på seg litt mer, så man ikke fryser så veldig – da er man fattig – i alle fall på penger. Og penger er det som forteller andre hvor vellykket man er i dagens samfunn. Har man ikke penger, så er man automatisk på et av de laveste trinnene på rangstigen.
Det er forresten interessant hvordan nestekjærlighet, forståelse for sine medmenneskers problemer, hjerterom og evnen til å gjøre mye utav lite er omvendt proporsjonal med hvor på denne rangstigen man befinner seg. Jo lavere man er, pengemessig sett, jo flinkere er man til å få ting til likevel å fungere, man forsøker uansett å hjelpe andre som også sliter, og man evner å forstå andre menneskers problemer – så lenge de er av reell art, såklart. Det at man ikke klarer å velge champagne-type til festen neste helg er ikke et reellt problem. Greit, nå generaliserer jeg, og påstår vel også til en viss grad at rike mennesker ikke har særlig med problemer, men jeg vil samtidig komme med påstanden om at det egentlig er veldig sant.
Penger letter livet, enkelt og greit.
De fattige i Norge er ikke nødvendigvis de mest synlige i samfunnet – de bor ikke i brakkebyer, de tigger som regel ikke på gata, og de færreste er narkomane. De fleste fattige i Norge er vanlige mennesker, som av ulike årsaker har opplevd motgang. De sitter gjerne med gjeld, og har gjerne barn, noe som vanskeliggjør situasjonen – barn er kostbare, og man vil jo som regel det beste for sitt barn, noe som igjen gjør at man ofrer andre ting for at barnet skal få den oppfølgingen som trengs. Og i dagens materialistiske samfunn er det ganske mye som trengs, dessverre.
Det norske samfunnet er bygget opp rundt fantasien om at vi er et sterkt folk, at alle skal arbeide, og at alle skal yte sitt – velferdsstaten er der for å ta imot de som av ulike årsaker faller utenfor. Vi liker å skryte av vår velferdsstat, at vi har enorme ressurser, og at vi hjelper de svakeste i samfunnet. Hvorfor har vi da fattige i Norge? Fattige som sliter med å betale de månedlige faste avgiftene, som sliter med å ha råd til både mat og strøm? Av mange grunner – for det første er “hjelpen” ofte mangelfull, særlig når det kommer til økonomiske bidrag – deretter kommer det at mennesker som befinner seg i vanskelige situasjoner ikke har overskuddet som trengs for å hamle opp med et utall byråkrater og uoversiktlige regelverk, og dermed mister tilskudd, støtte og oppfølging de faktisk har rett på, men ikke vet om.
Ja, mange mennesker rundt om i verden lider langt mer enn noen her i landet gjør (igjen, generaliseringer), men det betyr ikke at vi helt skal ignorere de som i Norge er fattige. Det å forsøke å påvirke myndighetene til å innse at det å være fattig ikke er det samme som å være en snylter, eller dum, eller lat (siden man gjerne går på tilskudd fra det offentlige, ikke har fullført skolegang, eller for den del ikke har jobb), er en langvarig prosess, og det å få stønader og trygd justert i forhold til normal prisstigning en annen – det betyr ikke at vi må gi opp denne kampen.
Jeg er av den mening at verdensproblemene er vi her i Norge flinke til å engasjere oss i – der det skorter er å engasjere oss i skjebner innenfor landets grenser. Dessverre er det slik at man i dag må gå til media og få skrevet om saken sin der før man kan forvente et tilsvar eller den oppfølgingen man fortjener – det er ikke Norge som nasjon verdig, og norske politikere burde få hodet opp av sanden, og innse det at en politikerhverdag i Norge er meget fjern fra hverdagen til det meste av innbyggerne her.
7 kommentarer
Lignende poster:
