Jun 6 2009
Ytringsfrihet, personvern, Internet
De siste ukene og månedene har det stadig vært oppslag i media der hovedsaken har vært noe ala “[noen] har tapt [rettssak] i forhold til [ytringsfrihet|piratkopiering|andre forhold] på nett”. Evt. så har ytringsfriheten fått seg et skudd for baugen i analoge media. Det er egentlig forstemmende å følge med på hva som skjer. Jeg har tenkt på å skrive mange bloggposter om tingene de siste ukene, men inspirasjonen har liksom ikke klart å få makt over døgenikten i meg.
Den siste tiden har det også vært masse mediastyr om “Web 2.0″, “nye” nett-trender (Twitter, anyone?) – ofte i positiv retning, i hvert fall i begynnelsen, men som regelen ofte er i media, så tvinges det frem et behov for å komme med pekefingeren og blinke med varsellysene. Det er grenser for hvor lenge solskinnshistorier får lov å ta forsidene.
For å ta noen eksempler på hva som er foruroligende med de senere tids nyhetsoppslag, så kan vi jo begynne med en link jeg kom over i Mytteristen sin blog: Blogger tiltalt for politikerkritikk. Dette skjer “selvsagt” i Frankrike – landet i Europa med dårligst vern om ytringsfrihet (kan det i alle fall virke som), og med en egen evne til å fiendtliggjøre alt som har med Internet å gjøre.
I England sliter Simon Singh, en journalist som skriver for The Guardian, med et søksmål som har blitt igangsatt etter at han skrev følgende i en artikkel:
The British Chiropractic Association (BCA) claims that their members can help treat children with colic, sleeping and feeding problems, frequent ear infections, asthma and prolonged crying, even though there is not a jot of evidence. This organisation is the respectable face of the chiropractic profession and yet it happily promotes bogus treatments.
Greit nok, dette er snakk om en avis, papirutgaven, men britiske injurielover er ganske på jordet uansett, kan det virke som – i de fleste land er injurieloven slik at dersom noen fremsetter påstander, så er det opp til de som mener påstanden er feil å bevise dette. I Storbritannia, så er det altså opp til den som påstår noe, å bevise det.
Dvs. at BCA, i dette tilfellet, kan droppe å legge frem noen som helst form for vitenskapelige bevis for at påstandene deres er sanne, og bare saksøke Singh til han enten trekker tilbake påstanden, eller går konk pga. erstatningsutbetalinger.
I Norge har vi også sett en skremmende sak den siste tiden, som dessverre har fått veldig liten oppmerksomhet i media. Dette gjelder saken der advokatfirmaet Simonsen har gått til sak mot Lyse, i egenskap av deres rolle som ISP, for å få tilgang på IP-adresser i forbindelse med piratkopiering. I utgangspunktet gjaldt dette filmen Max Manus, som ble kopiert av det som er antatt å være en kinomaskinist. Du kan finne en fin oppsummering av forskjellige artikler og innlegg om dette via Twitter, med hashtag’en #krevsvar
Poenget er ikke at de har gått til sak – poenget var at Simonsen fikk klarsignal av PT (Post og Teletilsynet) til å kunne avkreve IP-adressen fra Lyse – uten at saken hadde vært innom noen rettssal. Altså grovt inngrep mot personvernet. Lyse nektet, og saken havnet i retten. Der falt det dom den 5. mai – men den har etter Simonsens ønske blitt hemmeligholdt – uten at noen har kunnet gi gode svar på hvorfor denne kjennelsen skal hemmeligholdes. Derav #krevsvar-taggen på Twitter.
Disse sakene er ganske så forskjellige, men likevel synes jeg de alle peker i en retning. Det at private aktører virker å ha en uforbeholden stor makt i rettsapparat rundt om. Og at statlige institusjoner spiller på lag med disse private aktørene, enten med viten og vilje, eller rett og slett fordi de ikke forstår hva de tillater.
Når det gjelder denne siste saken, så vil det at Simonsen vinner frem med sitt søksmål om å få utlevert IP-adresser til antatte fildelere, føre til at disse kan bli stevnet for retten uten noen form for etterforskning foretatt av politiet. Private aktører tar altså på seg politiet sin jobb, og forlanger at personvernet skal settes helt til side, kun fordi det kan antas at en ukjent pengesum har gått tapt pga. piratkopiering.
Jeg har ikke tenkt å la dette bli en diskusjon om piratkopiering – det orker jeg rett og slett ikke, men argumentet som går på at man ikke selger et eksemplar av produktet for hvert piratkopiert eksemplar er så til de grader tatt ut av løse lufta at det bare blir dumt. Dessverre er det ofte disse tallene vi ser brukt.
Ytringsfriheten bør, etter min mening, være absolutt. Man kan selvsagt sette enkelte begrensinger på ren hat-propaganda, uten noen form for saklighet, men skal man være ekstrem på ytringsfrihetens vegne, så må man også tillate de man ikke liker, med meninger man ikke liker, å stå frem og si det de mener.
I Frankrike har altså en politiker gått til sak mot en blogger som har kalt henne en løgner. I Norge får vi ikke vite hva en dom som går på alle enkeltpersoner med Internet-tilknytning i Norge sitt personvern sier.
I Storbritannia slipper mer eller mindre alle sjarlataner og selskaper med overdreven markedsføring og opphaussing av sine produkter unna med det – fordi kritiske røster ikke tar sjansen på å få et søksmål mot seg.
Det finnes sikkert en rekke med eksempler på lignende saker i den siste tiden – om det er noen som har linker, så bare post dem i kommentarfeltet.
Selv blir jeg litt satt ut av disse sakene – dessverre virker det som om den enorme friheten som Internet ga oss da det kom for fullt for snart 15 år siden, begynner å bli for mye for de styrende makter. Kanskje innser de nå, litt for sent, at de har mistet styringen på hva folk har tilgang til av informasjon? Kanskje nærmer vi oss stadig vekk Orwells 1984? Og det er en veldig, veldig skummel tanke…
