junkfoodjunkie.no

Jepp. Finnes det noe verre enn cliffhangere til TV-serier? Sånn at du bare MÅ se neste episode, for å se hvordan det går videre? Greit nok, vanligvis er jo ikke dette noe stort problem – man bare setter på neste episode, og ser videre. Litt verre er det når slikt skjer på slutten av en sesong (som det jo så klart ofte gjør, siden produsentene gjerne vil at folk skal fortsette å se på neste sesong).

Så… nå må jeg altså vente til… tja, gudene må vite, for neste sesong av True Blood. Noe som er sinnsykt irriterende, selvsagt.

Heldigvis har nye sesonger med CSI, CSI:NY og CSI:Miami startet, det samme har Bones, Fringe, Sons of Anarchy og Criminal Minds, så man overlever. Men jeg føler liksom jeg trenger noen flere serier å følge med på. Så jeg vurderer å starte med å se Flash Forward og Leverage. Noen som har sett sistnevnte og kan si noe om dem?

Evt. som har andre serier de vil anbefale, som er verdt å ta en titt på?

1 kommentar  

Lignende poster:

• TV-serier som bare må sees!
• Vi ser på TV: True Blood og Fringe
• Irritasjonsmomenter
• Voddler – har ikke helt skjønt det…

VG meldte i dag om en sak vedrørende en barneTV-vertinne hos BBC, som, pga. sitt handikapp “skremmer barna”, og enkelte foreldre melder at de “nekter barna å se på disse programmene, i frykt for at barna skal få mareritt eller andre reaksjoner”.

The Daily Mail har originalhistorien.

Personlig synes jeg dette blir for dumt. Barn er generelt veldig åpne og nysgjerrige, og jeg tviler sterkt på at det å se en enarmet kvinne som smiler og virker glad vil føre til mentale arrdannelser som det vil ta evigheter å bli kvitt. Om barnet i det hele tatt spør om hvorfor damen bare har en arm, så er det da bare å fortelle barnet at hun ble født slik, og har et handikapp? Cerrie Burnell, som hun heter, er neppe det verste barnet kan se på TV, og få mareritt av…

Og, ikke minst – hva er det som er så forferdelig med at barn får mareritt? Det er ille der og da, så klart, men det å sette ord på frykten man føler etter et mareritt gjør gjerne at barnet blir vant til å verbalisere synsinntrykk, og som regel går også slike mareritt kjapt over, om foreldrene takler dem på riktig måte.

Jeg blir faktisk ganske bekymret når jeg ser at en rekke foreldre har klaget på Cerrie Burnell direkte til BBC, og krever at hun blir fjernet fra programmet, kun på bakgrunn av hennes handikapp, og det at hun “muligens kan skremme barna”. Hallo, folkens – barn elsker å bli skremt! Ikke at jeg tror frøken Burnell skremmer noen, men sånn generelt. Så lenge skremmingen foregår i trygge omgivelser, så er det vel ingen som med hånden på hjertet ikke kan si at spøkelseshistorier, skumle TV-serier, det å snike seg ut om natten sammen med venner, snike seg innpå, eller for den del inn i, gamle “spøkelseshus” o.l. er noe av det beste med barndommen?

Idiotforeldre, tror jeg blir konklusjonen min her…

2 kommentarer  

Lignende poster:

• Nina Karin Monsen og ytringsfrihet
• (Barne)Pornografi i kunstens interesse!
• Hele byen er sjokkert! Nåja…

Jepp. De siste dagene har jeg sett på TV-serier. Og faktisk nye serie, ikke de gamle som jeg har fulgt siden de begynte.

Noen tipset meg om å begynne å se på True Blood, og også Fringe.

True Blood er Buffy: The Vampire Slayer for voksne – eller kanskje mer Angel for voksne – la meg i alle fall si at om man kommer over Anna Paquin snakke “southern drawl” med varierende hell, så er serien vel verdt å se. Det er psykedelisk, ganske sært, ganske voldelig, og veldig seksuelt – la meg si det sånn, dette er nok ikke det som går på prime-time TV over i junaiten… dette blir vel heller sendt med store advarsler og seint på kvelden, tipper vi. Vampyrene er tatt inn i varmen, takket være kunstig blod (True Blood), og kjemper for rettigheter som en enhver annen minoritetsgruppe. Dog, gamle vaner kan være vonde å vende…

Fringe er noe helt annet. Tenk X-Files for den nye generasjonen ungdom. Sakene er minst like sære som i X-Files, kanskje ikke så mye aliens involvert, men desto mer konspirasjon og mektige multi-milliard-foretak som finansierer forskning og trekker i de riktige trådene. La meg si det sånn – har man sansen for makabre saker, litt sær vitenskap, eller, pseudo-vitenskap, så er Fringe tingen. Sjarmerende persongalleri gjør heller ikke noe, og Walter Bishop, en noe sinnsforvirret vitenskapsmann, med sansen for de mer outrerte metodene, glimrende spillt av John Noble gjør hele serien verdt å se alene. For de litt nostalgiske av oss, så har også Joshua Jackson (kjent for de fleste fra Dawson’s Creek) en rolle, som sønnen til Walter, Peter Bishop. Anbefales til alle som har sansen for makabre, uforklarlige fenomener.

Ingen kommentarer  

Lignende poster:

• Abstinenser! (TV-serie-sådanne)
• TV-serier som bare må sees!
• Irritasjonsmomenter
• Voddler – har ikke helt skjønt det…

Lorem ipsum… nei, okei. Kanskje ikke fullt så ille. Men denne posten kommer til å ha befriende lite mening. Jeg er altså i en bloggtørke-periode. Jeg har enkelte ting jeg har lyst til å skrive om, men tingene klarer liksom ikke å ebbe ut fra hjernen, ned gjennom fingrene, over i tastaturet for magisk å dukke opp på skjermen min – de bare blir liggende som halvdårlige ideer uten substans, og mine tanker kommer oftere og bedre til uttrykk i kommentarfeltet til andre blogger enn her på min egen. Enkelte kommentarer i andre blogger ser jo nesten ut som innlegg i seg selv.

Det er egentlig litt plagsomt, men jeg skylder på at jeg ikke har noen jobb for tiden, og at døgnrytme og helsetilstand blir lidende av dette – jeg har til og med klart å bli sjuk, forkjølet faktisk, og husk at jeg er mann, så dette er en manneforkjølelse – det er et under at jeg fremdeles er i live! Uansett – jeg burde blogge mer.

Jeg burde skrive om fine ting jeg fikk til bursdagen min – jeg burde skrive at jeg faktisk har hatt bursdag, blitt 30, faktisk – the big 3 zero – og jeg er fremdeles like guttete og lite voksen som da jeg var 29. Men gjør jeg det? Nei, i stedet skriver jeg teite poster som denne, i selvmedlidenhetens navn, lurer på hvorfor jeg ikke i år heller ble med på NaNoWriMo selv om jeg faktisk hadde lyst (men sikkert hadde fått fullstendig skrivestopp – har de jumboplassering tro?), tenker på hvorfor Tordenbloggen avholdes i den perioden der bloggen min ser ut til å ha gått i vinterdvale, og rett og slett bare sitter og daffer og gjør ingenting…

Okei, jeg sitter faktisk og spiller WoW igjen, uten at jeg føler at det er grunnen til manglende innhold her på bloggen – greit nok at WoW tar litt tid, men det er liksom ikke det livet mitt handler om – har det heller aldri vært, dersom noen lurte – jeg er en ekstremt casual gamer. Ny TV (som morsomt nok ikke eksisterer på Sony.no og Sony.coms sider – interessant) og en fin søt XBox 360 Elite i 30-årsgave har derimot gjort sitt til at jeg nå sitter litt mer foran TVen enn jeg gjorde tidligere – plutselig er det morsomt å se på film igjen

Er jeg kjedelig? Skulle jeg hatt mer lister? Skulle jeg kjørt polls? Skulle jeg… neh, gidder ikke. Jeg er lat, og stolt av det. Så får det heller våge seg at jeg dropper på det som finnes av rankinglister, og at de eneste som leser meg er de som har glemt å ta meg av RSS-feeden sin (Takk til dere forresten – leserne, altså – uten dere hadde bloggen min neppe fortsatt i det hele tatt – men en viss fast leserskare forplikter jo i hvert fall litt, så jeg må jo få på plass litt innhold etterhvert – dere skal se at jeg plutselig får inspirasjon og pøser på med 3-4 meningsløse innlegg pr. døgn, før jeg dør på meg litt til, og ender opp som en eremitt som poster ett innlegg i måneden, kun for å forsvare å ha en blog – “men jeg poster jo!”). Jotakk, den som byr.

8 kommentarer  

Lignende poster:

• RSS-feed og synder
• Når man stanger hodet mot tastaturet i frustrasjon…
• Dagens Tordenbloggoppfordring!
• Kommentar-problemer ja…

Jeg vet til og med hvilken TV jeg vil ha. JVCs søte lille 42″, LT42DS9BU er perfekt. Den er slank, og tar mindre plass enn en del 40″ere, samt de aller, aller fleste andre 42″ TVer. Det eneste aberet er prisen, i skrivende stund så er det den billigste jeg har funnet 12.999 hos Amentio.
JVC LT42DS9BU
Nå fyller jeg 30 om ganske nøyaktig 2 måneder, så jeg planlegger nå hvordan jeg skal få mine elskelige foreldre til å shoppe den TVen til meg i bursdagsgave. Smarte tips mottas med takk!

4 kommentarer  

Lignende poster:

• Slik går nu dagan…