Feb 6 2010
Lemfeldig omgang med lovverket?
Det har i den senere tid vært noe fokus på manglende oppfølging fra politiets side ved anmeldelser av mindre lovbrudd, og det har fremkommet en del påstander om at mange av sakene som henlegges har kjent gjerningsmann.
F.eks. denne saken som Faktasjekk hos BT.no har tatt for seg.
Selv er jeg, selv om jeg er enig i konklusjonen til Faktasjekk (som da finner påstanden om at “de fleste” sakene som blir henlagt har kjent gjerningsmann), av den oppfatning at når ca. 1/3 av sakene som henlegges har kjent gjerningsmann, så er det noe galt med prioriteringen til politiet. Greit nok at mye av dette sikkert kan tilskrives “påstand mot påstand” og slikt, men når man vet at politiet henlegger mye av mindre vinningskriminalitet, som f.eks. brukstyverier o.l., så gjør dette at folk får mindre respekt for politiet og påtalemyndighetene.
For å trekke frem et annet eksempel, så har vi denne saken om 12åringen i Sandviken i Bergen som ble angrepet av en eldre mann, slått slik at han fikk ødelagt en tann, og tvunget inn i boligen til mannen. Mannen, som i etterkant har innrømmet at han “overreagerte” etter lengre tids problemer med “jukseringing” på døren og slikt, blir ikke påtalt etter en “samlet vurdering”. Javel?
Selv er jeg av den oppfatning at politiet ofte feilprioriterer. Det er greit, det er gjerne ikke den enkelte politimann, eller for den del det enkelte politidistrikt som bestemmer hva det skal brukes ressurser på, men når man alt for ofte bare anmelder ting til politiet fordi det er et krav fra forsikringsselskapet, så blir det i mine øyne litt håpløst.
Selvsagt skal vi bruke ressurser på alvorlig kriminalitet, men hverdagskriminaliteten, som gjerne rammer vanlige folk, helt tilfeldig, bør etter min mening prioriteres, om ikke høyere, så i alle fall på samme nivå som “alvorlig kriminalitet”.
Her kommer vi kanskje også inn på hva jeg personlig oppfatter som alvorlig kriminalitet. Jeg ser ikke på økonomisk kriminalitet mer eller mindre uten ofre som særlig alvorlig. Ei heller problemer som oppstår mellom bander o.l. som kun går ut over de som deltar i lyssky aktiviteter. Selvsagt har slike lovbrudd ramifikasjoner som også kan gå ut over “vanlige” mennesker – men i stor grad er dette lovbrudd som det brukes mye ressurser på, og som ikke har noen faktiske offer (jeg tenker ikke på lovbrytere som blir angrepet, banket opp, eller tatt av dage av andre lovbrytere som noe stort tap, og ser heller ikke alltid at det er noe stort problem).
“Hverdagskriminaliteten” virker å ha fått en relativt lav prioritering hos politiet. Det er gjerne fordi det er vanskelig å finne igjen sykkelen som du ikke har rammenummeret på og som det ble solgt 1500 av bare i Bergen i fjor. Det er klart. Jeg forstår det. Men “henleggelsesbunken” burde være langt lavere enn den er. I hvert fall burde saker der gjerningsmannen er kjent, eller det finnes identifiserende bevismateriale (mulighet for DNA, fingeravtrykk e.l.) i det minste få en fullstendig etterforskning.
Jeg innser at dette (igjen) ble et litt schizofrent bloginnlegg. Jeg må jobbe litt mer med kildemateriale og skriving, skjønner jeg. Det blir gjerne litt slik når man ikke lenger skriver daglige, eller for den del ukentlige blogginnlegg.
Uansett! Se frem til kommende blogginnlegg, der jeg mest sannsynlig skriver om enten nakenhet, porno, kriminalitet, politikk, ex-damer eller mitt “nye” firma (det er overhodet ikke nytt, men trenger litt promotering, så why not!)
Til neste gang!
