junkfoodjunkie.no

I’m playing SWTOR (if you’re lucky, maybe you’ll even get the webpage to load to see what it’s all about). While playing the game is mostly fun, albeit there being a few annoying bugs, the abysmal customer support system, the lack of coherent replies from forum moderators and administrators, the mile-long threads (which, when they reach some arbitrary number of posts / replies, gets “full” and either have to be redone to continue or die a quiet death) without a single reply from someone who’s actually someone etc., makes the overall feeling a bit less… fullfilling.

Bioware, and EA as distributors, seems adamant that listening to the (active) community, trying their best to fix bugs and keeping their audience up to date on what’s going on isn’t really that important.

Of course, the very vocal contributors on the forum isn’t the biggest part of their customer base, their involvement should make them heard. The “overall customer” will not speak up – they’ll just play along, not really caring about the going-ons in the background. Of course, these are the customers Bioware and EA wants the most – they’re easy to appease, they don’t complain, and they (somewhat) happily pay for the opportunity to play every month.

The ones they should be listening to, though, are the ones that actually speaks up. The ones that visits the forum, make pointed remarks, suggests improvements, and takes a stand. Because these are the players that (while still complaining and making a fuzz) also pay for the game, and who’ll be happy to pay for the game even with the bugs, and have been playing the beta and still came along for release day! They’re dedicated. They see that SWTOR can be a great game, if Bioware plays ball.

The release today of a “teaser” for the upcoming “extra content” patch shows that Bioware might be focused on the wrong thing, though. Bioware have no real experience in this sort of game – I’m not talking about RPGs, of course – they’ve plenty of experience there – I’m talking about the massive undertaking such an MMO like this is. Blizzard did most of the gruntwork quite a few years ago, when they put out World of Warcraft. Bioware shouldn’t have to make so many of the same mistakes over again, but seemingly, copying stuff from the most successfull MMO on the market would be bad, because SWTOR “tries to be something entirely new”… well, here’s a fact, Bioware: it’s not. Yes, you have voice acting, you have some great new ideas for managing farming and other such things, but no, it’s nothing really new. It is WoW in space, with lightsabers. Live with it, and make the best of it, Bioware.

There are so many things that have been pointed out in the forums, ever since the first chance to participate in the beta, that has still not been fixed. There are stupid in-game bugs that makes easy stuff take forever, and sometimes even breaks the game completely. While some of these things are mostly annoying, and to be expected from a brand new release, the lack of understanding from Bioware’s side isn’t.

Not to mention the continued lack of updates to their webservers. More often than not, you’ll run into a “Waiting room” when trying to access anything – it be the forums or just standard content. In 2011, this isn’t good enough. You put in more power, you load balance, you make sure the forums, the help information, the news etc. are available 24/7/365. Estimates from different traffic monitors show that the monthly amount of visitors to the SWTOR.com page is between 6 and 10 million every month (for the last couple months, it was way lower before that). That means that you have 150-200 thousand visitors each day, with some spikes hitting maybe as much as a million on some days. That isn’t a lot. Not really. If you can’t deal with that amount of traffic on a webserver, it doesn’t really bode well for the overall game experience either (I’m assuming and hoping there’s no joint taskforce dealing with both those things at the same time…).

I’m still hoping for SWTOR to be the “new WoW” – ie, make a mark, get popular, draw in players, give us (the players) great content and new ideas – but please, Bioware, please, please, please don’t treat your customers like crap? Try to listen, try to participate, and try to make sure that, whatever you do, the customers are informed, preferably beforehand. The info-bit is where you’re lacking the most at the moment.

Ingen kommentarer   I'm playing SWTOR (if you're lucky, maybe you'll even get the webpage to load to see what it's all about). While playing the game is mostly fun, albeit there being a few annoying bugs, the abysmal customer support system, the lack of coherent replies from forum moderators and administrators, the mile-long threads (which, when ...

“I Norge er det ingen som er fattige”, er det mange som sier. “Tenk på hvor ille de har det i Afrika og i Midt-Østen”. Det de fleste som sier dette har til felles, er at de selv ikke er fattige. I hvert fall ikke på penger.

Mange tenker at fattigdom i Norge ikke kan måle seg med fattigdom i u-land. Det stemmer det. Selv de fattige i Norge har det langt bedre (sett med vestlige øyne, i alle fall) enn de fattige i u-land. Problemet ligger i hvilken sammenheng man ser ting i. Sammenligner man fattige i et av verdens rikeste land med fattige i u-land, så vil det så klart slå skjevt ut. En slik sammenligning hører ingen steder hjemme. De fattige i Norge er fattig i Norge. Det er her problemet er, det er her de sliter.

Når man må vurdere å kjøpe seg nye sko på billigsalg, eller om man skal koste på seg å gå til legen for å få fornyet resepten, eller når man lurer på om ikke man kan klare seg uten den varmeovnen påslått til det i alle fall er minusgrader ute, og heller kle på seg litt mer, så man ikke fryser så veldig – da er man fattig – i alle fall på penger. Og penger er det som forteller andre hvor vellykket man er i dagens samfunn. Har man ikke penger, så er man automatisk på et av de laveste trinnene på rangstigen.

Det er forresten interessant hvordan nestekjærlighet, forståelse for sine medmenneskers problemer, hjerterom og evnen til å gjøre mye utav lite er omvendt proporsjonal med hvor på denne rangstigen man befinner seg. Jo lavere man er, pengemessig sett, jo flinkere er man til å få ting til likevel å fungere, man forsøker uansett å hjelpe andre som også sliter, og man evner å forstå andre menneskers problemer – så lenge de er av reell art, såklart. Det at man ikke klarer å velge champagne-type til festen neste helg er ikke et reellt problem. Greit, nå generaliserer jeg, og påstår vel også til en viss grad at rike mennesker ikke har særlig med problemer, men jeg vil samtidig komme med påstanden om at det egentlig er veldig sant.

Penger letter livet, enkelt og greit.

De fattige i Norge er ikke nødvendigvis de mest synlige i samfunnet – de bor ikke i brakkebyer, de tigger som regel ikke på gata, og de færreste er narkomane. De fleste fattige i Norge er vanlige mennesker, som av ulike årsaker har opplevd motgang. De sitter gjerne med gjeld, og har gjerne barn, noe som vanskeliggjør situasjonen – barn er kostbare, og man vil jo som regel det beste for sitt barn, noe som igjen gjør at man ofrer andre ting for at barnet skal få den oppfølgingen som trengs. Og i dagens materialistiske samfunn er det ganske mye som trengs, dessverre.

Det norske samfunnet er bygget opp rundt fantasien om at vi er et sterkt folk, at alle skal arbeide, og at alle skal yte sitt – velferdsstaten er der for å ta imot de som av ulike årsaker faller utenfor. Vi liker å skryte av vår velferdsstat, at vi har enorme ressurser, og at vi hjelper de svakeste i samfunnet. Hvorfor har vi da fattige i Norge? Fattige som sliter med å betale de månedlige faste avgiftene, som sliter med å ha råd til både mat og strøm? Av mange grunner – for det første er “hjelpen” ofte mangelfull, særlig når det kommer til økonomiske bidrag – deretter kommer det at mennesker som befinner seg i vanskelige situasjoner ikke har overskuddet som trengs for å hamle opp med et utall byråkrater og uoversiktlige regelverk, og dermed mister tilskudd, støtte og oppfølging de faktisk har rett på, men ikke vet om.

Ja, mange mennesker rundt om i verden lider langt mer enn noen her i landet gjør (igjen, generaliseringer), men det betyr ikke at vi helt skal ignorere de som i Norge er fattige. Det å forsøke å påvirke myndighetene til å innse at det å være fattig ikke er det samme som å være en snylter, eller dum, eller lat (siden man gjerne går på tilskudd fra det offentlige, ikke har fullført skolegang, eller for den del ikke har jobb), er en langvarig prosess, og det å få stønader og trygd justert i forhold til normal prisstigning en annen – det betyr ikke at vi må gi opp denne kampen.

Jeg er av den mening at verdensproblemene er vi her i Norge flinke til å engasjere oss i – der det skorter er å engasjere oss i skjebner innenfor landets grenser. Dessverre er det slik at man i dag må gå til media og få skrevet om saken sin der før man kan forvente et tilsvar eller den oppfølgingen man fortjener – det er ikke Norge som nasjon verdig, og norske politikere burde få hodet opp av sanden, og innse det at en politikerhverdag i Norge er meget fjern fra hverdagen til det meste av innbyggerne her.

7 kommentarer   "I Norge er det ingen som er fattige", er det mange som sier. "Tenk på hvor ille de har det i Afrika og i Midt-Østen". Det de fleste som sier dette har til felles, er at de selv ikke er fattige. I hvert fall ikke på penger. Mange tenker at fattigdom i Norge ikke kan ...

Lignende poster:

• Innvandring, løgn, statistikk og bloggere
• Norsk overformynderi
• En prostituert uttaler seg!
• Gro "avslører" det vi andre har visst lenge…

Hva snakker jeg om? Life in general, my life specifically!

Joda, alt ordnet, alt på plass, så skjer det ting som gjør ting vanskelig og uforutsigbare igjen. F.eks. når man har kroniske sykdommer som plutselig bestemmer seg for å gi seg til kjenne igjen, etter en lengre periode uten det minste livstegn. Man hadde jo håpet, kanskje trodd at ting hadde stabilisert seg, at man ikke trengte å bekymre seg, og gumle piller hele dagen for å kunne holde seg på beina… håpet er jo som regel lysegrønt, etc.

Vel, man blir syk, men får beskjed fra jobb om at man ikke lenger er ønsket i stillingen, siden de ikke kan stole på om man er på jobb eller ikke. Det er surt, for jeg liker jobben min, men jeg har full forståelse for “arbeidsgiver” (ettersom jeg jobber via vikarbyrå, så er det egentlig de som er arbeidsgiveren min) som ikke kan stole på at jeg faktisk er på jobb når jeg har vakt, og dermed ikke velger å forlenge kontraken min.

Det er surt, veldig surt.

Så, da går man en noe usikker høst i møte – ikke for det, jeg har prosjekter, jeg får så klart dagpenger, og jeg burde ikke ha altfor store problemer med å finne en ny jobb – men så melder usikkerheten seg – hva som jeg igjen får sykdomsproblemer som gjør at jeg ikke kan vite om jeg er i form til å gå på jobb eller ikke? Hva skjer da?

Jeg blir innimellom ganske forbannet på kroppen min, som ikke vil når jeg gjerne vil. Og så blir jeg forbannet på meg selv, for at jeg ikke har jernvilje nok til å bare drite i smertene, og gå på jobb – ikke at det heller er så bra, nødvendigvis, men jeg visste at ting stod og falt på den siste perioden jeg har hatt på jobb, og likevel så velger jeg å kaste bort sjanser.

Idioti? Definitivt.

Oh well. Nok self-pity for i dag. Det var så lenge siden sist, og man trenger å rante litt innimellom.

Ingen kommentarer   Hva snakker jeg om? Life in general, my life specifically! Joda, alt ordnet, alt på plass, så skjer det ting som gjør ting vanskelig og uforutsigbare igjen. F.eks. når man har kroniske sykdommer som plutselig bestemmer seg for å gi seg til kjenne igjen, etter en lengre periode uten det minste livstegn. Man hadde jo ...

Lignende poster:

• F*ckit! Drittlei nå ja!
• Sjuk :(
• Yay! Mulig ny jobb!
• Med blanke ark…